Gjennom livet har jeg hørt mange gode skiver. Men så har du de skivene, de som umiddelbart settes på repeat i ukesvis, og som du senere plukker opp med samme begeistring tjue år etter. De skivene som aldri går ut på dato, som det er umulig å gå lei, og hvor du i tillegg spiller hele skiva hver gang, ikke bare en hitlåt eller to.

Straks blir jeg 50. Her følger en liste over plater som har vært slike definerende øyeblikk i livet, i kronologisk rekkefølge.

Føl deg fri til å legge igjen dine egne nøkkelskiver i kommentarfeltet!

NEIL YOUNG: Harvest (1972)

Denne plata kom samme år som jeg ble født. Ikke før langt senere i livet skulle jeg oppdage Neil Young, på begynnelsen av 1990-tallet. Da ble jeg til gjengjeld helfrelst, og skaffet meg komplett samling på CD.

Det har blitt en god del konserter med denne fyren opp gjennom årene, og jeg har et håp om å få se én til, selv om fyren nå er 76 år.

BOB DYLAN: Slow Train Coming (1979)

Om jeg bare hadde fått 50 øre for hver gang jeg har spilt denne plata gjennom livet, hadde jeg ikke vært i det økonomiske uføret jeg er i. En deilig plate, som ikke minst plukkes fram hver gang det livnar i lunder. Det er et sikkert vårtegn når yours truly spiller denne gjentatte ganger på verandaen.

U2: The Unforgettable Fire (1984)

Da denne kom, ble den raskt selve plata i noen år. Ja, den definerer et par av mine formative tenåringsår i meget stor grad. Jeg var blodfan. Fikk først sett bandet live i 1987, på “The Joshua Tree”-turneen. Det var stor stas, men først og fremst fordi de spilte låter fra Unforgettable. For med Joshua Tree ble U2 allemannseie, til og med jentene i klassen digga dem plutselig, og det var med en viss bismak jeg så resten av verden omfavne dem. For dette var jo vårt band, til oss forløpere til emo-kidsa; vi som ville være sånn passe opprørske og samtidig saiko korrekte. 🙂

I dag er ikke U2 noe jeg plukker fram særlig ofte. Men når jeg gjør det, er det som regel “The Unforgettable Fire”, som fortsatt gir meg magiske vibber fordi den er halve ungdomstida mi, liksom.

BOB DYLAN: Real Live (1984)

Min fetter Ole, som er et år eller to eldre enn meg, skal ha mye av æren for flere av banda jeg begynte å like som tenåring (og i motsetning til ham fortsatt liker). Et besøk hos våre fettere i Høland, innebar som regel at broren min og jeg dro derfra med opptakskassetter med mye ny musikk. Ole introduserte oss også for pønken og det litt mer alternative. (Som noen få år senere skulle føre til flere turer til Rebel Records i Dronningensgate, før man så i voksen alder ble hengende på Elm Street på samme sted.)

Men jeg husker det som et magisk øyeblikk da han satte “Real Live” på platespilleren sin og spilte “It Ain’t Me Babe”. Allsangen fra Wembley-publikummet er massivt, og der og da fødtes en lengsel etter store konserter hos 12 år gamle Åleskjær. Siden den gang har det blitt ganske mange.

Fortsatt liker jeg ofte live-skiver bedre enn studioskiver. Det er kanskje litt “It Ain’t Me Babe” og dette magiske øyeblikket i Høland sin skyld.

THE ALARM: Declaration (1984)

Denne plata definerer de tidlige tenårene mine i nesten like stor grad som “The Unforgettable Fire”. Hjelpe meg for en plate. Det tok ikke lang tid før alle tekstene satt som et skudd i sinnet, og disse “kamplåtene” var et utmerket våpen i hverdagen. The Alarms tekster gjorde tenårene enklere å leve seg gjennom. We took their songs of freedom, put them on and armed ourselves for the fight. Oh yeah og ugabuga.

Dette var også en av få kassetter som gikk glatt igjennom bil-sensuren til Opphavet. Det krevde ikke så mye mas å få lov til å spille denne på lengre bilturer. Mistenker at fattern var litt skap-fan, han også. Men det var snilt av ham å ikke si det høyt, for det hadde selvsagt ikke vært like tøft og stas å digge samme musikk som foreldra sine!

JERUSALEM: In His Majesty’s Service (1985)

Fordi min predikant-pappa var en av få profilerte pinsekarismatikere på 80-tallet som tydelig forsvarte kristenrocken, selv om han ikke nødvendigvis digga sjangeren selv, ble det mange Jerusalem-konserter på meg i min barndom. Egentlig burde “Volym 2” (1980) og “Krigsman” (1981) vært på denne lista, siden de betydde så mye for meg på et tidspunkt. Men her inkluderer jeg altså kun det jeg har fortsatt å høre på. Og da er det denne live-skiva fra et litt senere tidspunkt som må med.

