Kjentmannsposter 2022

I kveld avholdes det årlige Kjentmannstoppmøtet på Gamle Raadhus i Oslo, etter noen års pause på grunn av korona.

Da samles en del av oss som er svært glade i Skiforeningens kjentmannsbøker. Fanklubben er gjerne aktiv på Bernhard Herres hjemmeside.

I den siste kjentmannsboka har jeg så langt tatt 23 av 50 poster. I dette laaaange innlegget har jeg samlet alle innleggene fra turene i fjor.

*

NYTT OG BEDRE LIV COMING UP! (Fra 27. august 2022.)

De siste to åra har vært preget av sykdom. Først blodpropp og så hjertesvikt och stora paketet. Men alt har gått veldig bra, og til tross for at jeg må tygge tabletter og gå til jevnlige kontroller en god stund framover, er helsa så å si tilbake til normalen. Det er grønt lys for skogsturer.

Forhåpentligvis slipper jeg disse to utsiktene på lenge (om noen gang):

Og forhåpentligvis er det bare fotballkamper som framover kan fremkalle det som var min hvilepuls i nesten et helt år:

Etter to år med mye stillesitting og forsiktighet, er det virkelig på tide å få kroppen i bedre form igjen. Selv om det grønne lyset fra legene kom tidlig på forsommeren, må det ærlig innrømmes at det har blitt altfor lite natur og vandring i sommer likevel. Altfor mye kontor og skriving.

Men neste helg skjer det som skjer annethvert år, og som føles som en julaften hver gang. Skiforeningen kommer med ny Kjentmannsbok!

Det betyr 50 nye turer i den utvidede Oslomarka. Kommer umiddelbart til å gå – bokstavelig talt – igang med å ta de mest fristende postene. Så innen snøen faller er nok yours truly i sånn cirka nittitre ganger bedre form enn nå, insha’Jahve.

Høsten er min favorittsesong ute i naturen. Gleder meg nå til en rekke repriser av det som var en viktig hobby før de to siste årenes drit skjedde …

Faktisk var en kjentmannspost på Romeriksåsene den aller første “daten” jeg hadde med min vakre Dawn for snart tre år siden! Jeg hadde glemt fyrstikker da vi skulle fyre opp bål ved posten, men det ble oss allikevel.

*

HASLUMSETER KAPELL (Fra 4. september 2022.)

Det ble en veldig fin søndag for Victoria og meg. Det får’n si.

Vi parkerte ved Burud, og gikk bakkene opp til Brunkollen, som serverte vafler og brus. En av de få markastuene jeg aldri har besøkt.

Victoria tok seg en halvtime på stedet, mens jeg styra videre til Haslumseter kapell, hvor det var lansering av den nye Kjentmannsboka. Kapellet er også en post i selvsamme bok.

*

FORMIDDAGSTUR TIL HØLTJERN (Fra 6. september 2022.)

September, ass. I dag viste den ferske høsten seg fra sin beste side. Strålende sol gjorde at skrivearbeidet fikk vente til litt senere på dagen; jeg snøret mine sko og føyk ut i Sørmarka, nærmere bestemt til dammen ved Høltjern, som er post i den flunka nye kjentmannsboka.

Gikk forbi Bråtanstua, og kjente der og da et lite stikk av savn. Sist jeg var her for noen år siden, var det med dama og dattera mi, og en rekke andre folk som feiret nyåpning av hytta:

Bildet over: Foto fra fjessiden til Skiforeningen Enebakk

I dag var det helt stille på stedet:

Faktisk møtte jeg ikke ett eneste menneske på hele turen min i dag. Kan være ganske digg det også, å ha skogen for seg selv innimellom.

Skjønt skog og skog … et annet savn som umiddelbart meldte seg, var savnet etter nettopp skogen. For de har pokker meg meid ned det meste her inne. Det føles mer som å gå i et industriområde enn i natur.

Det ser rett og slett ikke ut, etter at skogsmaskiner brutalt har herjet i landskapet. Den fine gapahuken som Skiforeningen har lagd ved Bråtan, har nå kun utsikt over et åpent hogstfelt. Omtrent like mye naturfølelse her som du vil få av å telte på en asfaltert parkeringsplass ved Alnabru før du shopper.

Ikke at man kan forvente følelse av villmark noen kilometer fra en riksvei. Men likevel … det her er jo regelrett hærverk på et vakkert landskap.

Først når man nærmer seg posten, som er den gamle dammen rett før idylliske Høltjern, får man følelsen av at man faktisk er i Marka.

Vel, vel. Litt trim ble det i hvert fall, og det er sårt tiltrengt. Tross stygg flatehogst er Sørmarka fortsatt bedre enn et helsestudio.

