Noen tanker etter en dronnings begravelse

Da har det gått en måned siden dronning Elizabeth II tok kvelden. Jeg gjør meg noen tanker i ettertid.

At dette var en stor nyhet for pressen, er naturlig. Men den tok virkelig helt av. I fjorten dager var det ikke noe annet enn konge- og dronningstoff. Vi fikk det med oss: Liket til den engelske dronninga ble flyttet fra sted til sted. Tabloidene forsøkte å overgå NRKs “Hurtigruta” og “Bergensbanen” med denne “Elizabeth-kista minutt for minutt”.

Som min kompis Jan foreslo: Når kista har reist videre, kan folk synge “Å salige stund uten liket”.

Selve begravelsen ble også behørig dekket og sendt live på TV. I den var det, som NRKs Espen Aas noe klønete formulerte det, “religiøse overtoner”. No shit, Sherlock. Kanskje ikke så veldig rart i en såkalt kristen begravelse, eller?
Har lest at andre reportere også slet med å forholde seg til trosaspektet, som altså preget både begravelsen og dronningens liv. Den ene kommentatoren og reporteren etter den andre klønet visst i vei, med utsagn som tydet på overraskelse over at “det var mange bønner og salmer på programmet”, og fikk i sin tur masse pes fra religiøse skribenter for sin manglende kunnskap på hvordan “kristne” begravelser foregår.

Som Ragnar Misje Bergem skrev i en kronikk i Aftenposten: “Fadesen var komplett da Anette Groth bemerket at “seremonien” ikke var så “personlig”. Det var åpenbart sjokkerende at ingen spilte en sår og personlig sang av Odd Nordstoga da den britiske monarken skulle begraves.”
🙂

Overskriften til Bergems kronikk oppsummerte nok det hele godt: “Begravelsen avslørte en religiøs inkompetanse i norsk presse.”

OK, nå liker jeg godt å mobbe pressen. Den er så selvhøytidelig til tider, så den har godt av det. Men la oss også snu lyskasteren litt. For begravelsen avslørte også en inkompetanse hos enkelte religiøse når det gjelder kunnskap om hvordan “vanlige folk” tenker.

At de fleste liturgier oppleves dørgende kjedelige, kalde og distanserte for de aller fleste av oss, overrasker dem tydeligvis stadig vekk. Kanskje fordi de henger for lite med folk utenfor sine egne sirkler?
At de også overraskes over manglende kunnskap om liturgier og denslags blant allmuen, kan tyde på at de sitter fast i en foreldet illusjon om at Norge er “et kristent land” og dets borgere svært så høykirkelige av seg.

Kristenpressen gikk forøvrig bananas med superlativer. Dagen hevdet at begravelsen var intet mindre enn “Et monumentalt vitnesbyrd om Kristus”.

Hm. Nå skal det innrømmes at jeg ikke så begravelsen. (Synes det er kjipt nok å dra i begravelsene til folk jeg har kjent, og gidder da for pokker ikke se på TV-begravelsene til folk jeg har null forhold til. Får være grenser for selvpineri.)

Men noen klipp har jeg da fått med meg. For meg er de alt annet enn et vitnesbyrd om Kristus. De er snarere et vitnesbyrd om det som har ødelagt evangeliet gjennom så mange generasjoner, nemlig forsøket på å parre det med makta. Med pompen og prakten.

Som Bergem hinter om i sin kronikk, gikk journalistene glipp av muligheten til å rette noen sunne kritiske blikk på det hele, nettopp på grunn av sin manglende forståelse for hva som foregikk og hva som indirekte ble formidlet i de ulike salmene.
At det tidvis foregikk en sterk sammenblanding mellom den britiske imperietanken og Guds styre, var det liten tvil om. Flere av salmene fikk en “dobbelt klangbunn”, bemerker Bergem, slik at tankene om at “Guds rike varer evig” automatisk førte tankene over til det britiske imperiet.

Bergem: “En av de viktigste funksjonene til den kongelige symbolikken vi har bevitnet den siste uken, er å bevare rikets kontinuitet. Her gjør den kristne idétradisjonen seg gjeldende … For kirken er det en hårfin balanse mellom å utøve en kirkelig funksjon og å legitimere et monarki som også spiller en problematisk rolle … Samtidig var liturgien også blitt subtilt endret, som for eksempel at velsignelsen på slutten av begravelsen fokuserte på monarkiet og samveldet … Men for noen var det nok vanskeligst å akseptere kirkens rolle i det mest imperialistiske ritualet i manns minne … Begravelsen minner om en kolonial historie som mange ønsker å glemme … Den anglikanske kommunionen har titalls millioner medlemmer. For noen av disse representerer kirken ikke bare storhet, men også undertrykkelse.”

Han konkluderer: “Det er blitt sagt at den anglikanske kirken forgår i sin skjønnhet. Noen vil si det samme om det britiske monarkiet. Jeg tror ikke siste ord er sagt, men dronningens begravelse illustrerer en kirke som strever med å finne sin plass mellom fortid og nåtid.”

Også Dagen-redaktør Tarjei Gilje måtte i sin lovprisning av begravelsen medgi følgende: “Men på flere måter blir også begravelsen en påminnelse om en tid som var.”

Ja, og det er en tid jeg skulle ønske at alle vi troende la bak oss for godt. Tiden da kirke og statsmakt nærmest var synonymer.
I min bok Jesus er IKKE kristen siterer jeg Truls Åkerlund, som i sin bok Feil fortelling fortalt forklarer hvordan kristendommen ikke lenger er fortellingen om korset, men om sverdet.

Jeg vil helst ikke bruke det lille jeg har av misjonsiver på å forsvare fortellingen om sverdet, som også ofte kalles «den kristne kulturarven». Selv om vi lever i en annen tid, er det ekkoet fra maktkirken som får noen til å tro at det er et «kristent anliggende å påvirke samfunnet primært gjennom de maktmidler det samme samfunnet stiller til rådighet», som Åkerlund skriver.

Eller, for å sitere kristenanarkisten Jacques Ellul: «No expression of power or dominion either is or can be willed by the God of Jesus Christ … The subversion of Christianity has come through its letting itself be penetrated and seduced and led by the prince of this world. When the church has been seduced by the ruling classes, becoming a power or being obsessed with politics, this is tantamount to its possession by the prince of this world himself.»

Hvil i fred, dronning Elizabeth II. Du var sikkert en god dame, sånn innerst inne.

Men når det gjelder dere, Herr Statskristendom og Fru Kulturkristendom, så håper jeg dere begge dør så fort som mulig og råtner for godt, for så å aldri stå opp igjen. Dere har ikke vært annet enn et forstyrrende element for det grunnleggende Evangeliet, som har fint lite med verdslig makt å gjøre.

*

Vil du bli en patron for undertegnede? Ellers må du gjerne gi litt driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34 hvis du får noe ut av mine skriverier.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?