Jeg hater kirkelige kostymeball


Foto: Ukjent

Hver påske gruer jeg meg til nyhetssendingene og avisoppslagene. For inntrykket som hvert eneste år gis av påsken, er at den er et eneste stort kostymeball for prester.

Hvert år kommer også de eksotiske innslagene av folk som korsfester seg selv, men de fleste skjønner at dette er ikke-representative galninger når det kommer til kristen tro.
Verre er det da med alle disse evinnelige prosesjonene av (selv)høytidelige embetsfolk som vandrer på en pompøs måte ikledd flotte drakter akkompagnert av svulstig musikk – noe de fleste tror er helt normalt.

Det hele gir meg en kvalmende følelse hvert år. Tilgi meg mine sterke ord, men det er min oppriktige følelse.

Årsaken er min mistanke om hva slags bilder av evangeliet dette gir til TV-titterne. Jeg opplever det hele som så uendelig langt unna måten man kunne ha formidlet budskapet om Golgata på. Det hele fremstår nesten som en slags parodi på alt Jesus sto for, at man gjør «minneduskene store og bønneremmene brede» på denne måten.

Jeg tror Don Cupitt har helt rett når han mener at den såkalte sekulariseringen «seems to be connected with the fact that Christianity makes a sharper distinction than other faiths between the clergy and the laity, and between the sacred and the secular». Noe som er den totale ironi, da ingen annen skriftsamling i verden tar et så tydelig oppgjør med nettopp disse skillene som det vårt Nytestamente gjør. Jesus Kristus var historiens største radikaler når det kom til disse tingene.

Jeg gjør mitt beste for å vise respekt for mine trossøskens religiøse uttrykk. Tro det eller ei – jeg gjør faktisk det. Men magefølelsen får man ikke gjort noe med.
Jeg blir kvalm. Hvert år.

Hvorfor i all verden blir det pompøse så ofte regnet som synonymt med «åndelighet»? Hvorfor blir enkelte ting regnet for å være mer «hellige» dess mer svulstige de er? Hva i Jesu lære er det som oppmuntrer til teatralske fakter og kostymefiksering?

Jeg skjønner det bare ikke. Sorry.

Da jeg blogget ut min frustrasjon om dette ifjor, fikk jeg selvsagt akkurat de reaksjonene jeg visste jeg kom til å få. «Tro kan vel leve like godt blant pomp og prakt som under en hanekam!» «Hvorfor dømmer du andres måte å leve ut troen på, er din så veldig mye bedre?» «Kan du ikke vise litt respekt for andre tradisjoner enn din egen?» Osv, osv.
Vel, jeg er helt enig i det meste av det folk anklager meg for ikke å mene. For å si det sånn: Hadde folk flest visst for eksempel akkurat det, at troen like godt kan leve under en hanekam, hadde det ikke vært noe problem i det hele tatt!

Men det som skjer hver påske, er at pompen og prakten etablerer seg som selve KIRKEN med stor K i de flestes bevissthet. Og vi er ganske mange millioner Jesus-troende som ikke er så forelsket i slikt.

Det er også min overbevisning at majoriteten av de som i utgangspunktet er nysgjerrige på hva Jesus står for, heller ikke er så uendelig begeistret for karneval for voksne – og at slike karneval dermed er med på å holde dem borte fra troen.

Hadde NRK vist én eneste ikke-pompøs påskefeiring i kristen regi – bare EN ENESTE av de hundrevis som finnes – og dermed gjort det hele litt mer representativt for hva som faktisk skjer blant aktive troende flest her i landet, skulle jeg heiet på karnevalsprosesjonene også, i visshet om at det kanskje finnes noen få der ute som også lar seg bevege i retning av evangeliet av slikt, selv om de garantert er i mindretall.

*

org_En Gud for de mange

I sin bok “En Gud for de mange: Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake” (ANBEFALES!), har Helge Simonnes noen fiktive kortfortellinger om folks ulike opplevelser av tro og kirke, og så lar han tolv ekte biskoper kommentere hver sin fortelling.