Og hogstfelt eller ikke, på tilbaketuren angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med min nyervervede “Quintessence” av Gert Nygårdshaug, for det fristet å sette seg ned ved Bråtanstua og lese en time eller tre i sola.

*

NATUREN BJUDAR PÅ (Fra 11. september 2022.)

Etter 50-årslaget mitt tok jeg første morgentog i retning Dawns kåk, hvor jeg tilbrakte resten av uka.

Ved siden av kjærestetid, skriving/jobbing og litt Netflix- og Amazon Prime-binging (“Maktens ringer”!), ble det også tid til noen turer inspirert av Kjentmannsboka.

Dawn, Markus og yours truly tok en tur til Råsjøbroen, en over hundre år gammel steinbro som fortsatt gjør jobben sin (i motsetning til enkelte moderne broer).

Selve broa var sperret med følgende skilt:

Men vi var jo “vedkommende”, sådetså, for vi måtte krysse den og gå videre for å ta kjentmannsposter. Vi kom da til tunet til Jaktslottet, og det var tydeligvis dette gårdstunet som hadde “anleggsarbeid”, siden samme skilt fantes på motsatt side av tunet, uten at det var noe som helst tegn til arbeid på stedet i øyeblikket.

Som Kjentmannsboka kan fortelle, er det mye historie knyttet til Jaktslottet. Stedet har i nyere tid huset celebriteter som f.eks. Salman Rushdie og William Nygaard. Forfatteren Pär Lagerkvist skrev deler av “Barabbas” her. Filmen “Bør Børson 2” ble i sin helhet spilt inn på stedet. (Og dagens eier, Nils Thomas Fearnley, spiller gårdsgutt i filmen.)
Ellers har mange kunstnere malt bilder i området og hatt base på Jaktslottet.

Vi trasket videre til kistedammen mellom Lille og Store Elsjø.

En annen dag dro Dawn og jeg til Stormyra like ved vannet Langpiperen (noen kilometer ovenfor Harestua), som var slippsted for Milorg-gutta under krigen.

Få ting er vakrere enn myrer i høstfarger. Og ingenting er vakrere enn hu dama jeg gikk bak over kloppene på vei til posten …

Alene, på hjemvei fra Dawn på søndagen, tok jeg turen til en jettegryte rett nedenfor Myrertjern i Sørmarka …

… og oppsøkte en stein med et ansikt som vises best under visse skygge- og lysforhold, og som noen tror er opphavet til navnet “Gudebildet”.

Altså, nærmere forklart: 100-200 meter unna eller så, er det et sted som heter Gudebildet. Der finner du følgende plansje:

Men så er det altså en dude ved navn Morten Kalland, som på noen filmsnutter mener å ha funnet et ansikt på denne nærliggende steinen, et ansikt som kan være opphav til navnet.

Hm. Ikkje veit eg, ikkje veit eg. Så da et slags ansikt, en gammel ridder eller noe, men …

På bildet som er gjengitt i Kjentmannsboka, mener jeg derimot å se et helt tydelig barneansikt. Men det ser visst ingen andre av de jeg prøver å vise det til.

Kanskje er det sånn med mønstre i steiner og andre formasjoner i naturen, at vi i grunnen ser litt det vi vil se. Om vi legger godvilja til, er det få kvister og barkbiter som ikke har et “mystisk mønster” på seg. Som bare vi ser. 🙂

*

VED “NÆSS-BO” (Fra 16. september 2022.)

Noen av mine favoritt-poster i kjentmannsbøkene, ved siden av restene fra godt skjulte Milorg-celler, er steder hvor eneboere har bodd i Marka. Det har vært noen sånne gjennom de fem bøkene jeg har holdt på med så langt.

Som f.eks. Jan-hula på Krokskogen, det lille krypinnet hvor Jan, også kalt “Fleske-Lars”, rundt 1830 holdt seg skjult i hele sju år:

I den nye boka finner vi “Næss-bo” i Østmarka, det siste kjente tilholdsstedet til Johan Næss, som sammen med sin bror Albert bodde i ulike provisoriske hytter i Marka gjennom 50 år.

Dawn og jeg tok turen. Etter parkering ved Bysætermåsan, gikk vi først til Vangen og tok en liten pause der …

… før vi så gikk langs Mosjøen og ut til odden hvor hytta en gang sto. I dag er det ingen rester av den tilbake.

Best av alt: Ingen flatehogst å se langs ruta!

*

EN FIN LITEN RUNDTUR (Fra 20. september 2022.)

Det går opp og ned her i livet. Det gjør det definitivt i Østmarka også.

Målet for dagen var Lille Haukåsen.

