Kroning med religiøs bismak
Follow
I dag krones Charles i England. Dessverre blir det en seanse med mye iblandet religiøsitet – av den typen jeg skulle ønske alle kirker tok kraftig avstand fra.
All form for religiøsitet som knytter kirken til makta, kommer bare til å gjøre slike kirkesamfunn mindre og mindre viktige i det lange løp.
Vi fikk overdoser av makt-religiøsitet da dronning Elizabeth II tok kvelden. Jeg frykter reprise i dag.
At dronningens død var en stor nyhet for pressen, er jo ikke så rart. Men det tok virkelig helt av. Vi fikk det med oss, enten vi ville eller ikke: Liket til den engelske dronninga ble flyttet fra sted til sted. Tabloidene forsøkte å overgå NRKs “Hurtigruta” og “Bergensbanen” med denne “Elizabeth-kista minutt for minutt”.
Som min kompis Jan foreslo: Når kista har reist videre, kan folk synge “Å salige stund uten liket”.
Selv om sønnen Charles ikke er i nærheten av like folkekjær, blir det nok mye kongestoff de neste dagene. I dag vil mediebildet preges av slitsomt mange folk med merkelige ting på hue, enten vi snakker kongens krone eller prestenes rare hatter. (Heldigvis finnes det muligheter for å bla om eller skifte kanal. Eller heller ta seg en tur i skogen.)
Fyren skal jo faktisk salves som konge, etter gammeltestamentlig mønster. Herlighet, skulle tro man fortsatt levde i enevoldstiden. Her skal den britiske imperietanken mikses med Guds rike. Det blir en svært uhellig allianse.
Som Ragnar Misje Bergem skrev i en kronikk i Aftenposten i forbindelse med dronningens begravelse: “For kirken er det en hårfin balanse mellom å utøve en kirkelig funksjon og å legitimere et monarki som også spiller en problematisk rolle … For noen var det nok vanskeligst å akseptere kirkens rolle i det mest imperialistiske ritualet i manns minne … Begravelsen minner om en kolonial historie som mange ønsker å glemme … Den anglikanske kommunionen har titalls millioner medlemmer. For noen av disse representerer kirken ikke bare storhet, men også undertrykkelse.”
Bergem konkluderte: “Det er blitt sagt at den anglikanske kirken forgår i sin skjønnhet. Noen vil si det samme om det britiske monarkiet. Jeg tror ikke siste ord er sagt, men dronningens begravelse illustrerer en kirke som strever med å finne sin plass mellom fortid og nåtid.”
Kristenpressen, derimot, gikk bananas med superlativer. Dagen hevdet at begravelsen var intet mindre enn “Et monumentalt vitnesbyrd om Kristus”.
Selv så jeg ikke begravelsen. Men noen klipp fikk jeg med meg. For meg var de alt annet enn et vitnesbyrd om Kristus. De var snarere et vitnesbyrd om hva som har pervertert evangeliet gjennom så mange generasjoner, nemlig forsøket på å parre det med pompen og prakten.
Også Dagen-redaktør Tarjei Gilje måtte i sin lovprisning medgi følgende: “Men på flere måter blir også begravelsen en påminnelse om en tid som var.”
Ja, og det er en tid jeg skulle ønske at alle vi troende la bak oss for godt. Tiden da kirke og statsmakt nærmest var synonymer.
Kristenanarkisten Jacques Ellul sier det godt i sin bok “The Subversion of Christianity”: «No expression of power or dominion either is or can be willed by the God of Jesus Christ … The subversion of Christianity has come through its letting itself be penetrated and seduced and led by the prince of this world. When the church has been seduced by the ruling classes, becoming a power or being obsessed with politics, this is tantamount to its possession by the prince of this world himself.»
Under kroningen skal Charles bære med seg to fliser gitt ham av Fransemann. Disse flisene skal angivelig være biter fra Jesu kors. Yeah, right. Det er vel ikke en kjeft i verden, selv ikke blant de mest die hard-katolikker, som oppriktig tror, sånn innerst inne, at bitene stammer fra korset Jesus døde på. Likevel fortsetter man dette relikvie-spillet for galleriet.
Det i seg selv blir jo også symbolsk. Et symbol på en rent ytre form for religionsutøvelse uten indre substans. En form for religion som ønsker et ferniss av sannhet, men som ikke egentlig søker den. Symbolsk blir det også at disse flisene, som er henholdsvis 1 cm og 5mm i lengde, er dekket av krystall og montert på sølv som er gjenvunnet av Den kongelige mynt fra Llantriant i Wales. For meg blir det nærmest en hån mot det korset faktisk representerer.
Jeg ønsker Charles alt godt i livet og lykke til som konge. Men den formen for kristendom som vil komme til uttrykk i dagens kroning, håper jeg dør ut med ham.
*
Driks til bloggen? Vippsen er 99 12 36 34. TUSEN TAKK!
Eller har du lyst til å bli en patron som støtter fast hver måned? Da får du passordet som åpner ALLE innlegg her inne.