Norges første HOUSEPARTY

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På begynnelsen av 1990-tallet hadde noen av oss den tvilsomme glede av å oppleve housebølgen som skyllet inn over hovedstaden.
Men begrepet houseparty var i bruk her i landet første gang i 1934. Og jeg synes den bølgen som da skyllet inn over Norge høres mye mer spennende ut.

I likhet med 1990-tallets housebølge, stammet 1930-tallets housebølge opprinnelig fra England, fra den såkalte Oxford-bevegelsen. Det var en slags karismatisk vekkelsesbevegelse som bredte om seg, og som avholdt en rekke samlinger kalt “houseparty”. De kom altså hit til landet første gang i 1934, da representanter for denne bevegelsen leide Høsbjør Hotell og inviterte til … houseparty.

En av de som hev seg på, var forfatteren Ronald Fangen (1895-1946). Han skriver om sin opplevelse i “Høsbjør – Det første norske houseparty”.

ronald_fangen_large

“Hvad ventet jeg mig?
En ting er sikker: Jeg var nysgjerrig.
Men denne min nysgjerrighet var sammensatt like meget av skepsis som av sympati. Jeg var meget skeptisk overfor bevegelsen, fordi den så ut til å lansere en så utpreget “omvendelseskristendom”. (…) Jeg gikk ut fra at det ville bli ganske interessante dager på Høsbjør. Men jeg regnet også med den mulighet at den kunde bli kjedelig. Jeg tok meg mig en bunke nye bøker som jeg skulde anmelde, plus to flasker whisky. Det kunde komme til å virke velgjørende å få en passiar med et fornuftig menneske over en stille pjolter, hvis stemningen skulde bli for tungetalerisk.”

“Vår opfatning av hvordan religiøse møter skal være er fullstendig tradisjonel og stereotyp. Kirken og menighetshuset for statskirkens fåtallige aktive medlemmer, – bedehus, sektkirker og frelsesarmé for de fattige og villige i ånden. De første kristne som ikke var blitt lammet av institusjoner og innestengt i organisasjoner, holdt til hvor det kunde falle sig, hvor ånden førte og samlet dem. – Jeg måtte straks begynne med å overvinne en del tradisjonalisme hos mig selv.”

“Om selve atmosfæren på dette houseparty må jeg si jeg likte den godt. (…) Den sortinnrammede møtekristendom er så almindelig her i Norden at man vanskelig får folk til å tro at noe annet kan gå an. Man må ikke le av synd og spøke med hellige ting, sier man. Jeg innser ikke hvorfor det i alle tilfelle skal være forbudt å le av synd. Det finnes adskillig synd i denne verden som bare smigres av å bli tatt for høitidelig, men som ikke på noe vilkår tåler latter. (…) Skal man få folk til å skamme sig over synd, er en spøk ofte i bokstavelig forstand et guddommelig virkemiddel. Og det er å innsnevre det religiøse liv på en skjebnesvanger måte, å ville utelukke humor. Ondskap, spott og hån er uforenlig med kristen kjærlighet, men humor ikke. Den velkjente kristne begredelighet med alle klagerop over den jammerdal vi lever i, vidner om en passiv og kraftløs kristendom. Slik var aldri Kristi sinn. Han stålsatte sine disipler. (…) Gled eder i Herren alltid! Atter sier jeg: gled eder! ropte Paulus – han som arbeidet og led mere enn noen av Kristi disipler. Kristne hengehoder har vi nok hatt litt for mange av. Men verden har sett alt for lite av kristent mot og seirsvisshet og glede.”

“På Høsbjør møtte vi en hel flokk, en stor kristen familie, mange nasjonaliteter, folk av alle aldre, fra forskjellige samfundslag, – men enhver motsetning var ophevet, den felles kristne erfaring forenet dem i et fellesskap hvis frihet og lykke gjorde at jeg for mitt vedkommende stirret og stirret og ikke trodde hvad jeg så. Et fellesskap uten uniformering, uten fanatisme, uten klikkesystemer, åpent for alle, forenet ikke i materielle interesser, ikke i snobberi og standsfølelse, – men simpelthen i troen på Åndens ledelse og Kristi gjenskapende kraft.”

“Mennesker som aldri hadde skjenket religion en tanke, men tvert imot betraktet det hele som en ting moderne mennesker én gang for alle hadde tatt avskjed med som realitetsløst, – (…) de så sig selv og sitt liv som de aldri før hadde sett det …
Men hvad kom det av at også gode kristne, prester, teologer med lang kristen tjenestetid, kom inn i krise av den merkverdigste art, tapte tilfredshet både med sig selv og med sine arbeidsresultater, så sig nødt til i sannhetens navn å erkjenne det, – men samtidig fikk nytt mot, fornyet og styrket tro? Hemmeligheten var den, at de opdaget en central og forglemt ting: kristendom er ikke lære og teologi, det er daglig ledelse av Gud, det er daglig kontakt med Guds Ånd, han som “gjør levende”.”

At de ikke ville definere synd tydeligere, men fokuserte mest på selve gudsrelasjonen som løsningen, falt enkelte tungt for brystet. Deriblant Ole Hallesby, den kjente helvetesforkynneren, som kalte Oxford-vekkelsens befriende tanker for et “korsløst og læreløst evangelium”.
Det finnes alltid noen party-killere.

Selv synes jeg det høres ut som et houseparty helt etter min smak.

Tekstene er et utdrag fra “En kristen verdensrevolusjon” fra 1935, gjengitt i Jan-Erik Ebbestads “Norsk tro og tanke II” fra 1999.

*

Sjekk gjerne ut min e-bok-sjappe og skaff deg noe lesestoff!

Eller bli en patron og få tilgang til alle e-bøker gratis!

Ønsker du å gi et bidrag til en Patmos-tur og få ditt navn på takkelista i “Syv byer og en øy”? Bruk VIPPS 99 12 36 34 og merk bidraget “Patmos”. Tusen takk! 🙂

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?