Ferden gikk fra utfartsparkeringen ved Ekerud på Rasta. Etter kort tid får man valget mellom å ta blåstien på vestsiden av Fri-Elvåga, eller skogsbilveien på østsiden. Siden sistnevnte er utrolig kjedelig og stort sett fungerer som et utendørs helsestudio for stressa folk og sykkelfantomer, var valget enkelt.

Da jeg gikk blåstien, fikk jeg flashback. For her gikk jeg som ung gutt sammen med min dypt savnede bestefar Ole, og jeg har ikke gått akkurat her siden den gang. På den tiden lekte jeg stort sett indianer i skogen, og jeg kan fortsatt huske – selv om jeg nettopp ble 50 – at jeg syntes landskapet her minnet om landskapet i en av de gamle Hjortedreper-filmene.

Og et av stedene med utsikt ned mot Fri-Elvåga, er jo stedet hvor Haukøye dreper huronen Magua! I hvert fall sett med blikket til en 12-åring. (Og med blikket til en 50-åring som var tilbake i barndommens lek noen sekunder, og ikke kunne unngå å utstøte et velformulert “UGH”!)

Så kommer man ut fra blåstien og ned på skogsbilveien og demningen, med utsikt over Nord-Elvåga …

… og deretter bort til Mariholtet, som nå har fått nye eiere.

Glad for at Mariholtet har åpnet igjen. Velkommen til Lene og Alexander, de nye eierne! Maten smakte godt. Den mye omtalte gjærbaksten deres kan jeg ikke uttale meg om, for slikt spiser jeg ikke, men det så i det minste godt ut, det også. Det var svært folksomt på stedet denne vakre septemberdagen, så varene gikk unna som varmt hvetebrød, ikke minst fordi noen av varene var nettopp det.

De nye eierne har pusset opp resepsjonsområdet. Ellers er det meste som før, sånn rent visuelt. Største forandringen jeg merket meg: Ikke lenger alkoholservering.
Ved et par anledninger har jeg tidligere brukt Mariholtet som pub på solrike dager. Har tatt med meg en god bok, syklet inn og sittet i solveggen i flere timer med rødvin eller et par kalde. Denslags ser ikke ut til å være aktuelt mer.

Slikt er jeg nok en av svært få som vil savne. Det er åpenbart at de fleste kundene ikke kommer hit med en bok i den hensikt å henge på stedet i flere timer. De fleste kundene kommer heseblesende på sine fatbikes eller i glorete joggedresser, styrter en energidrikk og peser videre. Eller de er på familietur og har brukt noen godsaker på stedet som gulrot for å holde motivasjonen oppe hos de minste.

Så ble det litt skogsbilvei ut fra Mariholtet og forbi Mariholtputten, oppover bakkene til den kryssende blåstien som går til Lille Haukåsen til venstre og “Store” Haukåsen til høyre.

På Lille Haukåsen fikk jeg klippet i boka. Som dessuten kan fortelle at det en gang i tiden var god utsikt herfra, og at Lomme-Reiseroute for 1875 kaller stedet Den Store Udsikt. Opp hit dro ofte Thomas J. Heftyes fornemme gjester på Sarabråten. Herfra kunne man se Norefjell, Gaustatoppen, Blefjellene, Jonsknuten og Lifjell.
I dag er det gjengrodd, så du ser stort sett bare trær.

Etter klippingen ble det å snu, krysse skogsbilveien og ta stien opp til “Store” Haukåsen.

På veien opp dit så jeg forresten spor etter verdens farligste rovdyr. Kjente det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Hørte også lyder fra dette dyret, men passet på å holde meg på betryggende avstand.

På Haukåsen ble det nok et flashback til en tur med bestefar. For vi var her også.

Ned fra Haukåsen, på blåstien forbi Bjørnåsen, er det bratt. Ikke en sti for folk med vonde knær. Møtte en dame gående i motsatt retning, og vi ble enige om at jeg var den heldige av oss, som tross alt var på vei ned og ikke opp.

Så var man ved bilen igjen. En fin liten rundtur!

*

EN BERGVEGG OG EN GRUNNMUR (Fra 23. september 2022.)

Så langt har september vært et eneste stort gult smilefjes. I dag kom regnet, og det skal visst være grått i lang tid framover.

Vel, høsten er fin uansett, selv om soldagene er ekstra gode å gå turer på.
De siste dagene har det blitt ytterligere to korte skogsturer …

En dag parkerte jeg ved Grønmo utfartsparkering. Jeg er gammel nok til å huske den tiden da Grønmo søppelfylling fylte hele denne delen av Marka med en forferdelig stank. Nå for tiden er avfallsplassen helt luktfri.

