Min store sorg (13. februar)

Jeg bærer på en stor sorg, en som påvirker hverdagen min og plager sinnet mitt. I dag foregår det ulvejakt, og jeg reagerer sterkt følelsesmessig, ikke minst fordi den inngår i dette langt større bildet som kverner i sjela, eller som snarere kverner sjela i filler.

Selv om jeg er blant dem som tror på en ny himmel og en ny jord en vakker dag, tror jeg samtidig vi har fått et ansvar for å forvalte denne kloden vi er tildelt. Den nedbyggingen av naturen som har funnet sted her i landet i løpet av min egen levetid, og som i disse dager bare eskalerer og eskalerer i sjokkerende tempo, er så tragisk at jeg ikke har ord. Vel, jeg har ord, men det er stort sett banneord.
“Vi har så mye villmark og skog i Norge, så det er nok ingen fare på lang tid”, er den gjengse holdningen man gjerne møter på. Hvis man derimot ser enkle kart over villmarksområder i Norge da jeg var kid, kontra kart over det samme i dag, er det grunn til å grine. Ja, bare det vi har klart å føkke opp de siste fem årene, er såpass ekstremt mye at det er merkelig at ikke flere reagerer eller våkner.
Mennesket er det verste rovdyret, som spiser seg inn på alle andres områder, og som til og med krever at andre dyr oppfører seg som mennesker på de små “reservatene” vi har tildelt dem. Hvis ikke, så skyter vi dem. Ulvesone, kaller vi det, men ulven som er i denne sona må pent oppføre seg, og helst ikke parre seg og denslags, ellers …
Ja, sånn forøvrig må de heller ikke være som mennesker og spise sau, da. Det er det nemlig bare vi som får lov til. Ulvene bør helst ikke oppføre seg som verken ulver eller mennesker. De bør bare … oppføre seg.

Vi distanserer oss mer og mer fra selve naturen. Den har kun interesse i den grad den kan utvinnes til noe som igjen blir til penger.

Det er ideen om kontinuerlig vekst som føkker oss opp. En slik ide vil kjøre kloden i grøfta før eller senere. Det hjelper ikke å grønnmale veksten. Grønn vekst er en utopi. Når de for noen år siden for alltid ødela selveste Finnskogleden, selve symbolet på villmark og mystikk her på Østlandet, for å lage en stor vindpark midt i indrefileten av norsk natur, av alle steder, satte en lokal politiker usensurerte ord på det hele. Finnskogleden var ikke lønnsom nok for kommunen, rett og slett. Politikeren sa rett ut at naturinteresserte folk heller burde gå Besseggen, for den var innbringende for næringslivet!
Selv villmarkas egenverdi skal altså baseres på vårt vestlige vekst-kapitalisme-konsept. Natur som bare er der for sin egen skyld, er jo ikke verdt noe. Flaks for enkelte trær at noen fant ut at de har økonomisk verdi på sikt, siden de produserer oksygen. Pluss at tømmer innebærer mammon. Hadde det ikke vært for det, ville vi vel helst hogd det som gjenstår av skog og asfaltert hele driten. (Eller kanskje beholdt litt skog, slik at vi kunne tatt inngangspenger fra de spesielt interesserte som ønsket å gå inn i noe slikt.)

Det verste er at selv heltene fra min ungdomstid, Bellona, har gitt opp mye av kampen for selve naturen. “Vi må ofre naturromantikken til fordel for utslippsproblematikken”, har jeg hørt representanter si. Og selv de brennende kidsa, som enhver generasjon er avhengig av, og som i dag representeres av blant annet Extinction Rebellion, som gjør en uhyre viktig jobb, har stort sett fokus på utslipp, og ikke på natur. (UPDATE: Trekker herved tilbake mine ord i støv og aske, Extinction Rebellion var i dag i Rømskog og aksjonerte, noe som gjør meg uhyre glad, for vi trenger virkelig denne gjengen på vårt lag!)

Men å velge mellom natur og klima, er som å velge mellom hjerte eller lunger. Noe selv FNs miljøeksperter har slått fast.

