Just like (two days in) heaven

Så var tiden endelig kommet for et nytt besøk av verdens beste band.

I år er det også 30 år siden de gjestet Oslos storstue for aller første gang. Det var første gang jeg selv så dem, i 1992. Siden har det blitt en god del ganger.

Gleda meg også denne gangen som en kid til julaften. Sånn bokstavelig talt; vi snakker så mye sommerfugler i magen at det nesten blir ubehagelig.

Litt fan, skjønner du.

Det store denne gangen var ikke minst at min datter endelig skulle få se bandet pappa har snakka om siden hun ble født. Bandet som vugget henne i søvn da hun var liten, og som til og med pryda klærne hennes fra rimelig ung alder av (tidlig krøkes osv.):

Har merket meg at interessen for bandet hos kidden har økt betraktelig det siste året. Det gleder en gammel pappa. Livets fine sirkler & sånn. At storesøster Frøy også er blitt blodfan og var på plass i Spektrum, varmer hjertet.

Fjorten år gamle Victoria ville stå heeeelt foran ved sperringene, så hun stilte seg opp i kø allerede kl 12. Det samme gjorde Jonas Groth og hans fjortisdatter, så da fikk hun selskap.

I forkant av konserten i Spektrum hadde jeg fått det ærefulle oppdraget å styre musikken på vorspielet på Aye Aye Club. Det ble etter hvert ganske folksomt i baren, og jeg serverte folket tre timer med godlåter. Det er ikke alltid lett å velge, for The Cure har stort sett bare godlåter. Det kan vel trygt kalles et luksusproblem.

Et luksusproblem bandet også har, for uansett hva de fyller de nesten tre timer lange konsertene med, vil noen alltid savne noe.

Hyggelig å se mange kjente på vorspielet, hvorav noen man ser altfor sjelden. Fikk ikke vært så sosial der jeg sto bak pulten min, men hyggelig å se folk åkke såm.


Foto: Elin Stillingen

Dette var også første gang Dawn skulle se bandet. Deilig å høre Lovesong sammen med den man elsker.

Setlista i Spektrum:

Alone (ny låt!)
Pictures of You
Closedown
Kyoto Song
A Night Like This
Lovesong
And Nothing Is Forever (ny låt!)
Cold
Burn
Fascination Street
The Hungry Ghost
Push
Want
Shake Dog Shake
From the Edge of the Deep Green Sea
Endsong (ny låt!)

Encore:

At Night
M
Play for Today
A Forest

Encore 2:

Lullaby
The Walk
Friday I’m in Love
Close to Me
In Between Days
Just Like Heaven
Boys Don’t Cry

En alldeles nydelig konsert. Spektrum var tidligere et mareritt på alle måter, ikke minst lydmessig. I senere år har de oppgradert lydforholdene skikkelig. Nå for tiden er vi lykkelige hver gang et band velger Spektrum framfor den forferdelige blikkboksen Telenor Arena – akkurat som vi på 90-tallet var lykkelige hver gang noen valgte Rockefeller eller Sentrum Scene framfor Spektrum.

De nye låtene lover så utrolig godt for den kommende plata. Enkelte av dem har gått på repeat i hue de siste dagene. Umiskjennelig Cure-vibe, og heldigvis av den mer mørke sorten. Robert Smith har kalt den nye plata for en “Disintegration uten hits”, og ikke noe høres mer lovende ut.

Anmelderne skriver positivt om konserten, samtidig som de lirer av seg mye rart. VGs Marius Asp er fornøyd og hoster opp en femmer på terningen, samtidig som han kritiserer enkelte låtvalg. Han liker f.eks. ikke “Cold”, som for en gammel fan var et av høydepunktene. Første sekvens med ekstranumre er han heller ikke happy med, for: “Verken «At Night» og «M» tilhører bandets 50 beste låter …”
Men: “Den avsluttende hitrekken, med «Friday I’m In Love», «Close To Me», «Inbetween Days», «Just Like Heaven» og «Boys Don’t Cry» som perler på en snor, skal du dog være en rakkelhane av dimensjoner for å krangle på.”

Ok, nå har jeg ikke tenkt å krangle på det, selv om jeg er en rakkelhane av dimensjoner. Jeg liker stort sett alt av The Cure, jeg. Likevel er det ingen tvil om at jeg foretrekker både “At Night” og “M” framfor “Just like heaven” og “Friday I’m In Love” ANY DAY. Slik tror jeg de fleste blodfans føler.

