Radiotalen til Mikkjel Fønhus
Follow
(Fønhus tegnet av min kjære Dawn)
Jeg er svært glad i bøkene til villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus, som skrev så mange fine fortellinger fra blant annet Vassfaret.
I en tid hvor rovdyrene drepes i stor skala, hvor det bedrives massiv bygging av enorme hyttefelt kliss inntil vernesonene i både Vassfaret og på Hardangervidda, hvor Losby Bruk planlegger å ødelegge store deler av Østmarkas indrefilet, hvor bjørner helst bare skal eksistere i dyreparker, for at ikke bobilturistene som kjører innover de mange milene med skogsbilveier skal risikere å bli skremt fra å gå på tur i de moteriktige klærne sine – vel, så er Mikkjel Fønhus’ radioappell fra 1937 mer aktuell i dag enn noen sinne:
Den er også gjengitt i Gudbjørg Fønhus Stensruds bok, «Mikkjel – far min».
-Nei, la oss slutte med dette at villdyr bare skal ha lov til å eksistere hvis de ikke gjør noe som helst materiell skade.
-Noen ser skogens verdi bare i det antall kubikkmeter tømmer den kan prestere. Noen bedømmer et fossefalls verdi bare etter det antall hestekrefter som kan vinnes ut av det! Denne mentaliteten er, iallfall delvis, et utslag av den mekaniserte tidsalder vi lever i. Teknikken, som etter min mening er blitt en forbannelse for oss, den har utrolig fort også begynt å mekanisere hele folkesjelen. Den blir stålkald beregning, den blir matematikk! Mennesket selv blir en slags maskin. Vi mekaniserer naturen. Vi bygger bilveier innover herlige, før urørte skoger og fjell. Vi dreper fort og sikkert noe av det beste landet har, nemlig den ville naturen.
-Nei, la oss stoppe før det er for sent. La oss jage bilene vekk fra skogen og fjellet og la oss få bjønn tilbake i stedet!
-Livet er ikke bare teknikk og sosialøkonomi. Det er også noe som heter romantikk, som ikke noe menneske kan være foruten i en eller annen form. Skogen og fjellet er et oppkomme av romantikk som vi ikke tankeløst skal tilsmusse og tørre ut. Og bamsen som rugger der inne, helten i så mange norske eventyr og sagn, den er som symbolet på denne romantikken.
-Vi har ikke råd til å miste naturromantikken. Vi har mindre råd enn noen gang før, fordi maskinene gjør oss fattige. Vi har ikke råd til å miste dette som Welhaven følte, da han en gang fulgte noen skogskarer inn i de dunkle skogene i bjønnetraktene i Ådalen. Den gangen han skrev disse vakre linjene:
“Jeg kom til skjulte kilder og tjern, der elgen tørsten slukke. Men fuglesangen lød enda fjern som et nynn mellom vindens sukke. Tirilill- Tove, langt, langt borti skove.”
