Korset

Det er noe med korset som treffer noe i meg. Noe som er større enn bare det at en god og snill mann ble urettmessig drept for 2000 år siden.

Jeg kan ikke forklare det eller sette fingeren på det.

Noen vil sikkert hevde det er fordi jeg fikk budskapet om korset inn som ung. Tross alt har jeg vokst opp med sangtekster som denne, sunget av flere tusen på sommerstevner som utgjør svært gode barndomsminner: «Jeg vil elske det eldgamle kors … Til dets mektige favn vil jeg fly … Jeg vil klynge meg fast til dets fot … Inntil kronen jeg får over sky.»

Men det er noe mer enn barndomsminner. Jeg blir slått i bakken av korset, selv om det er så mye jeg ikke forstår.

For noen fortoner hele budskapet seg som noe uhyre primitivt – et uttrykk for oldtidens offerreligioner. Skulle det liksom være nødvendig med et menneskelig blodoffer for at menneskets skyld skulle tilgis? Oj, så mye jeg strevde med akkurat den tanken!
Det ville vært så enkelt å bare trekke på skuldrene av hele konseptet, avfeie det som en forlengst avleggs måte å tenke på.

Men det viste seg å ikke være så enkelt. Jeg kom ikke unna. Selv da jeg befant meg langt borte fra alt som het menighet og regnet meg som en motstander av det hele, klarte jeg ikke håne korset. Jeg klarte bare å håne de kristne og kirken. Ikke korset.

Ingvar Ambjørnsen har noen ord som godt beskriver mine følelser på den tiden, i sin artikkel «Stille natt» (i boka «Husk hjelm!»): «Det er umulig ikke å ta stilling til om han faktisk var et direkte glimt i guddommens blikk, eller simpelthen en begavet retoriker med psykopatiske tendenser. Selv om evangeliene skulle vise seg å være rene eventyr, kan ingenting endre det faktum at vi lever i disse ordene, hater dem, elsker dem – selv likegyldigheten er en del av Golgata-mysteriet. Å si seg ferdig med hele problematikken er i bunn og grunn å ta del i det hele på en like bevisst måte som å klappe i hendene i troen på at Jesus skal ordne opp med husbanklånet. Men mange av oss blir ikke ferdige med dette. Det kverner i oss fordi det er en del av det referansegrunnlaget vi er vokst opp med. Vi står midt i de helt konkrete resultatene av at okkupasjonssoldater naglet en naken mann fast til et trekors og lot ham dø en langsom død. Gammelt nytt. Hvor mange nyheter overlever to tusen år? Hvem var han som blødde ihjel mellom to banditter denne underlige natten som fremdeles omslutter oss?»

Jeg endte opp med å omfavne hele mysteriet. Jeg klynget meg fast til korsets fot, som i sangene fra barndommen. Det har preget livet til denne dag. Rett og slett. Hvor mange henrettelser i antikken kan bli til en åndelig kraft hos en moderne skeptiker som meg? Bare én.

Jeg forstår det ikke. Jeg bare merker det. Kraften i korset er en kraft som gir meg liv.

Det som skjedde på Golgata for 2000 år siden, var mer enn bare en vanlig henrettelse. Det er jeg overbevist om, etter mange runder med meg selv i ulike faser av mitt liv. Jeg har fortsatt ikke plassert Golgata-verket som et lettfattelig mattestykke i min teologiske hjerne. Det er fortsatt et mysterium for meg. Men nettopp det skiller Jesu død fra alle andre som ble korsfestet under romerne i antikken.

Korset er det punktet hvor den fysiske og åndelige virkelighet møtes. Det er ikke alltid korsets budskap lar seg forklare rasjonelt. Jeg har vært på flere seminarer som skulle forklare teologien om korset, og noen av dem opplevdes bare intetsigende og tunge. Et av dem var tørrere enn mariekjeksen vi ble servert til kirkekaffen etterpå. Samtidig har jeg sett budskapet om korset forandre liv når det rett og slett ble proklamert på direkte og nærmest naivt vis. Det appellerte da til troen, ikke til fornuften.

Det er selvsagt fint å ha med teorien (eller teologien). Likevel er det et faktum at teoretisk kunnskap om elektrisitet i seg selv aldri har fått i gang redskaper eller varmet hjem. Noen må helt konkret trykke på bryteren. Psykiateren Einar Johnsen sa følgende: «Jeg vet ikke hvordan man definerer et mysterium, men man kan vel bare komme inn i det ved å delta.»
Eller ved å innse at man faktisk allerede deltar, slik Ambjørnsen mente vi alle gjør på et eller annet vis.

Rent logisk kan jeg ikke få meg til å tro at folk som sliter tungt kan oppleve en slik enorm frihet av noe som ikke har andre dybder enn den psykologiske effekten i at noen elsket dem høyt nok til å dø for dem (selv om det selvsagt også er en sterk tanke). I så fall ville historier om enkelte krigshelter hatt samme effekt.
Det må være en reell kraft – en sannhet – i hele konseptet med Jesus og korset, for at det skal kunne slå inn så sterkt som det har gjort i alle slags miljøer og kulturer og enkeltpersoners liv gjennom 2000 år.

I hver eneste generasjon gjennom hele historien etter Kristus har korset stått der som en anstøtssten, som en livsforvandler, som noe hånet, noe elsket – en mektig åndskraft som forandrer menneskeliv på måter jeg tror vi skal slite med å finne utelukkende psykologiske forklaringer på, selv om slike sikkert også er en del av det hele.
Intellektuelle av høy rang har gått i bakken av kraften i korset. Narkomane i vår egen hovedstad har opplevd radikal endring i sitt liv, i enkelte tilfeller helt umiddelbart, enda de i øyeblikkets tilstand ikke kunne regne ut 13 + 4.

En av dem som har fått sitt hverdagsliv sterkt påvirket – og stadig forandret til denne dag – av en korsdød som fant sted for så lenge siden, er skribenten som skriver dette.

Første gang jeg hørte noen klare å virkelig sette ord på det, var da jeg hørte The Cure spille «The Blood»:

I am paralysed by the blood of Christ
Though it clouds my eyes
I can never stop

Jeg er lamslått av Jesu blod. Selv om jeg ikke helt forstår hvorfor, driver det meg videre.

Senere leste jeg Robert Smiths egen forklaring på teksten. «The Blood of Christ» var kallenavnet på en meget god rødvin han drakk mye av en periode, og teksten handler rett og slett om å være full.
Etter den nedturen har jeg bestemt meg for aldri mer å lese artisters tolkninger av egne tekster. Låtene skal få bety akkurat det jeg tror de betyr! 🙂

*

Hvis du får noe ut av denne bloggen – kunne du tenke deg å donere et fast månedlig beløp, om så bare en tier? Bli patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?