Julaften i Lommedalen

Denne søndagen har jeg gledet meg til i en god del uker.

I dag var det nemlig lansering av ny kjentmannsbok. Og det er som julaften for meg.

For uinnvidde: Annethvert år utgir Skiforeningen en bok med 50 poster i Oslomarka (både Nordmarka, Østmarka, Vestmarka, Sørmarka, Krokskogen, Hurumskogene og Romeriksåsene).

Så har man tre år på seg til å ta klipp i hver bok. 15 poster gir bronse, 25 poster gir sølv, og 40 eller flere gir gull.

Dette er en ypperlig motivasjon til å komme seg ut på turer, i tillegg til at man oppdager perler i Marka som man ikke har kjent til fra før av.

Dagens lansering fant sted i Lommedalen, rettere sagt ved Gunderhogget stasjon ved Lommedalsbanen Togmuseum – det som er post nummer 10 i boka. Dawn og jeg tok turen (hun kom rett fra nattevakt!), og hadde en fin liten mini-tur i det fine været.

Det var spenning knyttet til hva slags turer jeg nå skal ut på denne høsten, både alene og sammen med Dawn og sammen med kidden og sammen med venner.

Ser at det denne gangen kan bli en del luftige turer for en med ekstrem høydeskrekk, og kjenner allerede suget i magen. Men det er en sunn utfordring som jeg trenger.

Litt nedtur at det bare var tre Østmarka-poster (i praksis bare to), siden disse som regel er blant mine favoritter. På den annen side er den ene Østmarka-posten helt etter min smak: Milorgcella “Ørneredet”, som befinner seg i “krevende terreng”, med “myrer og brattheng” – som er “Perfekt hvis du vil gjemme deg for skogvoktere eller tyskere under siste verdenskrig”. (Det er også ytterligere krigshistorie blant postene.)

Til min store glede er det også denne gangen tatt med et bosted som tilhørte en eneboer i Marka, nemlig Harald Grande. Han var en av de mange som bosatte seg i Marka etter krigen, i en tid hvor gamle krigsseilere som slet med traumer eller rusproblemer fikk null hjelp til bolig. En rekke provisoriske tilholdssted så dagens lys i skogen, og mange av dem huset sine beboere i mangfoldige år.

Slike poster kan også anses som litt research til mitt manus “Apasjer”, så veldig takknemlig for dem. Hula som en gang i tiden fungerte som bosted for “Fleske-Lars”, som bodde i skogen for mange Herrens år siden, var blant høydepunktene i forrige bok:


En højdare at det også finnes en post i Gaupesteinsmarka, mitt “nærområde”. Det er visst til selveste Helvete ferden går. Men det er altså adskillig kortere til dette Helvete enn til det andre Helvete jeg besøkte en gang.

Gleder meg til å gyve løs på postene!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?