Naturvernere må nå også bruke et kapitalistisk språk for å få folk med seg. Et stort argument for å gjøre Østmarka til nasjonalpark, er at det vil gi grunneiere mer inntekt enn det hogst vil. Norsk institutt for naturforskning (NINA) mener det vil bli 10 % flere besøkende i Østmarka innen 2050, noe som igjen vil gi en samfunnsmessig verdi på 280 millioner kroner, eller helt opptil 1,4 milliarder kroner. Ja, selv om en slik bruk vil medføre konflikter mellom ulike friluftsbrukere, siden det innebærer mange flere folk i Marka, kan man faktisk tjene hele 3,8 milliarder kroner dersom man virkelig melker nasjonalpark-statusen for det den er verdt rent kommersielt.
Konklusjonen blir altså at nasjonalpark har mer samfunnsmessig verdi enn hogst og annen utnyttelse av skogen.

Naturens egenverdi forsvinner. Stadig flere selskaper ønsker å “tilrettelegge for naturopplevelser”, noe som i praksis innebærer å fjerne hele opplevelsen av vill natur.
Det blir mindre og mindre uberørt villmark, når det skal lages stadig bredere veier for sykler og rulleski. I fjellene bygger man Via Ferrata, for at folk skal kunne ferdes der de vanligvis ikke ferdes. Hvorfor skal akkurat det være en menneskerett for alle? Bør ikke visse vanskelig tilgjengelige områder være forbeholdt nettopp de som faktisk kan ferdes der, og så får heller vi andre beundre stedene på avstand? Når Loen tar en halv tusenlapp for bruken av Via Ferrata, er nok ikke motivet bare at folk skal få naturopplevelser.

Hvorfor er vi ikke alle enige om at det bør være et overordnet mål å ha så mange store, sammenhengende og urørte villmarksområder, uten tyngre naturinngrep, som overhodet mulig?
Fordi det ikke innebærer økonomisk vekst?

Flå kommune føkker opp områder på grensa til Vassfaret, det eneste andre symbolet på villmark ved siden av Finnskogen her på Østlandet, fordi det gir arbeidsplasser og inntekter. Det bygges gigantiske hyttelandsbyer kliss inntil vernesonene. På Turufjell bygges nå “Norges råeste hytteområde”. Jeg må innrømme at jeg i mine mørkeste stunder ønsker alt annet enn godt for folk som kjøper noen av disse nye hyttene på Turufjell.
Christina Pletten satte nylig ord på det i Aftenposten: “Hytteeiere vil tett på naturen. Så tett at de kveler den.” Mellom 6000 0g 7000 nye hytter bygges hvert år, og mange ønsker å ha disse hyttene i “villmark”.

I Rondane bygges det stadig flere hytter på grensen til villreinens område. Eidsfjord Resort selger i øyeblikket hytter under slagordet: “Her får du Hardangervidda som nærmeste nabo”. Nei, du ødelegger Hardangervidda, din dust! 450 dekar av villreinområde skal hyttelandsbyen kuppe. Myrområder ødelegges. Hvor Staten er? Nei, den velsigner de korrupte kapitalistene, og stiller bare som krav at de nye, planlagte skiheisene skal stenges i noen få uker hvert år, så villreinen akkurat rekker å kalve!

Disse hyttelandsbyene – selve begrepet bør være nok til at folk forstår hvor lite “hytte” det er snakk om – krever i sin tur masse nye veier og annen infrastruktur i sårbare områder.

Noen ganger er det nesten ikke til å tro. Som når man sprenger ut vakre øyer, holmer og svaberg for å gi plass til oppdrett av laks. Bare ta den tanken inn over deg, for den er helt absurd: Vi spenger holmer og svaberg oppover hele kysten for å få plass til oppdrettslaks.
Hvorfor får de lov? Atpåtil i en absurd situasjon hvor selveste villaksen har blitt rødlista. Vi står i fare for aldri mer å se store laks hoppe opp stryk og fosser for å gyte i den samme elva de kom fra. Hovedårsaken er nettopp oppdrettsindustrien, som i sitt kjølvann er ansvarlig for lakselus og sykdommer, samt tamlaks som parrer seg med villaks. I tillegg kommer vannkraftutbygging, forurensing og overfiske i enkelte viktige elver.
Den søkkrike oppdrettsnæringen bør få kjempestore bøter og ansvar for å ordne opp, framfor tillatelser til ikke bare å fortsette i samme spor, men til og med gjøre det enda bredere. Ja, de siste årene har det blitt gitt tillatelser til enorme anlegg, ti ganger så store som før, og kommunene gir frie tøyler til en industri som også har enda større ambisjoner for framtiden, ambisjoner som innebærer enda større inngrep i naturen.
Inngrep som er irreversible.
Ikke bare blir hele økosystem for alltid ødelagt av sprengningen, men selve utslippene i etterkant er helt uvirkelige. Avføring, medisiner og matrester fra 40 000 laks, tilsvarende kloakken fra en middels stor norsk by, slippes rett ut i den sårbare kystnaturen. I motsetning til kloakken fra byene, blir disse utslippene ikke renset i tilsvarende grad. Utslippene går rett i sjøen.

