Mat på veien

I dette innlegget kan du lese om hvorfor jeg såret mange eldre kvinner den tiden jeg var omreisende evangelist.

Det er en grunn til at predikantene som regel var ganske feite fram til år 2000. Før årtusenskiftet var det nemlig mest vanlig at menighetene innlosjerte sine omreisende evangelister privat, og ikke på hotell (noe som sikkert hadde med trange budsjetter å gjøre).

Når man bodde privat, ble man gjerne vartet opp til de grader av vertskapet, som ofte var eldre, gode mennesker.

Jeg såret ganske mange eldre kvinner den tiden jeg selv reiste rundt i menigheter. Det fordi jeg rett og slett ikke er glad i kaker. Har aldri vært noe dessert-menneske. Kun ost og kjeks som funker, spesielt dersom det er rødvin igjen etter middagen.
Men kaker i alle slags varianter, eller is og annet søtt, har aldri begeistret smaksløkene mine. Faktisk synes jeg de fleste kaker er kvalmende.

Men folk som har bakt kake i anledning et besøk, har gjerne lagt mye sjel inn i det hele. Det er ikke bare snakk om en kake, men selve KAKEN, bakt til ære for gjesten med kjærlighet og mye tidsbruk. Da går det jo ikke an å si: «Nei takk».

Høflig som jeg er, har jeg derfor alltid tatt ETT stykke, av ren plikt. Det har som regel kakebakeren tatt som et bevis på at jeg ikke likte den. «Skal du ikke ha mer?» Skuffelsen har vært til å ta og føle på.
Derfor lærte jeg meg etter hvert å spise litt mer av middagen enn jeg egentlig orket. For da kunne jeg nemlig skylde på middagsporsjon nummer tre når kaka kom på bordet. «Du, denne kaka smakte helt himmelsk, men jeg har ikke sjans til å få i meg mer enn et lite stykke etter den UTROOOLIG gode middagen!»

Den har som regel funka. Ingen sårede følelser.

Et problem når jeg forkynte på deler av Sørlandet og Vestlandet, er at jeg hater kompe. Eller komle eller raspeballe eller hva de nå kaller det i de ulike distriktene (ikke bare kjært barn som har mange navn).
Det er faktisk svært lite her i verden jeg ikke har sjans til å få i meg. I farten kan jeg bare komme på tre ting: Krokanis, cheese doodles og nettopp kompe.

Det går bare ikke. Jeg brekker meg.

Men i likhet med kakene, har mange lokale en viss stolthet knyttet til kompe, komle og raspeballe. Derfor så jeg meg rett og slett nødt til å informere på forhånd av reiser til Sør- og Vestlandet, om at jeg ikke likte det.

Nice try.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk servert følgende replikker: «Ja, vi leste jo i eposten din at du ikke likte kompe. Men du skjønner, det er bare fordi du ikke har smakt VÅR kompe, det! Så i dag skal du få kompe likevel, og vi GARANTERER at du kommer til å ha endret mening om denne matretten etterpå!»

Og jeg har kjempet med kvalmen, men presset det i meg, høflig som jeg er, og svart bekreftende etterpå: «Ja, dette var jo noe annet!»

Rett og slett blank løgn. Men tror det var en løgn av den typen Herren lett tilgir, ja kanskje til og med påbyr.

Måtte etterhvert booke hotell hver gang jeg var i disse byene, noe jeg måtte betale selv av møtehonoraret. Pleide å skrive noe i retning av dette til arrangøren: «Ordner innkvartering selv, da jeg har flere kjente i byen.»
Begge deler var jo sant, selv om jeg ikke hadde planer om å bo hos disse kjente.

Ellers husker jeg at jeg var innleid deltaker på en av Stephan Christiansens mange turneer på 1990-tallet. Så vidt jeg kan huske, skulle vi reise i to uker to ganger, med en ukes pause i mellom. Vi var en stor gjeng som reiste rundt i buss til menigheter over hele landet med showet vårt. Sovesal og felles bespisning.

Og hva gjør en menighet som skal brødfø 100 ungdommer? Serverer pizza, selvsagt! Enklest og greiest.

Men etter to uker med pizza hver dag, så Stephan seg nødt til å sende ut et brev til menighetene i forkant av andre del av turneen: «Vi ber om at maten er noe annet enn pizza.»

Og hva gjør en menighet som skal brødfø 100 ungdommer, men ikke kan servere pizza? Serverer GRYTERETT, selvsagt!

Etter ti dager med gryterett begynte vi alle å bli temmelig lei av denne retten, men alle hundre klarte å bevare en høflig begeistret maske hver gang middagsretten ble annonsert. Tross alt var vi jo skuespillere.

Så kom vi til en menighet hvor pastoren hadde en trist mine før middagsserveringen i menighetslokalet. «Folkens, jeg er SÅ lei meg, men jeg leste ikke e-posten om pizza før nå nettopp, og det er dessverre for seint, for maten er allerede bestilt. Hadde tenkt å servere gryterett, men landet på pizza. Jeg beklager virkelig!»

Hvorpå hundre ungdommer jublet med høy røst og oppriktig glede: «JAAAAAA! PIZZZAAAA!!!! ENDELIG!!!!»

*

Forresten, selv om jeg altså ikke er noen kakemons, ble jeg utrolig glad for marsipankaken Kingdomkirken serverte etter møtet i fjor, da jeg holdt min første tale i en menighet på svært mange år. Det var en svært hyggelig gest!

I september skal jeg tilbake dit. Gleder meg!

Besøker gjerne flere menigheter også, om noen vil ha besøk. Ordner mat og overnatting selv! 🙂

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?