Gikk forbi det lille tjernet Sølvdobla og videre til Trollvann.

På sørsiden av Trollvann går det umerkede stier innover, og disse førte meg til kjentmannsposten “Bergvegg ved Svartkulp”.

Bergveggen er ifølge Kjentmannsboka et eksempel på det karakteristiske ribbelandskapet i Østmarka, “med dype nord-sydgående sprekkedaler og vassdrag og relativt høye, langstrakte åskammer”, som gjør Østmarka “strevsom å krysse på tvers, altså fra vest mot øst eller omvendt”.

Etter klippingen i boka gikk jeg videre forbi Trollvann og til Milorghula som finnes i området. Har ingen bilder fra den kule hula, siden mobilen var tom for strøm på dette tidspunktet (det er Gert Nygårdshaug sin skyld, gikk og hørte på lydbok av ham).

*

En annen dag gikk utferden fra Skullerudstua. Vandringen herfra var nok et eksempel på at det går opp og ned i Østmarka. Først opp og ned til Øgården, nedover forbi Øgårdsmåsan og fram til Sør-Elvåga.

Her passerte jeg brua som har fått navnet “El Paso” …

… og kom fram til plassen som heter Nordre Skytten.

Nede ved odden fikk skiklubben Freidig lov til å bygge hytta “Vågheim” i 1916. En hytte som ble et populært turmål og overnattingssted, og hvor Skiforeningen i 1930-årene drev servering av kaffe og wienerbrød og ymist anna. Rett etter andre verdenskrig ble hytta demontert, for Sør-Elvåga var da blitt drikkevannskilde, og hytta lå for nær vannet i henhold til reglene.

I dag er bare grunnmuren tilbake:

*

EN PERSONLIG SEIER! (Fra 25. september 2022.)

Lørdag, på vei hjem etter noen dager hos madammen, tok jeg omveien om Harestua og Nittedal, for å ta et par kjentmannsposter.

Først ut var RADIO BETA RUDSÆTER, i vesthellinga av Paradiskollen øst for Harestuvannet.

På denne sætra ble det drevet motstandsarbeid under krigen. Blant annet var den skjulested for radiosenderen BETA, som sendte mange viktige meldinger til London. Utrolig nok ble Rudsætra, med sitt store hus på den åpne setervollen, aldri oppdaget som motstandssted av tyskerne. Selv ikke peileflyet “Storchen” klarte å avsløre virksomheten på stedet, selv om det hele var langt mer åpenlyst enn det som foregikk i de mange langt mer skjulte Milorg-cellene i Marka.

Riktignok ble det en razzia på stedet høsten 1943, men tyskerne fant ikke noe av det de lette etter.

*

Etter besøket på Rudsæter gikk ferden til utfartsparkeringen ved Lillomarka, og jeg gikk de tre bratte kilometerne opp til Sinober, hvor det er en del år siden jeg var sist.

Ikke akkurat folksomt på stedet denne lørdagen. Synd for folk, for vaflene på stedet smakte himmelsk, og er nesten verdt turen opp hit i seg selv!

Etter inntak av kalorier, gikk ferden til ORMTJERN rett i nærheten.

*

Det begynte å bli ettermiddag, og jeg hadde en tale å forberede før søndagen. Men kroppen ville ha litt mer utfordring. Kvelden i forveien hadde jeg sett en ny Netflix-film om en Everest-bestigning, og fikk lyst til å gå opp VARINGSKOLLEN. Det blir jo nesten det samme, blir det ikke det, da?

Det ble tøffere enn jeg trodde. Hver gang man trodde man nærmet seg toppen, kom en ny bakke. At jeg hadde glemt å ta med mat og drikke hjalp ikke på saken. Trodde liksom vaffelen og soloen jeg inntok på Sinober skulle holde. Det gjorde de ikke.

De siste skrittene før jeg kom opp til stua på toppen, så jeg sikkert ut omtrent som de som stabber seg de siste metrene opp til Everest.

Dette var en aldri så liten personlig seier. Det er altså bare noen måneder siden jeg hadde 10 % hjertefunksjon og ble andpusten av den minste ting. Å kunne gå opp hele denne slalåmbakken, tar jeg som beviset på den friskmeldingen legene allerede har gitt.

Ifølge sykehuset har jeg hatt en helt ekstremt rask helbredelsesfase i forhold til det som er vanlig, og hjertet er nå akkurat som det skal allerede etter såpass kort tid.

Mens jeg sto der og følte meg stolt, kom en fyr løpende. Han hadde løpt opp hele bakken! Snakk om party-killer som får folk ned på den mentale landjorda igjen!