De siste årene har unike gammelskoger blitt hogget brutalt ned i massivt omfang, blant annet ved Follsjå i Telemark. Nesten ingen har protestert. Selv om miljøsertifiseringen krever at skogeierne er pliktige å dokumentere at skogene er miljøregistrert, kan du bare drømme om å finne slike data om du etterlyser dem. I Follsjø var det hele 116 rødlistearter med verneverdier av internasjonal betydning. Naturvernforbundet har registrert 13 omfattende flatehogster midt i områdene for disse artene. Politikerne bare gjesper, og ønsker at tempoet på flatehogsten skal økes ytterligere.

Det verste av alt: Staten ga tilskudd til skogeierne i Follsjø-området for at de skulle gjennomgå miljøregistreringer i forkant. Vi snakker om store beløp, men særlig mye arbeid ble ikke gjort.
Nesten ingenting, faktisk.
Likevel er tømmeret fra gammelskogene ved Follsjø miljøstemplet med skogbrukets eget standardmerke PEFC, som altså innebærer at du kjøper “tre fra skog som er bærekraftig forvaltet”.
Gjermund Andersen, leder i Naturvernforbundets skogutvalg, har pekt på at skognæringen her driver systematisk juks. Politikerne hever fortsatt ikke på så mye som et øyenbryn.

Den mer skånsomme plukkhogsten blir sjeldnere. Det meste skal flatehogges, og det med enorme maskiner som ødelegger gamle stier som har blitt etablert gjennom årtier, og som skaper store, stygge og ofte gjørmete arr i skogen, arr som helt fjerner følelsen av at man går i skog.

Og enda en ting, hvis dere ser på de massive veiutbyggingene som foregår, hvor det skal bygges firefelts over hele fjøla … har dere sett noen av de områdene som skal ofres på privatbilismens alter? Igjen, det er nesten ikke til å tro. Man tror det er skjult kamera. Men spenna rår. Er det billigere å ødelegge myrer eller legge broer rett over verneverdige områder, framfor å legge trasseén utenom, er jo valget enkelt. Kjør på, og synd for myra og naturen!

Parallelt med at vi klager over strømkrise, blir lysforurensing et stadig større problem. Mange kids har aldri sett en skikkelig stjerneklar himmel, fordi de er omgitt av så mange lyskilder som gjør at mørket aldri blir mørkt nok. Butikkvinduer har lys i seg hele natten, etter stengetid. Selv hyttefelt er i ferd med å bli så opplyste av kunstige lys, at hele sjarmen med hytte forsvinner. Trenger vi mer strøm? Nei, vi trenger mindre forbruk. (Bli med i Bevar mørket!)

Så har vi Repparfjorden, da. Der skal man nå straks i gang. Med å dumpe masse giftig avfall rett ut i en laksefjord.

*

Ok, dette ble mye. (Og beklager alle gode kilder som ikke får cred, jeg har skrevet av ting fra ymse blader uten å tenke over at jeg skulle legge ut all informasjonen som egen tekst.)
Ja, dette ble mye om alt mulig. Men alt inngår som nevnt i et større bilde, preget av at vi gir en lang eff i naturen vår.

Det må da være fullt mulig å ta vare på de grunnleggende og reelle behovene til mennesker i dag, uten å ødelegge for de som kommer etter oss? Tippoldebarna våre fortjener bedre enn å få dårlige kort på hånden på grunn vårt ekstremforbruk og bruk-og-kast-mentalitet.

Hvordan skal naturen se ut om 50 år? 100 år?

Skal vi bare drite i hele problemstillingen, siden vi ikke er her da likevel? Eller late som om vi bryr oss ved å legge inn noen bittesmå, ubetydelige hensyn her og der?

