Det har vært dårlig med blogging den siste tiden. Siden sist har jeg hatt to helger som står i sterk kontrast til hverandre.

Helg 1, sammen med madammen, verdens vakreste og diggeste babe.

En julegave. To døgn på Scandic Holmenkollen. Lørdag til mandag.

Utsikt over Oslo. Over skylaget de gangene det var skyer. Som å sitte i et fly. 🙂

Bytur på lørdagen. Indisk restaurant med madras mat. Cafekontoret og No 53. Gamle trakter (bodde rett over sistnevnte pub noen år).

Konsert med Lazy Sodz og Inglorious Retards på Enga Pub.

En rolig dag/kveld på hotellet søndagen. SPA-avdeling med svømmebasseng helt for oss selv halve dagen. Boka “Fyrstene av Finntjern” av Lars Elling.
Luksus, ass! Digg at vi kroniske blakkfanter også kan oppleve sånt innimellom. Når jeg vinner i lotto, blir det en hel uke på samme sted. 🙂

Lunsj på Frognerseteren etter utsjekk mandag. Inspisering av selve hoppbakken (selv om denne forbannede høydeskrekken min ikke tillater et besøk helt oppe i tårnet).

Roseslottet, utendørs utstilling av Vebjørn Sand m.fl. En sterk opplevelse. Anbefales på det sterkeste.

Til dette siste bildet hadde Sand skrevet følgende tekst: “Da jeg hadde malt ferdig Nordahl Griegs hode og skulle fortsette på kroppen, slo det meg at bildet neppe ville bli noe bedre.”

Genialt! Kanskje det er sånn jeg skal gjøre med enkelte av mine romaner også. Stoppe etter første kapittel. Blir sikkert ikke noe bedre uansett. 🙂

Min kjære har aldri vært i Holmenkollen eller omegn tidligere. Gøy å oppleve områdene med en førstereiskvinne.

*

Helg 2, sammen med kompis Jan Banan Heisekran (eller Luneborg, som han også kalles), de nye bekjentskapene Atle, Thomas, Tormod og resten av den nydelige gjengen av ildsjeler i ARV (Aktivt Rovdyrvern).

To døgn på Finnskogen. Ikke så altfor langt fra områdene vi var i sist. Litt tynt med bilder fra helgen. Midt oppi all spenningen glemte jeg at jeg er en blogger.

Overnattinger sammen med Jan og Atle i den forholdsvis primitive hytta til Norsk Jeger- og fiskerforbund ved Renosdammen (rett ved siden av den langt hyggeligere hytta til Turistforeningen, som også var inntatt av likesinnede).

Skjønt “overnattinger” … vi sov vel til sammen fire og en halv time på to døgn, i våre forsøk på å hindre den totalt meningsløse ulvejakta i Ulvåa-reviret.

To ganger nektet retten denne ulvejakta. Barth Eide bare gliste og gliste, tok til “etterretning” og tok til “etterretning”, mens han anket og anket (på skattebetaleres regning), i visshet om at han alltid får trumfet sitt igjennom til sist, enten vi nå snakker rovdyrjakt, veiutbygging gjennom verneområder eller andre naturødeleggelser.

Sporing, rekognisering og bilturer langs øde skogsveier, både brøytede og ikke-brøytede. Både dagtid og natterstid. Har nå fått god oversikt over skogsbilveiene her nord på Finnskogen! Granbar og kvist under dekkene ble til stor hjelp da vi kjørte oss fast. 🙂

Møter med jegere. Alt fra de som truer med våpen (men som trekker seg fort da de blir bedt om å gjenta mens mobilen filmer), til de som det går veldig an å prate normalt med. De siste er heldigvis i flertall. Selv under konfrontasjoner oppdager man at det selvsagt er mennesker på den andre siden også.

Enkelte av jegerne sa selv at de ikke helt forstod hvorfor Staten ønsket å “ta ut” (les: drepe) akkurat disse ulvene, som hadde et såpass stort område og ikke påvirket særlig mye av verken elgbestand eller andre ting i øyeblikket – i motsetning til enkelte andre og mindre revirer.

Det er så øde, så øde, her oppe rundt Gravberget og Risberget. Annenhvert hus og bruk virker forlatt, og hver gang man møter en bil som ikke er jegerbil, blir man overrasket. Det er hvit, snødekt skog så langt øyet kan se.
Hvis ikke ulven skal få lov til å leve her, hvor i svarte skal den få leve da?

En lokal jeger var også ærlig på at disse “uttakene” langs svenskegrensa ofte virker mot sin hensikt. En velfungerende og etablert ulveflokk tar gjerne akkurat så mye vilt den trenger, og ikke mer. Den fungerer også som mur mot andre ulver. Siden ulver er monogame, tillater de ikke utenforstående beilere å komme inn i reviret. Når en slik flokk blir drept i sin helhet, åpnes området for at andre ulver kan komme inn. Ulver som ikke er like godt etablerte, tar gjerne flere byttedyr enn nødvendig. (Og sau tas nesten utelukkende av ensomme streifdyr uten noen flokk å jakte med.)

Som igjen fører til ulvehat, som igjen fører til ulvejakt, og som igjen fører til større tap og mer ulvehat … og sånn går no dagan i en evig runddans.

På spørsmålet om hvorfor han likevel deltok, svarte jegeren at det var vanskelig å takke nei når Staten tilbød jaktlaget en slik jobb, selv om han ikke helt forstod Statens motiver i dette tilfellet, da disse ulvene altså hadde skapt svært lite konflikt.