Den har deilig, deilig live-lyd, og er et godt eksempel på hvordan noen band gjør seg best live. Flere av låtene som spilles, er fra “Vi kan inte stoppas”-skiva, som for meg er Jerusalems svakeste studio-skive. Men i dette live-formatet heves disse låtene til et helt annet nivå, og blir blant mine absolutte favoritter.

Av en eller annen grunn er ikke denne plata på Spotify, men hele sulamitten finnes på YouTube.

THE WATERBOYS: This is the Sea (1985)

Waterboys ble også svært viktige i tenårene, spesielt den skiva her. Senere har de fulgt meg gjennom livet; jeg har sett dem live et tosifret antall ganger. Neste år besøker de Oslo igjen. Jeg har vært heldig, sånn sett: Svært mange av bandene jeg elsket i min ungdom, spiller fortsatt nå som jeg nærmer meg 50.

Vokalist Mike Scott er også et ungdomsidol man i voksen alder har fått gleden av å henge backstage med (skryt, skryt), og det er noe veldig godt og en slags “full circle”-greie, når en fyr man så voldsomt opp til som kid viser seg å være en tvers igjennom kjernekar.

LEVITICUS: The Strongest Power (1985)

Jeg tror det må ha vært i 1982, på Krigsman-turneen til Jerusalem, på en festival ved en campingplass et sted i Sverige, mens jeg grilla med mine foreldre, at Arnold Børud, som også grilla med oss, plutselig sa: “David, du som er så glad i rockemusikk, det er noen som spiller i et telt her borte som jeg tror du vil like.”
Hvorpå Arnold tok med seg 10 år gamle meg til et telt for å høre et band som akkurat hadde utgitt en liten EP. Bandet var Leviticus, jeg husker de spilte drithøyt og var enda kulere enn Jerusalem. Er for evig takknemlig til Arnold for at han gadd å være barnevakt der og da.

Når man vokser opp i menighetskretser som er litt uglesette, kan man fort bli litt var for signaler “utenfra”. Litt opptatt av at andre ikke skal tro man er i en sekt, rett og slett. Derfor husker jeg det var et stort, stort øyeblikk da “The Strongest Power” (bandets andre studioalbum) noen år senere ble kåret til årets skandinaviske metal-album av selveste Kerrang (tror jeg det var). Leviticus var jo liksom oss, eller i det minste sånne som oss.

IRON MAIDEN: Live After Death (1985)

Maiden var svære allerede da. “Alle” likte dem, alle gutta i klassen og halvparten av jentene. Maiden-plakater pryda de fleste gutterom. Denne live-skiva gikk på repeat.

Som sagt, jeg har vært heldig med banda “mine” (eller, i Maidens tilfelle: banda “våre”, min generasjon sine). I sommer fikk jeg se Maiden atter en gang, på Ekebergsletta i Oslo. Størst jubel fikk de låtene som vi elska allerede som 13-åringer. Personlig synes jeg det Maiden leverer på den siste plata si er minst like bra.

IMPERIET: 2:a Augusti 1985 (1985)

Nok en live-skive. Den råeste av dem alle. Vokalen til Thåström er helt unik, og på denne innspillingen kommer den ufiltrert og nesten gurglende. Han gir alt.

Fy som jeg elsket denne plata. Og fy som jeg fortsatt gjør det. Thåström er fortsatt på min topp 3-liste over ting jeg hører på.
(Og igjen: Jeg føler meg velsigna som kunne se Thåström levere en terningkast 6-konsert i Spektrum i senest i våres, sammen med den vakre dama mi – hennes første og min trettende Thåström-konsert.)

Som den observante leser har merket seg: Mange plater fra 1985 på denne lista. Fra da jeg var 13-14 år. Nå har jeg selv fått en datter på fjorten, som plutselig har blitt ekstremt musikk-interessert i forhold til tidligere.

Lurer på om musikken hun hører på vil tåle tidens tann i samme grad. I de øyeblikkene jeg tviler sterkt på akkurat det, kan jeg glede meg over det faktum at hun maser veldig om å få se The Cure i Spektrum i oktober.
Det er en søknad hun kommer til å få innvilget. I motsetning til sin far ønsker hun å stå helt foran, og planlegger å stå i kø fra formiddagen av. Akkurat som faren hennes gjorde på U2 i 1987.

Visse ting går heldigvis i arv.

SIMPE MINDS: Live in the City of Lights (1987)

Næmmen, en live-skive, gitt! Bombe!

Ikke rent få runder denne har fått i spilleren heller. Og nok et band jeg hadde gleden av å oppleve atter en gang senest i sommer.

THE CURE: Disintegration (1989)

Så har vi kommet til selve Plata med stor P, da. Den som har blitt mitt livs største. Den eneste på lista som har blitt spilt i sin helhet minst en gang i uka helt siden den kom ut. Jeg har aldri vært i nærheten av å gå lei.