Så: Smaken er som baken.

Victoria var en av de fem første inn i lokalet i forkant, så hun fikk plass foran ved gjerdet på midten. Hun knipset følgende bilder, som gjør en pappa stolt:



*

Etter å ha kjørt en forholdsvis trøtt, men storfornøyd og glad, Victoria til skolen dagen etter, var det tid for å komme seg til Gøteborg for å oppleve herligheten en gang til.

Etter litt om og men, valgte jeg å ta bilen. Et lite risikoprosjekt, for “Per”, som bilen min heter, er ikke helt i forskriftsmessig stand for tiden. Litt kjipt om jeg skulle blitt avskilta i Sverige, liksom. Samtidig ville Per være kjekk å ha som base, all den tid det ikke var budsjett for hotellovernatting.
Så Per feis seg av gårde til Gøteborg, og snuten glimret heldigvis med sitt fravær.

Scandinavium er en helt forferdelig venue. Heldigvis hadde jeg “Front Floor”-billett, pluss at The Cure spilte høyt nok til å overdøve ekkoet som smeller fra veggene. Scandinavium er svenskeversjonen av Telenor Arena lydmessig.

Konserten i Gøteborg bød på min favorittlåt, nemlig “Charlotte Sometimes”. I tillegg fikk vi “The Figurehead”, som også står høyt på lista mi, og som sjelden spilles live. Til og med “If only tonight we could sleep” og “The Drowning Man” fikk vi!

Deilig at de kjører litt ulike setlister fra kveld til kveld. Lillebror og jeg håper å få til noen konserter i England i desember også (insha’Jahve), og det blir spennende å se hva som blir inkludert på lista innen den tid.

De tyske damene som sto foran i køen med Victoria og Jonas & co., sto også først i køen i Gøteborg. Jeg gikk forbi og hilste i forkant, og de fortalte at de hadde fulgt bandet på hele turneen. De mente Oslo var desidert best så langt. “Seems like the setlist gets darker and darker for each concert, which means better and better”, som en av dem sa.

Det er en langt bedre analyse enn det “hit parade”-anmelderne kommer med!

Setlista i Gøteborg:

Alone
Pictures of You
Burn
A Night Like This
Lovesong
And Nothing Is Forever
The Figurehead
A Strange Day
The Hanging Garden
Push
Play for Today
Want
Shake Dog Shake
Fascination Street
From the Edge of the Deep Green Sea
Endsong

Encore:

If Only Tonight We Could Sleep
The Drowning Man
Charlotte Sometimes
A Forest

Encore 2:

Lullaby
The Walk
Friday I’m in Love
Close to Me
In Between Days
Just Like Heaven
Boys Don’t Cry

Tviler på at Robert & Co har lest VG-anmeldelsen, men siden de sikkert har hørt det samme flere ganger, kommenterte Robert låtvalgene før første ekstrasett. Han forklarte hvordan det ikke var enkelt å velge ekstranumre, siden noen vil ha hits og andre sjeldne låter. Så i første ekstrasett ville de velge låter for den sære fansen, og rene hits i den siste. “Du som hater første ekstrasett, elsker sikkert det siste, og vice versa”, sa han. Når de spilte hitsene på slutten, ville nok noen av fansen anse bandet for “crowd pleasing bastards”, smilte han – før han så ga oss tre sjeldne låter – konsertens beste kvarter for yours truly. 🙂

*

Da har det blitt lørdag, jeg har endelig fått en god natts søvn etter to døgn med lite av denslags. Nå blir det smalahans en stund framover, men disse dagene har definitivt vært verdt det.

I kveld skal Vic og jeg bare kose oss hjemme her på Ringvoll. Far-og-datter-kveld med TV-serier, pizza og sofa. Blir deilig, det også.

TAKK ATTER EN GANG TIL VERDENS BESTE BAND. Livet hadde vært så mye fattigere uten deres preg på de siste 35 årene!

Var DU på konserten(e)? La meg gjerne få høre i kommentarfeltet hva DU syntes om den/dem!

*

Kunne du tenke deg å bli en patron for undertegnede? (Som patron får du en kode som gjør at du fritt kan laste ned alle mine e-bøker.)

Ellers må du gjerne gi litt driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34 hvis du får noe ut av mine skriverier.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?