(Når det gjelder “Nullvisjon”-folka, er det vel liten tvil om at flere av dem faktisk ønsker seg en vedvarende konflikt. For ulvehatere vil det aldri være en god ting at et revir fungerer sånn noenlunde problemfritt.)

Gravberget kirke, hvor det angivelig spøker. Hørte selv ikke noe til de famøse skrikene fra den avdøde ungjenta, gitt.

Intet mindre enn 50 jegerbiler den siste dagen. En lang konvoi av digre firehjulstrekkere. Tragikomisk å se det massive oppbudet som holder på i så lang tid for å drepe en eneste liten valp i løpet av en helg. Lurer på hva totalkostnaden er?

Og selv om det som nevnt finnes helt andre holdninger internt i jaktlaget, i hvert fall når folk snakker off the record, så er det også en del ekstremister i gjengen. De drives av fanatisme, irrasjonell frykt eller regelrett hat, og har “Nullvisjon”-klistremerker på penisforlengerne sine.

“Konfliktdempende tiltak”, kaller Staten jakta. Jeg veit ikke hvor konfliktdempende det er, når enkelte lokale som har vært glade i disse ulvene bryter sammen i gråt og føler at naturopplevelsene deres nå blir ødelagt … når jegerbiler fungerer som ulovlige veisperringer og hindrer en far som er på vei til sin svært syke sønn med livsviktige medisiner (politianmeldt) … når jegere bruker en død gris og andre åter fordi de driter i loven (politianmeldt) … når enkelte angivelig skal ha forsøkt å jage ulv utenfor jaktsona inn i sona ved hjelp av blant annet snøscootere (varslet til økokrim eller SNO, så vidt jeg veit) …

Jeg hørte at det var rundt 25 vernere mot seksti jegere (selv om det kan ha vært langt flere av begge). Heldigvis er den store majoriteten på begge sider oppegående mennesker når det gjelder å ta avstand fra vold. Vi i ARV velger alltid total ikkevolds-linje under alle aksjoner, og det gjelder nok de fleste andre vernerorganisasjoner også. Og den tross alt sindige jaktlederen skal visstnok ha sparket en fyr fra jaktlaget fordi han var for aggressiv mot oss.
Det er kun slikt, samt politiets tidvise tilstedeværelse, som hindrer alvorlig bråk.

Men media hjelper jo ikke akkurat til med å dempe konfliktnivået. Ensidig og ubalansert hele veien, med Marie Simonsen som ett av få hederlige unntak i norsk tabloidpresse.
Ikke ett eneste oppslag om alle disse ulovlighetene eller holdningene til de mer ekstreme av jegerne. (At Staten bruker Nullvisjon-folk til å utføre slike jaktoppdrag for seg, blir jo som om de skulle leid inn nynazister som rådgivere for Utlendingsnemda.)

Det eneste som skaper oppslag, nå som sist, og som til og med kom på Dagsnytt 21 i går, er vernersidens minimale lovbrudd. Man snakker som om fjerning av søppel i skogen (i form av flaggliner), samt åpning av en låst bom (ved fjerning av en bolt til cirka 200 spenn), er de reineste terroraksjonene. “Første gang vi opplever i Norge …”

Ikke ett eneste ord om hvor omdiskutert bruken av flaggliner er, ikke minst rent juridisk. De produseres forøvrig kun i Russland, da andre land har litt mer anstendighet. Det er derfor de er så dyre. Etter hva jeg har skjønt skal bruken snart opp i rettssystemet, og det er faktisk store sjanser for at de som fjernet de russiskproduserte flagglinene snart vil anses som de som hindret ulovligheter. Meget mulig de hadde all mulig rett på sin side, og ikke bare den moralske retten, som de definitivt hadde.
Dette vet NRK svært godt, men likevel fokuseres det kun på “hærverket”.

Når jegere i nyhetene snakker som om de måtte tilkalle politiet for beskyttelse mot vernere, og slikt blir stående uimotsagt, blir det i hvert fall komisk. La oss si det sånn: Flere vernere var uhyre takknemlige for politiets tilstedeværelse og følte seg utrygge da de dro.
Ikke minst fordi det ble oppfordret til vold mot oss på diverse interne ulvehaterforum.

Alltid greit med litt snut i området når banjomusikken begynner. (Med mindre snuten selv spiller banjo, da, slik tilfellet var i Rømskog i fjor.)

*

Atle fikk etter forespørsel lov av jaktleder til å ta bilder av den skutte hunnvalpen, som hadde fått navnet Unni. Han fikk også lukke øynene hennes. Det ble en trist avslutning på helgen.

Foto: Atle Knag

Det eneste positive vi tar med oss: Stadig flere blir engasjerte når de ser hva som faktisk foregår. Rovdyrpolitikken vår, som skaper store overskrifter i utlandet, provoserer stadig flere. I år var vi dobbelt så mange som i Rømskog i fjor. Neste januar/februar er nok antallet aksjonister doblet enda en gang. Så lenge Staten holder bestandsmålene så uvitenskapelig lave, og tillater en helt ubegripelig jakt innenfor ulvesona, vil denne konflikten inntil videre fortsette hvert eneste år.

Vi tar også med oss at to valper unnslapp. De er bare 9 måneder gamle, men kan likevel klare seg, selv om det er fare for at de blir ganske magre ulver. I tiden framover vil nok deres ensomme hyl høres ekstra mye innover skogene, slik man opplevde fra Rømskog-valpene i fjor. En verner som hørte dem, beskrev det som “en grusom opplevelse”.

*

Driks til bloggen? Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34. Tusen takk! Ellers er du også veldig velkommen til å bli en patron for yours truly.