Merker at alt dette, hele dette bildet som plager meg på daglig, eller i det minste ukentlig, basis, vekker noe av den gamle – eller rettere sagt unge – revolusjonære i meg.
Jeg er villig til å delta i mye sivil ulydighet for disse sakene, selv om jeg i utgangspunktet er blitt en sedat og lovlydig sofagris.

Takk til bestefar Ole, som lærte meg hvor viktig naturen er. Tror han gir tommel opp fra himmelen om jeg vekker aksjonisten i meg i litt større grad.

Det blir kanskje en tur til Rømskog i morgen, hvis formen tillater. Skulle så gjerne vært sammen med aksjonistene fra blant annet Rovviltets Røst og Naturvernforbundet i Rømskog i ettermiddag, som har gjort sitt beste for å forstyrre ulvejakta. Er redd de såkalte “jegerne” (phhfft!) klarer å nå målene sine uansett, men det er uansett en verdi bare i det å si ifra og markere sitt standpunkt.

Så blir det vel snart en tur til Repparfjorden også. Alle monner drar, sa musa og pissa i Atlanter’n. Kan jo ikke bare gjøre ingenting, heller.

Meld deg gjerne inn i Naturvernforbundet!

*

Jeg er glad i bøkene til forfatteren Mikkjel Fønhus, som skrev så mange fine fortellinger fra blant annet Vassfaret. I en tid hvor selv de innerste verneområdene i Vassfaret opplever hogst så brutal at det blir stygge arr i landskapet, og Olav Thon altså holder på med massiv bygging av enorme hyttefelt kliss inntil vernesonen, og hvor bjørner helst bare skal eksistere i dyreparker, for at ikke bobilturistene som kjører innover de mange milene med skogsbilveier skal risikere å bli skremt fra å gå på tur i de moteriktige klærne sine – vel, så er Mikkjel Fønhus’ radioappell fra 1937 mer aktuell i dag enn noen sinne:


(Fønhus tegnet av min kjære Dawn)

-Nei, la oss slutte med dette at villdyr bare skal ha lov til å eksistere hvis de ikke gjør noe som helst materiell skade.

-Noen ser skogens verdi bare i det antall kubikkmeter tømmer den kan prestere. Noen bedømmer et fossefalls verdi bare etter det antall hestekrefter som kan vinnes ut av det! Denne mentaliteten er, iallfall delvis, et utslag av den mekaniserte tidsalder vi lever i. Teknikken, som etter min mening er blitt en forbannelse for oss, den har utrolig fort også begynt å mekanisere hele folkesjelen. Den blir stålkald beregning, den blir matematikk! Mennesket selv blir en slags maskin. Vi mekaniserer naturen. Vi bygger bilveier innover herlige, før urørte skoger og fjell. Vi dreper fort og sikkert noe av det beste landet har, nemlig den ville naturen.

-Nei, la oss stoppe før det er for sent. La oss jage bilene vekk fra skogen og fjellet og la oss få bjønn tilbake i stedet!

-Livet er ikke bare teknikk og sosialøkonomi. Det er også noe som heter romantikk, som ikke noe menneske kan være foruten i en eller annen form. Skogen og fjellet er et oppkomme av romantikk som vi ikke tankeløst skal tilsmusse og tørre ut. Og bamsen som rugger der inne, helten i så mange norske eventyr og sagn, den er som symbolet på denne romantikken.

-Vi har ikke råd til å miste naturromantikken. Vi har mindre råd enn noen gang før, fordi maskinene gjør oss fattige. Vi har ikke råd til å miste dette som Welhaven følte, da han en gang fulgte noen skogskarer inn i de dunkle skogene i bjønnetraktene i Ådalen. Den gangen han skrev disse vakre linjene:
“Jeg kom til skjulte kilder og tjern, der elgen tørsten slukke. Men fuglesangen lød enda fjern som et nynn mellom vindens sukke. Tirilill- Tove, langt, langt borti skove.”

Relatert innlegg:
Vemodig dag

One thought on “Min store sorg (13. februar)

  1. Det er ikke strømkrise i Norge i dag. Det er prisen for normalt forbruk som er skyhøy pga eksport….mm.

    Du vet mer om det meste enn jeg gjør…. både vann og strøm må vi nok håndtere bedre enn i dag.

    Ellers. Utrolig bra skrevet.
    Tusen takk for det.
    God bedring.
    Håper du kommer deg fort på bena og blir frisk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?