Naturen bjudar på

Etter 50-årslaget mitt tok jeg første morgentog i retning Dawns kåk, hvor jeg tilbrakte resten av uka.

Ved siden av kjærestetid, skriving/jobbing og litt Netflix- og Amazon Prime-binging (“Maktens ringer”!), ble det også tid til noen turer inspirert av Kjentmannsboka.

September er vel kanskje årets vakreste måned, i hvert fall i naturen.

Dawn, Markus og yours truly tok en tur til Råsjøbroen (post 39 i boka), en over hundre år gammel steinbro som fortsatt gjør jobben sin (i motsetning til enkelte moderne broer).

Selve broa var sperret med følgende skilt:

Men vi var jo “vedkommende”, sådetså, for vi måtte krysse den og gå videre for å ta kjentmannsposter. Vi kom da til tunet til Jaktslottet, og det var tydeligvis dette gårdstunet som hadde “anleggsarbeid”, siden samme skilt fantes på motsatt side av tunet, uten at det var noe som helst tegn til arbeid på stedet i øyeblikket.

Som Kjentmannsboka kan fortelle, er det mye historie knyttet til Jaktslottet. Stedet har i nyere tid huset celebriteter som f.eks. Salman Rushdie og William Nygaard. Forfatteren Pär Lagerkvist skrev deler av “Barabbas” her. Filmen “Bør Børson 2” ble i sin helhet spilt inn på stedet. (Og dagens eier, Nils Thomas Fearnley, spiller gårdsgutt i filmen.)
Ellers har mange kunstnere malt bilder i området og hatt base på Jaktslottet.

Vi trasket videre til kistedammen mellom Lille og Store Elsjø (post 40).

En annen dag dro Dawn og jeg til Stormyra like ved vannet Langpiperen (noen kilometer ovenfor Harestua), som var slippsted for Milorg-gutta under krigen (og post nr. 37 i boka).

Få ting er vakrere enn myrer i høstfarger. Og ingenting er vakrere enn hu dama jeg gikk bak over kloppene på vei til posten …

Alene, på hjemvei fra Dawn på søndagen, tok jeg turen til en jettegryte rett nedenfor Myrertjern i Sørmarka (post 48) …

… og oppsøkte en stein med et ansikt som vises best under visse skygge- og lysforhold, og som noen tror er opphavet til navnet “Gudebildet” (post 49).

Altså, nærmere forklart: 100-200 meter unna eller så, er det et sted som heter Gudebildet. Der finner du følgende plansje:

Men så er det altså en dude ved navn Morten Kalland, som på noen filmsnutter mener å ha funnet et ansikt på denne nærliggende steinen, et ansikt som kan være opphav til navnet.

Hm. Ikkje veit eg, ikkje veit eg. Så da et slags ansikt, en gammel ridder eller noe, men …

På bildet som er gjengitt i Kjentmannsboka, mener jeg derimot å se et helt tydelig barneansikt. Men det ser visst ingen andre av de jeg prøver å vise det til.

Kanskje er det sånn med mønstre i steiner og andre formasjoner i naturen, at vi i grunnen ser litt det vi vil se. Om vi legger godvilja til, er det få kvister og barkbiter som ikke har et “mystisk mønster” på seg. Som bare vi ser. 🙂

7 down, 43 to go!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?