Kraften i “Velsignelsen”


Foto: Jan Luneborg

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er særlig glad i innøvde ritualer og liturgi. Ikke glad i fraser som repeteres.

Men det finnes ett unntak.

Først av alt: I sin undervisning om bønn, ba Jesus de troende om å ikke bare ramse opp ord. Derfor er det den totale ironi at bønnen “Vår Far” (eller Fadervår, om du vil) har endt opp som nettopp en slik regle som bare pugges og ramses opp ordrett.

Nå bruker jeg faktisk “Vår Far” når jeg ber selv, men da som en slags ramme i underbevisstheten. Til emne-inndeling. Selve bønnen må være personlig, ellers føler jeg bare at Gud ser rart på meg og rister på hue, hehe. 🙂

Å bruke “Vår Far” kan f.eks. se slik ut:

a) Jeg takker Gud for at han er den han er. For hans kjærlighet, godhet og kraft. Og så ber jeg om at disse tingene må bli det folk forbinder med ordet Gud, og ikke alt mulig annet rart. (“Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges.”)

b) Jeg ber om at mine perspektiver og planer skal være i tråd med hans hensikter. At Guds rike, som finnes i en slags parallelldimensjon hele tiden, skal trenge inn i min hverdag og mitt liv den aktuelle dagen. (“La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.”)

c) Jeg navngir dagens praktiske behov, og ber om hjelp til å møte dem. Ekstra aktuelt i dag, for nå sliter jeg big time og står til og med i fare for å miste leiligheten. Samtidig takker jeg for at det tross alt finnes kaffe og brød i skapet i øyeblikket. Å slite big time i Vesten er noe ganske annet enn å slite enkelte andre steder. (“Gi oss i dag vårt daglige brød.”)

d) Jeg takker for at nåden dekker over de tabber jeg gjør, samtidig som jeg forsøker å sette ord på og erkjenne nettopp de tabbene. (“Og tilgi oss vår skyld …”)

e) Jeg ransaker sjela for å sjekke om jeg bærer på motvilje eller nag mot enkeltindivider. Dersom jeg oppdager at det er folk jeg forakter eller er småbitter på, ber jeg Gud om hjelp til å hente fram den kjærligheten hans Ånd i meg har til alle mennesker. I dag har jeg bedt Gud velsigne noen homofobe og loviske predikanter som står for ting jeg hater. I tillegg har jeg passet på å rense hjertet for alt annet enn gode tanker om et menneske jeg så meg nødt til å bryte kontakten med. Alt “gruff” i sinnet skal ut – mitt ønske om at det skal gå vedkommende godt videre i livet, skal være genuint og ektefølt før jeg gir meg. Alle tendenser til skadefryd eller nedlatende tanker om andre mennesker skal ut av sjela mi på daglig basis. (“… slik også vi tilgir våre skyldnere.”)

f) Jeg ber Gud vise meg hva som er dårlige valg i løpet av dagen, og ber i tillegg om litt ekstrahjelp til å unngå de dårlige valgene, siden selvdisiplinen ikke alltid er den beste. (“Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.”)

g) Så avslutter jeg med å takke ham for dagen og for livet enda en gang. Og for at han utgjør kjernen av alt – selve Klippen – i all evighet. (“For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.”)

Jepp. Der har du altså liturg Åleskjær, hehe. Men nok om bønn, det dette innlegget egentlig skulle handle om, var jo unntaket fra regelen.
For, selv om ting som går på ordrett repetisjon i Kirken har en tendens til å ergre meg, siden ting gjerne blir platte med en gang de er innøvde, er det ett stort unntak.
Et unntak som alltid har hatt betydning for meg, men spesielt den siste tiden.

Jeg snakker da om den såkalte “Velsignelsen”, som sies mot slutten av enkelte gudstjenester. De tre enkle setningene har en helt enorm kraft i seg:

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Alt man trenger finnes i disse tre setningene. Velsignelse, bevarelse, nåde og fred. Det er så deilig å få disse ordene sagt høyt til seg, som en deklarasjon man bare kan ta imot. I vår digitale alder er det seff mulig også i ensomheten. Selv har jeg meldt meg på Egil Svartdahls daglige mini-andakt på Facebook, “Plussord”, som jeg anbefaler å følge.
Da får du 1 minutt med oppmuntring hver morgen. Og hver snutt avsluttes med nettopp velsignelsen.

Siden jeg er så ærlig om alt for tiden, kan jeg fortelle at jeg de siste ukene ganske ofte har stått med klissvåte øyne når Egil har servert disse tre setningene.

Kjære patron:

Herren velsigne DEG og bevare DEG
Herren la sitt ansikt lyse over DEG og være DEG nådig
Herren løfte sitt åsyn på DEG og gi DEG fred

  1. Velsigne deg, gamle ørn 🙂
    Jeg er ikke så flink til å be vet du, men jeg tror at der oppe hører dem oss når vi er bekymret og når vi tenker på dem vi kjenner.
    Jeg skjønner at du har en tung høst David, vit at vi er mange som tenker på deg.

    1. Takk for det, Eirik!

      (Og selv tror jeg Gud hører mye mer på de som ikke er så flinke til å be enn på de som tror de er det!)

      🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?