Jeg har vært lite hjemme de siste ukene. Det innebærer at man innimellom kommer til en stappfull postkasse. Ikke minst fordi jeg for en stakket stund mottar hele tre dagsaviser: Aftenposten, Vårt Land og Dagen.

Så blir det å vie noen timer til avislesning, da.

Sistnevnte avis, og dens ukebilag Korsets Seier, har visst vært svært opptatt av liberalteologer og andre kjettere den siste tiden. Blant annet har vi fått saken om Ellen Hageman, som førte til uvanlig sterk ordbruk i den vanligvis snille Korsets Seier …

*

En liten oppsummering: Ellen Hageman, som jeg hadde gleden av å møte i mitt 50-årslag, har vært i retten. Hun fikk 18 000 i bot etter en klimaaksjon. Hun hadde ingen forventning om å slippe unna bota, all den tid hun erkjenner de faktiske forhold. Men hun så på rettsaken som en anledning til å forklare hvorfor hun som prest i Den norske kirke handlet som hun gjorde.

Hennes forklaring ble trykt i Vårt Land. Der forklarer hun konseptet med sivil ulydighet, og skriver blant annet:

“Kirken har en lang tradisjon for å stille seg over eller utenfor menneskelige lover når livet blir trua. Det skjer faktisk daglig i Norge, også i vår tid når kirka åpner dørene og lar mennesker på flukt få leve i kirkeasyl. Det er et eksempel på sivil ulydighet som det er stor aksept for, til tross for at det bryter med demokratisk vedtatte lover og regler. Den økologiske krisa vi befinner oss i truer også livet. Menneskers liv, og da særlig i fattige, gjeldstyngede og folkerike land med langt mindre mulighet for å beskytte seg mot klimakrisa enn hva vi nordmenn har. Men også andre arters eksistensgrunnlag står i fare for å forsvinne. Og verken norske politikere, eller rettsvesenet for den saks skyld, evner å gjøre det som skal til for å verne framtidig liv. Det som isteden viser seg, gang etter gang, det er at norsk lov beskytter økonomiske interesser på bekostning av livsgrunnlaget vårt.”

Så langt bør vel ethvert oppegående menneske være enig. Hun presenterer jo kun objektive fakta.
Men så setter hun sin egen kamp inn i en ramme av tro, basert på Jesu utsagn om å velge mellom Gud og Mammon.

“Det å tro at vi kan ha evig økonomisk vekst på en planet med begrensede ressurser, det er ikke bare naivt. Det er farlig. Å fortsette å lete etter olje for å holde et økonomisk system i gang, er tillatt etter norsk lov. Men det er ikke etisk forsvarlig. Mammon og vekstøkonomien er ikke på parti med livet og framtida, og som teolog er jeg sikker på at Jesus vil at vi skal la olja ligge.”

Dette siste utsaget får redaktøren i Korsets Seier til å fyre på flere plugger enn jeg ante at han hadde.

“I Oslo tingrett dytter prest og klimaaktivist Ellen Hageman Jesus foran seg. Der og da gjør hun seg til kjetter i tillegg til lovbryter.”
Dette skriver redaktøren, og beskriver Hageman svært syrlig: “Det er noe med blandingen av ekstremisme, symbolpolitikk og godhetsposering – ispedd kristelig retorikk – som gjør meg svimmel.”

Godhetsposering er altså det hun angivelig driver med, og som gir redaktøren akutt jernmangel. Tillat meg mine two cents i den forbindelse.

For det første: Å tenke seg hva Jesus ville ment om nåtidens problemstillinger, er ikke noe ukjent grep i de kristenkretsene redaktøren selv tilhører. Vi kan være uenige om hva han faktisk ville ha ment (det er derfor vi har så mange kirkesamfunn), men selve konseptet “What Would Jesus Do?” er godt innarbeidet. Selv bruker jeg konseptet for alt det er verdt i Asfaltevangeliet.
Og for de av oss som tror Han faktisk lever i oss gjennom sin Ånd, er det jo spennende å finne ut hva han faktisk mener, og ikke bare hva han ville ha ment. Som i dette kjetterske, lille diktet:

SAVN

Han var stort sett sammen
med samfunnets utstøtte
da Han vandret her nede

Han bor på innsiden
av de troende på jorden i dag
og er med dem alle dager

Han må kjede seg
der Han står i pyntede kor
Han vil så gjerne til Vaterlandsparken

Å tro at Jesus ville vært radikal med tanke på miljøkrisa, eller at Han faktisk er det, er vel ikke så helt utenkelig? Han tas til inntekt for langt verre ting, spør du meg. (Update: Ellen har kommet med et motsvar, og redaktøren har igjen besvart dette på lederplass, som altså gjør det til noe langt mer enn et debattinnlegg – nemlig til avisas offisielle mening.)

For det andre: Når karismatikere begynner å bruke ordet “kjetter” negativt, stusser jeg litt. Etter å ha studert en del kirkehistorie om frikirkelige og karismatiske kristenkretser, har jeg lært å anse begrepet kjetter som en hedersbetegnelse. Jeg ønsker i hvert fall selv å tilhøre de som blir stemplet slik. Helt enkelt fordi jeg føler meg langt mer hjemme i tradisjonene til de som ble brent på bålet, enn i tradisjonene til de som fyrte dem opp.

For det tredje: I den grad jeg er menneskekjenner (og jeg innbiller meg at jeg faktisk er det i ganske stor grad), er det fint lite “godhetsposering” som ligger i motivene til Hageman. Jeg tror det er oppriktig engasjement som ligger i bunn.

