Nyttig lærdom i biografier

Leste nylig ut Atle Næss’ ypperlige biografi om Edvard Munch, som jeg fikk av den gode mann Roar. Den er en tjukk sak på 540 sider, om man ser bort fra ytterligere 68 sider med kildehenvisninger.

Blir nok en del biografier på leselista framover. Både for å hente inspirasjon under innspurten på mitt eget biografi-prosjekt om fattern, og fordi jeg alltid har likt å lese biografier.

Det er nemlig mye lærdom å hente i sånne, spesielt de som er mursteiner og inneholder mange detaljer fra et langt liv.
Nå har vi mennesker noen rare og svært selektive kriterier for hva det innebærer å være en “stor” mann eller kvinne. Men jeg får mye ut av å lese om nettopp disse “store” navnene. Det man oppdager, er at vi alle – uansett hvor kjente eller ukjente, rike eller fattige – står overfor noen av de samme utfordringer i livet, om enn i ulik skala og gradering.

Jeg leste nylig en avisartikkel om forskning rundt dette (men kan for mitt bare liv ikke finne den, selv om jeg vanligvis er en googler av rang). Forskningen viste, gjengitt etter hukommelsen, at problemer er problemer, sånn i bunn og grunn.
Selvsagt har noen det langt verre enn andre. Det er forskjell på utfordringene til et barn innesperret i en kjeller i Ukrania og den voksne nordmannen som banner fordi den ene hjultvinga sitter altfor hardt fast når han skal bytte dekk. Duh!

Men på en annen og mer hverdagslig måleskala: Om jeg sliter med hvordan jeg skal få betalt husleia (noe jeg forøvrig gjør, hehe), kan mine kroppslige og mentale prosesser rent medisinsk ligne ganske mye på det stresset en milliardær har når han må ta avgjørelser som dreier seg om hundretalls millioner kroner og tusenvis av arbeidsplasser. Kroppen reagerer ganske likt enten vi står i fare for å miste 1000 eller 1 000 000 000 kroner, avhengig av hva den i utgangspunktet er vant til.

Hm, dette var en forferdelig dårlig gjengivelse av forskningsartikkelen jeg leste. But you catch my drift, håper jeg. Konklusjonen var uansett at det til tider kan være feilslått strategi å tenke at andre har større eller mindre problemer. Om min kompis sliter med angst og ikke kommer seg ut av døra for å handle mat, vil det være til liten hjelp om jeg sier: “Folk har klatret til topps på Mount Everest, så dette fikser du lett!”
Som Petter Næss sa i forbindelse med lanseringen av Elling-forestillingen på teater: “Elling sier at har han problemer å gå over et restaurantgulv, mens Erling Kagge problemfritt kan dra til Sørpolen. Det kommer ikke an på bragdens størrelse, men hvem som utfører den.

På samme måte motsatt vei: Selv om man ikke har noe stort navn eller drømmer å bli det, kan man altså finne mye inspirasjon i biografier om sånne folk, siden de store linjene angår den helt vanlige hverdagen til helt vanlige folk også – om enn i småskala. Å lese om hvordan folk taklet naturkrefter og opplevde umenneskelige forhold på vei til poler eller toppen av fjell, uten å gi opp, kan inspirere meg der jeg sitter i en kontorstol og lurer på hvordan jeg skal orke enda flere arbeidstimer akkurat den dagen.

Dette lærte jeg av Edvard Munchs liv:

1. Om du får mye løgnaktig kritikk, så vit at det innimellom kan være greit å bare heve seg over det og innse at man har tiden og framtiden på sin side.

Det er sprøtt – og i ettertid komisk – å lese hva avisene skrev om Munchs første utstillinger. Spesielt Aftenposten, Morgenbladet og Dagen var ille. Sistnevnte skrev at Munchs kunst er “glorverdige eksempler på, hvor vidt den moderne skole kan drive det i flauhet og smakløshet – den beste parodi på kunst, som noen kan ønske seg.”

2.Når du tror det er slutten på fortellingen, kan det hende den bare er halvveis.

Det er fordelen med tjukke bøker, spesielt de hvor siste halvdel er mer positiv enn første. Mange biografier viser at det alltid er mulig med et comeback!

Er ryktet ditt helt i dass i skrivende stund? Vel, det kan være HELT annerledes om 25 år.

Om du er mislikt, glemt og tror du har sett dine beste dager, er kanskje historien såvidt begynt. Det var altså tilfellet med Munch. Han var regnet som “gammelt nytt” lenge før han virkelig ble aktuell.

3. Selv de beste kan være avhengige av hjelp fra andre innimellom, selv om det er skamfullt der og da.

Måtte glise i det korte skjegget mitt da jeg leste om hvordan Munch overlevde tøffe tider. Han var ikke redd for å be om donasjoner og hjelp fra andre (og var på sin side raus mot andre som ba om det samme etter at han selv ble et stort navn).

Ved et tilfelle dro venner i gang en innsamling for ham (slik jeg også har opplevd, forresten!). De forsøkte å skaffe ham 800 mark, slik at han kunne få armsleng til å drive med kunsten sin en stund. Den tidens patroner!
Da var han ikke snauere enn at han skrev følgende ærlige hjertesukk til en av dem:

“Jeg tror det er av ytterste viktighet for meg å komme ut og å kunne arbeide i fred en stund. Jeg ser selv at mitt urolige liv som følge av pengemangel ikke alene har virket nedbrytende på min helse men at min kunst også i høy grad bærer preg derav. Jeg tror det er en kritisk tid for meg nu og jeg tror De ved å gjennomføre Deres plan vil gjøre meg en tjeneste av overordentlig betydning for meg.”

I ettertid er det flere enn bare Munch som skylder disse patron-vennene en stor takk. En kreativ periode fulgte nemlig i kjølvannet.

*

Dette er den andre boka av Atle Næss jeg leser i dette livet. Den forrige var “Teltmakeren”, en roman om Paulus. Ser at han har en rekke andre bøker, så får kanskje sjekke ut flere av dem i nær framtid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?