Er ikke helt der ennå, for å si det sånn. Og dit har jeg egentlig ikke planer om å komme. Min teori er at det er farlig med all denne løpinga, ass! 🙂

Uansett: Digg å krysse av for denne siste posten. Og utrolig deilig å komme ned igjen og akkurat rekke en dagligvarebutikk med iskald drikke og mat.

*

NORDRE KROKVANN (Fra 9. oktober 2022.)

Det digge med Oslo, er at det er svært kort vei mellom høy lyd i et trangt publokale og stillhet ved et digert skogsvann. En kort liten t-banetur mellom de to opplevelsene. Ikke mange hovedsteder i verden som kan tilby akkurat det der.

Etter en fredag med råkkenråll på Grønland, var det tid for en lørdag i Østmarka.

Sto grytidlig opp etter noen få timers søvn, og ble plukket opp av Jan Banan Heisekran. Deretter plukket vi også opp Jan Helge, før vi parkerte ved utfartsparkeringen ved Losby Gods.

Jan Helge er forfatter av fantasy-boka “Ismark”, som jeg anbefaler på det sterkeste. Den kan bestilles HER. Ved kjøp får du en spennende fortelling, pluss at du støtter en kreativ sjel som virkelig fortjener støtte – slik at han får mulighet til å være enda mer kreativ. (Du kan også bestille direkte fra Jan Helge ved å vippse 200 + 70 i porto til 41 90 89 19.)

Vi gikk fra Losby til Røyrivannskoia, og derfra opp til Nordre Krokvann. Der var det en post i kjentmannsboka, en gammel tømmerrenne.

Vi fortsatte blåstien noen hundre meter til, før vi tok en sidesti som førte ut til en holme og verdens vakreste leirplass. Et nytt bekjentskap for oss alle, så vi ble mildt sagt rimelig begeistra da vi fant stedet. Et perfekt sted å fyre opp bål og nyte utsikten og skravle et døgns tid.

I utgangspunktet drar man til skogs for å nyte stillheten. Men det er to band som kler naturen, og det er The Cure (bombe!) og Pink Floyd. Enkelte toner fra de banda går liksom i ett med landskapet. Så det ble litt musikk ved bålet, selv om vi skrudde av ganske tidlig av hensyn til andre som måtte ha søkt skogens stillhet.

Foto: Jan Luneborg

Vi hadde ikke noe telt, men sov på bakken (det vil si, Jan Helge sov i hengekøye). Utpå natta våkna jeg av at det var ganske kaldt. Bålet hadde slokna og vedhaugen vår var tom. Var for trøtt til å sanke mer brensel. Siden vi var i et naturreservat, var det ikke lov å hogge ned noe heller. Kun nedfall som kan brukes.

Trenger visst ny sovepose. Nå blir det jo bare kaldere og kaldere, og denne forholdsvis nyinnkjøpte gjorde ikke jobben sin. Passer nok best i festivaltelt om sommeren. Er vanligvis ekstremt varmblodig av meg, men hvis jeg først begynner å fryse, er det nesten umulig å bli kvitt kulda i kroppen. Søvnen uteble på grunn av det, men jeg trøstet meg med vakker utsikt og en lydbok om Martin Luther (Storytel roler gata).

Etter to døgn med lite søvn burde jeg vel egentlig vært et vrak. Merkelig nok har helgen tvert imot gitt energi, og det ble en fin søndag også. Hvis vi ser bort fra visse fotballresultater, da.

Men NÅ – nå skal jeg sove godt, ass. Peace out, godtfolk.

*

HOTELL OG KRIGSMINNER (Fra 21. oktober 2022.)

Denne torsdagen gikk ferden opp til utfartsparkeringen ved Tverrsjøstallen. Planen var å sykle innover derfra med en lånt sykkel og ta en rekke kjentmannsposter.

Vel oppe fant jeg ut at jeg hadde glemt å pumpe opp dekkene på sykkelen på bensinstasjonen nede på Jevnaker. Framdekket var nesten flatt. Å kjøre helt ned og opp igjen fristet ikke, med tanke på både lommebok og turglede, så planene ble omgjort.

Fristelsen i denne delen av Marka, er at man kan kjøre bil langt innover. Flere kjentmannsposter kan i teorien bli rene drive-in-poster her oppe. Synes personlig at det skulle vært forbudt å kjøre lenger enn Tverrsjøstallen, og skulle ønske bommene her oppe ble hyppigere låst. Samtidig er det jo en reell fristelse, selv for naturvernere som meg, å børne langt innover i skogene uten å bruke en dråpe svette på det.

Sjela vant. Engelen på venstre skulder. I stedet for å stresse avgårde til en rekke poster, eller helt enkelt kjøre bil på kryss og tvers i området, bestemte jeg meg for å bruke god tid på to, og heller nyte dagen ved bruk av apostlenes hester.