Derimot, for å snu lyskasteren litt, synes jeg beskrivelsen “godhetsposering” passer langt bedre til kristenpressen enn til Hagemann for tiden. Førstnevnte får flere abonnenter av det, mens sistnevnte må betale en forholdsvis høy pris, både anseelsesmessig og økonomisk.

Ja, for å skifte gir og gå over til en annen sak som preger avislesningen denne uka: Vi snakker altså den samme kristenpressen som fortsatt, etter alle disse årene med repriser av de samme argumentene, driver utstrakt homofilidebatt (når de da ikke kjører sine evige repriser om alkohol). Det vil si, debatt og debatt, fru Blom. Det er ganske enspora, for å si det mildt.

I utgangspunktet har Dagen (og Korsets Seier) blitt gode aviser. Dagen er på et helt annet nivå enn det som en gang i tiden het DagenMagazinet. Avisen er godt journalistisk håndverk og et godt alternativ til mange andre.
Samtidig: Jeg veit ikke om det bare er meg og brillene jeg leser med, men har Dagen blitt litt radikalisert den siste tiden?

Da snakker jeg ikke om den positive formen for radikalisme, som vi alle kunne trengt mer av, og som jeg mener f.eks. Hageman står for. Nei, jeg snakker om den formen for radikalisme som gjør “oss og dem”-tankegangen mer spisset. Den som vil bruke religiøs lov som selve redskapet til å forandre folk og nasjon.

Det virker som om man i stadig større grad vil tekkes lesere som er så opptatt av å være “bibeltro” at de har glemt hele evangeliet.

For å tekkes dem, driver man for tiden en slags “rettroende-posering”, som er den mest kvalmende avarten av godhetsposering.

Det er altså professor emeritius Terje Hegertun (som jeg hadde gleden av å ha som faglærer i “pentekostal teologi” på Menighetsfakultetet) som er den store hakkekyllingen for tiden. Ja, han blir på lederplass i Dagen kalt “farlig”, intet mindre.

Hva er det så pinsevennen Hegertun har gjort? Vel, som forsker og teolog har han gått så objektivt som mulig inn i bibeltekster som omhandler homofili, og oppriktig landet på at han må nyansere sitt tidligere konservative syn.

Uavhengig om man er enig i hans konklusjoner eller ikke: Hva er vel “bibeltroskap”, hvis det ikke er å gå objektivt inn i bibeltekster og endre sitt eget syn som et resultat av det?

Og for å skifte gir enda en gang: Samtidig som Dagen på lederplass (med rette) tar avstand fra endetidslære som indirekte blir antisemittisk, kjører bilaget Korsets Seier to sider med en obskur profeti fra Karmelfjellet i 1986, hvor det hevdes intet mindre enn at Gud selv sto bak 2. verdenskrig fordi Han ønsket å “ryste alt”.

Hitler hadde altså rett når han sa Gott mit uns, ifølge denne “profetien”.

Og hvis noen trodde, i likhet med Ellen Hageman, at våre naturkatastrofer i stor grad kan tilskrives vår egen fråtsing, så kan denne profetien opplyse om at det er Gud selv som står bak katastrofene. I likhet med hungersnød, jordskjelv, plager og sykdommer.

Samtidig som Korsets Seier på lederplass stempler Hageman som ekstremist, tillater avisen altså to helsider med en profeti som fremstiller Gud som Satan sjøl. Go figure.

“Profetien” kan dessuten trøste oss med at både Kreml og den islamske revolusjonen vil “knuses” og “gjøres ende på” gjennom at Gud bruker Israel som sitt redskap.
Samtidig som denne Gud/Satan holder på med å ødelegge verden, tar han vare på sine “utvalgte”, nemlig menigheten, som også får beskjed om ikke å stille “spørsmålstegn ved mine veier”. For all lidelsen andre går igjennom, handler til syvende og sist bare om å at “bruden skal gjøre seg rede”. Og Gud/Satan har altså gode planer for Israel, selv om han i skrivende stund “har overgitt dem til sorg, til hjertekval og til vedvarende lidelse”, noe menigheten altså bare må forstå og akseptere.
Den må også innse at Gud har tatt hensyn til alle deres lidelser. “Det var ikke noe gasskammer, ingen massakre der jeg ikke var til stede”. Det siste er vel gjengs teologi, men i henhold til “profetien” var det jo Gud selv som sto bak både gasskammer og massakre.

Hvis det ikke er det som menes, er Lance Lambert, mannen bak ordene, utrolig dårlig på å formulere hva han anser som Guds tanker.

(For mer om den typen “profetier”, les kapittel 4 i “Regnet som aldri kommer”.)

Å lese Dagen begynner i økende grad å bli som å gå inn på forum drevet av ulvehatere. Ikke sunt for blodtrykket noen av delene. Men vanskelig å ikke stikke innom. Know your enemy. 🙂

Bare synd hvis deler av kristenpressen gjennom sin stadig økende loviskhet plutselig fremstår som fiender av selve evangeliet. Den er dessverre på god vei hvis den ikke gjør det den selv oppfordrer andre til: omvender seg.

Oj, dette ble altfor langt. Men jeg har mer på hjertet om Hegertun. Fortsettelse følger!

*

Driks til bloggen? Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34. Tusen takk! Ellers er du også veldig velkommen til å bli en patron for yours truly.