Ingen over, ingen ved siden.

BØYEN BENG: Kjærlig Vårt Hat (1991)

Da denne kom, og jeg var i en litt spesiell tid i livet mitt, ble den nesten en liten dannelsesreise i seg selv. Den var liksom selve ånden i meg på vinylformat. Akkurat som The Alarms tekster fungerte som våpen tidlig i tenårene, gjorde Bøyen Bengs tekster det mot slutten av de samme.

“Indianer i byen, hver dag et eventyr. Fra time til time, kampen for livet.” Jeg var byindianer og løvetann og månebarn, følte meg som en del av skrikerne i Taushetsgata og hele pakka. Få plater har vel gitt så mye glede, guts og energi som denne.

STENGTE DØRER: ALT ER ALT, INGENTING ER MER (1991)

Mye av samme status som “Kjærlig Vårt Hat” fikk denne skiva. Både Bøyen Beng og Stengte Dører viste at punken var full av poesi. Dette var vakre tekster! “Alt skal kunne tas på” og “Du kan aldri forstå meg” var jo som om jeg skulle sagt det selv om jeg bare hadde klart å si det så bra! 🙂

For ikke å glemme konsertene. For de var uforglemmelige. Jeg er i ettertid uhyre glad jeg fikk oppleve alle de konsertene med Bøyen Beng, Stengte Dører, So Much Hate og Live But How To Live It på Blitz på begynnelsen av 1990-tallet.

Man kan bli nostalgisk av mindre.

THE CURE: Paris (1993)

Jeg har vært snill når jeg har lagd denne lista. For den kunne rett og slett inkludert hvert eneste Cure-album som noen sinne er utgitt. The Cure har blitt bandet over alle band i livet mitt, og de har ingen dårlige plater.
Men jeg har vist hensyn til leserne. Derfor nevner jeg ikke hvor mye “Wish” betydde i sin tid. Eller hva “Pornography” har betydd i ettertid. Heller ikke at jeg selv var på konsertene som utgjør to av deres live-plater (noe jeg synes er litt stas). At deres selvtitulerte plate “The Cure”, som de fleste Cure-fans er forholdsvis lunkne til, er blant mine favoritter på grunn av helt spesielle omstendigheter, skal jeg ikke fortelle om. Dropper også å fortelle hvor mye de tre første skivene økte i magi etter at jeg så dem fremført live i sin helhet to kvelder på rad i New York (eller den utrolige historien om hvordan alt ordnet seg selv om jeg dro dit klin blakk og uten billetter). Osv, osv.

Nei, men om jeg under tortur blir nødt til å velge bare to Cure-plater, blir det denne i tillegg til Disintegration.

Live, vøtt.

EXTOL: Undeceived (2000)

Det har blitt lite metal på denne lista, sånn i forhold til hva jeg pleier å høre på. Det har i grunnen to forklaringer: 1) Den aller hardeste metalen nyter jeg best live. Med basstromma i brystkassa. Eller på Kniven eller RockIn. Ikke det samme å høre den på Spotify. 2) Det er, dessverre, sjelden jeg hører hele metal-skiver, det blir som regel spillelister med enkeltlåter fra en rekke ulike band.

Men denne plata her … Den har gått mange runder, ass. Og er også ett av Åleskjærs sikre vårtegn. Når naboene blir plaget med enten Dylans “Slow Train” eller denne (variert musikksmak, det skal jeg ha!), veit de at sommeren nærmer seg.

MUSE: Origin of Symmetry (2001)

Med skam må jeg bekjenne en ting: På et visst tidspunkt sluttet jeg å gå på festivaler for å “oppdage nye band”. Jeg dro kun for å høre band jeg allerede kjente. For det musikalske universet var liksom blitt etablert, og der inne var det mer enn nok å høre på, så det skulle saiko mye til for at et nytt band skulle klare å trenge seg forbi grensekontrollen der.

Men noen har klart det, fra tid til annen, utrolig nok. Selve gamle gubber kan la seg frelse.

Første gang jeg hørte “Origin of Symmetry”, var på en fest hvor noen skulle spille første låta for meg. Jeg ble asosial i over en time, for denne plata gitt rett inn i hue og sjel, og kunne ikke bare avbrytes. Denne måtte høres i sin helhet.

De nyere skivene til samme band har jeg ikke noe utpreget forhold til, siden de ved første gjennomlytting bare har føltes som dårlige remixer av de geniale tre førsteskivene.

SILVER: White Diary (2004)

Ahh … love it!

WOVEN HAND: Mosaic (2006)

Ahh atter en gang … så digg, ass …

OK, mange flere som kan nevnes, men vi stopper der. Nå kan heller du gi meg DINE favoritter i kommentarfeltet!