Først dro jeg på hotell. Fikk en suite helt for meg selv, på selveste Bristol, hvor jeg nøt god drikke og mat.
Vel, for å forklare nærmere: Bristol, populært kalt Hotell Bristol, er en koie i skogen som står åpen hele året, til fri bruk for hvem som helst som måtte ønske.

Som kjentmannsboka poengterer, er rommet kanskje ikke så luksuriøst som rom på andre steder med samme navn, men så er overnatting til gjengjeld helt gratis.

Bristol befinner seg ved vannet Ølja, som denne dagen lå badet i trolsk tåke.

Jeg fyrte opp i grua og tilbrakte en fin stund på hotellsuiten.

Så gikk ferden mot Gjerdingen, ned til Sandbekkhytta (hvor en rekke jegere gjorde seg klare for jakt), og opp bakkene i retning Grønntjern…

… med fint myrlandskap på siden av veien.

Underveis var juletrærne allerede pakket inn, i spindelvev. Sommerfugl i spindelvev gir egentlig ikke smil på samme måte som sommerfugl i vinterland, selv om det er fint å se på.

Fant også en del blader som dette, og etter å ha sett på “Maktens ringer” i det siste, i likhet med majoriteten av den norske befolkning og den vestlige verden forøvrig, tenkte jeg at disse bladene kunne trengt litt av den livgivende greia langt nede i dvergenes fjell:

Jaja. Winter is coming. Men det er en annen serie …

Sørvest for Grønntjern, der de siste restene av skogsbilveien slutter, finnes slippstedet “Jan”.

Kjentmannsboka forteller: “23. februar 1945 var en av de store slippnettene i Oslomarka på tampen av krigen. 15 fly gikk på vingene med Krokskogen og Nordmarka som mål, de fleste fra flyplassen Great Donmow i Syd-England. (…) Det var to fly som skulle slippe lasten sin over dette slippstedet. Operasjonsnavnet var “Pommel 13″. Det ene flyet fant plassen og fikk sluppet lasten med 18 containere og tre pakker. Det andre flyet fikk ikke kontakt med slippgjengen og måtte returnere med lasten.”

Fortsatt ligger de rustne containerrestene på stedet.

Lot det være med disse to postene. Så får jeg se om jeg rekker poster i området rundt Gjerdingen før snøen faller. Ellers blir det til våren. Er ikke noen racer på ski, pluss at enkelte av postene jeg vil ta er typiske sommerposter i ulendt terreng.

*

FIN OG VÅT HØSTDAG I NORDMARKA (Fra 1. november 2022.)

Det var ikke akkurat utsikt over Oslo da jeg parkerte på Frognerseteren. Tåka lå tykt over landskapet.

Med Kjentmannsboka i hånda gikk jeg innover i Marka.

Første post på dagens program, var Future Library, som ligger ved Vettakollen.

Konseptet er som følger: Det er plantet 1000 trær på stedet. De skal felles først i 2114, altså etter din og min levetid. Da skal de bli til bokpapir og brukes til utgivelsen av en antologi med hundre tidligere upubliserte tekster.
Hvert år mellom 2014 og 2114 får en forfatter det æreriket oppdraget å bidra med tekst, som ingen får lese før i 2114.

Undertegnede får med andre ord aldri lest en eneste en av disse tekstene. Deriblant en Knausgård-tekst. Hvert år overleverer den aktuelle forfatteren teksten under en høytidelig seanse på nettopp dette stedet, før den så blir låst inn og gjort utilgjengelig.

Etter besøket ved Fremtidsbiblioteket, gikk ferden opp en klissvåt løype til Skjennungstua, hvor jeg spiste en velfortjent vaffel. Joggesko var nok ikke det smarteste valget av fottøy denne dagen. I begynnelsen trippet jeg forsiktig rundt for å unngå å bli våt, men etterhvert innså jeg at det bare var å gi eff og gønne på. Gjennomvåt kom jeg til å bli til sist uansett.

Fra Skjennungstua gikk jeg opp til Skjennungåsen og et utsiktspunkt som var dagens andre kjentmannspost.

*

Det ble tid til ytterligere en post før sola tok kvelden. Fra Frognerseteren bilte jeg til Korsvoll skole, og gikk så inn til “Svenskemuren”.

Vanligvis er slike nærposter blant de kjedeligste i kjentmannsbøkene. Mye mer stas med poster langt inne i Marka! Likevel hender det disse nærpostene er spennende også, noe som definitivt var tilfellet med denne “svenskemuren”. Angivelig skal den ha blitt bygd av svenske krigsfanger i 1808. Under den dansk-svenske krig 1808-09 ble en mengde svensker plassert på Akershus Festning, og disse kunne storbøndene leie til å utføre manuelt arbeid. Som i dette tilfellet: Til å reise en mur for å skille en tomt fra en annen. (Det er først i moderne tid vi bruker svenskene som bartendere.)