Den fiktive Ida Marie reagerer på pompen og prakten ved en bispeinnsettelse. Gjennom sitt engasjement i Changemaker kjenner hun Atle Sommerfeldt fra tidligere, en “romslig og buldrende” person. Derfor får hun nesten sjokk da hun ser bispeinnsettelsen av samme Atle på TV og hvordan han skrider nedover kirkegangen i bispekåpen: “Den radikale Atle var plutselig blitt til en patriark av utenlandsk merke. Ida Marie forstod ikke hensikten. Muligens ønsket kirken å sende ut et signal om at gammel samfunnsautoritet fortsatt gjaldt. I så fall fungerte det ikke for henne, og hun var sikker på at det var mange som ikke maktet å forholde seg til kirken som en arena på linje med forsvar og andre maktinstitusjoner. For henne så det ut til at selv de mest radikale og reformvillige prestene innordnet seg under et system som for mange må oppleves som svært gammeldags og fremmedgjørende. Holdt man fast ved formene fordi det bygget opp om profesjonen?”

Atle Sommerfeldt får i oppgave å svare på Ida Maries innvendinger. Alt vi får, er: “Ida Maries refleksjon om pompøsitet knyttet opp til den nasjonale majoritetskirken, er noe å ta til seg.”

Javel.

Her savner jeg en pågående journalist som spør: “Hvordan har dere tenkt å ta det til dere? Hvilke konkrete endringer vil det føre til, og når vil vi få se disse endringene?”

Et annet sted i boka blir biskopene spurt om hvordan kirken kan vinne folket tilbake. Da er det en som svarer at løsningen er å “utvikle gode symbolhandlinger i det offentlige rom. Korsvandringene på langfredag er et godt eksempel, men her må vi bli djervere i årene framover.”

Jeg vil nok heller si som Ida Marie ville ha sagt: “Dersom dere kun har planer om å flytte hele det svulstige embetsshowet fra kirkerommet og ut på gata, ser jeg helst at dere forblir innendørs – av hensyn til evangeliet!”

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

2 thoughts on “Jeg hater kirkelige kostymeball

  1. Og jeg liker ikke at vi fortsetter å si “kirken” i stedet for navnet på trossamfunnet.

    Den norske kirke er ikke lenger det norske folkets kirke gjennom staten. Ettersom domenet deres er kirken.no kan vi godt kalle den det, men ikke kirken uten .no . Den tid er forbi.

    Kanskje på tide at vi snakker om kirken ut fra bibelen, da er kirken de som tilhører Jesus Kristus. Alt annet er menigheter – lokale menigheter med diverse ulike kulturer.

    Jeg synes ikke heller at man kan sammenlikne hanekammen til en pønker med de religiøse plaggene Den norske kirke bruker, da en pønker neppe har anlagt hanekam som tegn på sin åndelighet og whatever de religiøse klærne skal fortelle de innvidde. Jeg oppfatter de klærne som et forsøk på å være nærmere Gud, mer innvidd, mer hellig, mer andektig osv…og en viss makt.
    Men jeg er ikke innvidd i DNK’s ordninger … så det er bare en oppfatning, jeg vet faktisk ikke alle symbolene alt skal være godt for.

    • Ja, det er et problem med ordet “kirken”. For når jeg bruker ordet, mener jeg absolutt alle Jesus-troende i hele verden. Men enkelte forstår det i betydningen kirkesamfunnet “Den norske kirke”.

      Og det hjelper jo ikke at vår tidligere statskirke ofte kaller seg selv for Kirken i bestemt form entall. Slik begrepsbruk, som ville vært naturlig for en drøss av år siden, gjør at nordmenn flest anser den for å være nettopp det: Kirken. Også har man noen sekter i tillegg, liksom.

      Men Kirken i Norge i moderne tid er jo mye mer enn bare det kirkesamfunnet som kaller seg Den norske kirke!

      At ett bestemt kirkesamfunn bruker ordet “Kirken” i bestemt form entall, fører til enkelte komiske overskrifter i kristenpressen. Som da vi for en stund siden kunne lese at “Norsk Luthersk Misjonssamband er ikke lenger en del av Kirken”.
      Var det slik at alle innenfor NLM plutselig hadde falt fra Kristus? 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?