Det imponerende med svenskmuren er hvor lang den er. Tar jo aldri slutt.

Underveis kunne skogen også by på denne lite koselige opplysningstavla:

*

JEGERSLY VED AUREVANN (Fra 2. november 2022.)

Iblant må man høre på Baloo, ta livet som det faller seg og gi blaffen i bekymringer og strev.

Dermed ble det nok en kjentmannspost framfor hjemmekontor.

Parkerte ved dammen nedenfor Steinbruvann på Grorud. Mange minner knyttet til dette stedet. Da jeg bodde på Furuset, sykla vi stadig hit for å leke indianer og cowboy.

For å leve litt i fortidens vibber, plugga jeg en lydbok med Morgan Kane i ørene idet jeg trasket innover. “Der ørnene dør”.

Passerte en såkalt “kastestein”, som man helst skal kaste en mindre stein på, for hell og lykke på den videre ferden.

Må innrømme at jeg ikke kastet stein. Den videre ferden gikk bra likevel, utrolig nok. (Apropos steiner: Da jeg var på poltergeist-stedet Velgunaho på Finnskogen, plukket jeg med meg noen steiner, siden det ble advart kraftig mot det og siden “loven vekker synden”. Disse steinene ville angivelig bringe ulykke og dra med seg åndene til ens eget hjemsted. Er glad for å ha disse steinene i vinduskarmen min. Eneste magi knyttet til dem, er at de gir positive minner om en fin Finnskog-tur.)

Alt du trenger finner du i skognaturens pølsebu. I disse traktene har den navnet Lilloseter. Vaffel og Solo, tradisjonen tro. Ingen andre kunder i lokalet, bare meg og 199 tomme stoler.

Dette stedet har jeg også minner knyttet til. For her satt jeg flere dager på rad den tiden jeg ble skoleskulker i 1990-91. Latet som om jeg dro på skolen, men dro altså bare hit, og satt her hele dagen og leste bøker (indianerbøker, selvsagt), før jeg så dro hjem igjen.

Etter vaffelpausen gikk jeg nå inn rødstien ved restene av det opprinnelige Lilloseter.

Så bar det nedover mot Aurevann.

Stien førte til en vik i nevnte vann, med tidenes mest idylliske hytteplass. Som jeg seff glemte å ta bilder av. Jeg har aldri vært her før, men fikk deja vu deluxe, for dette stedet har jeg pokker meg drømt om! En ganske surrealistisk opplevelse, må jeg innrømme. Jeg har vært akkurat her, akkurat på denne hytta, men da altså i Drømmelands parallellunivers. Hadde jeg vært overtroisk (du vet, av den typen som enten pælmer eller unngår steiner), hadde jeg nok lagt veldig mye i denne opplevelsen. Nå tilskriver jeg den heller livets og fantasiens utrolige tilfeldigheter.

Anyway, denne hytta var ikke dagens mål, for jeg skulle nemlig til restene av en hytte. De skulle befinne seg i nordenden av vannet, så jeg gikk litt tilbake der jeg kom fra, og inn en mindre skogsti i sånn cirka riktig retning.

Passerte flere idylliske leirsteder. Her har folk kost seg.

Så: Voila, der var grunnmuren til kjentmannsposten Jegersly.

Her tilbrakte overrettsaksfører Johan Henrik Borrebæk (1860-1921) gode dager, med utsikt over Aurevann.

Rett bak ham lå også Søndre Aurevannspytten:

Denne Borrebæk var glad i skogsturer, og gjennom sin bok Paa uvante stier, fodture i Kristiania omegn, utgitt i 1903, inspirerte han også andre til gå i naturen for opplevelsens egen skyld. I hans enkle, korte bok, tas vi med på turer i Nordmarka og Østmarka, på Romeriksåsene og Hadelandsåsene.

Boka finnes tilgjengelig på nb.no, og er både fornøyelig og trist lesning sett med moderne briller. Trist, fordi det er fælt å se hvor mye vi har ødelagt av naturområder siden 1903.

Det er spesielt trist å lese hans glede over at Romeriksåsene igjen har blitt villmark, etter at den tidligere var helt ødelagt:

“Vistnok har Øksen ogsaa herjet i disse Skogstrækninger, men den har dog ikke ryddet slig op, som paa andre Kanter af Landet. Derfor kan man her endnu finne den dybe, mørke Skog, hvor Kirkestillheten hersker.
Her finder man ogsaa ren Urskog. Gjerdrums Almenning har engang været aldeles ruineret, formodentlig i Begyndelsen af forrige Aarhundrede, men senere har den faaet staa urørt, og nu udgjør den en eneste stor Urskog.
Ingen menneskelig Bolig, ingen Sti, kun tæt Skog og Myrstrækninger overalt.”

Håper du slipper å vri deg i graven, Borrebæk, men nå er skogsområdene atter en gang “aldeles ruineret”. Er vel knapt noe urskog igjen i Romerriksåsene.

Den gleden Borrebæk føler over urskogen, står i sterk kontrast til den natursorg mange av oss føler på i dag.

Mens jeg var ved Jegersly, kom det varslede regnet. Jeg hadde ikke regntøy, for det lå i bilen. Siden det begynte å bli mørkt, og siden jeg var uten lykt, valgte jeg skogsbilvei framfor sti, og gikk derfor oppover mot Lilloseter igjen.

Jeg var våt til skinnet da jeg ankom bilen ved Grorud. Urutinert å ikke ha med klesskift engang. Jaja, man lærer så lenge man lever. Men om jeg nå skulle få feber og forkjølelse av denne turen (eller rettere sagt av bilturen hjem, for jeg frøys ikke så lenge jeg gikk i skogen), så var den definitivt verdt det. My bad at jeg ikke var tøff nok til å kjøre bilen hjemover i bare bokseren, eventuelt kliss naken, for varmeapparatet funket som det skulle.

*

VED GJERDINGEN (Fra 12. november 2022.)

I ettermiddag var Dawn, Markus og undertegnede en tur ved Gjerdingen for å ta en kjentmannspost. Det er fint å se at ting begynner å komme tilbake til normalen etter at demningen måtte oppgraderes der inne. Sist jeg var der, så det hele ut som en byggeplass, nettopp fordi det hele var en byggeplass.

*

VED ELSJØKONGEN (Fra 16. november 2022.)

En dag i oktober dro jeg opp i Romerriksåsene. Målet var en gammel gruve. Sola strålte og naturen smilte. Kun stygge hogstfelt som atter en gang ødela en del av opplevelsen.

Engelstadvangen

Da jeg var rundt hundre meter fra posten, var det en elg der som ikke likte selskap. Den forsvant fort inn i tett skog og kratt hvor jeg ikke kunne se den, før den åpenbart stanset der inne. Den ble stående og true i det samme området jeg måtte gjennom for å komme til posten.

Jeg gidder ikke bråke med elger. Det er nemlig dumt. Har møtt på hissig elg i Vassfaret før, og episoden frister ikke til gjentakelse.

Denne elgen snøftet med såpass kraftig basslyd at han kunne lurt meg til å tro han var en bjørn dersom jeg hadde vært på Finnskogen. Jeg kan elgspråk, og oversatte replikken hans inne fra buskene ordrett: “PISS OFF, menneske, ellers …”

Så jeg lot elgen være i fred og snudde med uforrettet sak rent klippemessig sett.

Dette var faktisk andre gang en elg hindret klipping i kjentmannsboka. Forrige gang, som er en del år siden, skjedde det ironisk nok ved en post som het Elgsbrenna.

*

Nå var det tid for å prøve seg på denne posten igjen.

November har som vanlig vært mørk og grå og fuktig. Noen få soldager har den dog bydd på, og i går var det en slik. Dawn, Markus og jeg dro opp i Romeriksåsene.

Vi bilte inn via Sjonken, så langt det gikk (selv om jeg alltid får dårlig samvittighet for å kjøre bil i skogen), og satte fra oss bilen på snuplassen i nærheten av Knepphaughytta.

Apostlenes hester var et bedre framkomstmiddel videre opp til Engelstadvangen, forbi Engelstadtjernet, opp i retning Tipperudhøgda, over det altfor store hogstfeltet (hva er det disse grunneierne tenker med?) … og fram til posten, nemlig gruva Elsjøkongen i bratta over Store Elsjøen.

Romeriksåsene har mange gruver, og enkelte av dem kan man gå ganske langt inn i, selv om det frarådes av sikkerhetshensyn. Dawn gikk innover og ble borte. Men vi fant henne igjen oppe i Hadelandsåsene noen dager senere, og hun kunne fortelle om nisser og dverger og troll.
Neida. Hun gikk bare inn fem meter, og tok dessuten dette bildet:

*

Dette var altså de 23 postene jeg tok høsten 2022. Nå ser jeg fram til å ta de resterende 27 i 2023!

Wow, har du lest helt HIT? Jammen ikke dårlig! Kunne du da tenke deg å gi litt driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!