I nye trakter på Finnskogen


Bilde: Ettermiddagslys over Halsjøen, kalt Hærrsjøn av de lokale

Det ble en langhelg i svært vakre og langstrakte områder nord på Finnskogen.
Selv om jeg har vært mye på Finnskogen gjennom årene, var akkurat dette ukjente trakter for min del.

Dessverre oppleves naturens skjønnhet med en viss bismak, siden sterke krefter gjør sitt beste for å fjerne det siste som finnes av villmark og rovdyr i de samme områdene.

Det føles rart og vemodig å oppleve noe skikkelig fint, samtidig som du står med vissheten om at du kanskje er en av de siste som opplever det.

Hvis det da ikke skjer et mirakel. Eller en folkelig natur-revolusjon. Lov å håpe.

Et halvt liv har jeg lest så mye, opplevd så mye, drømt så mye, knyttet til Finnskogen. Dattera mi har et av skogsvannene der i etternavnet sitt.
Å være der nå, blir litt som å være på avskjedskonserten til The Cure.

Som jeg håper ikke finner sted på svært mange år.

Akkurat som jeg håper at Finnskogens siste ekstranumre med magi kan bevares litt lenger enn det fornuften min forteller meg.

*

Selv vi kaffe latte-folk – som er tidenes teiteste klisje, i likhet med Oslo-folks motsvar om innavl på bygda – er som regel forsvarere av en god distrikspolitikk. Samtidig er det ikke slik at vi på død og liv ha folk bosatt i hver eneste kvadratmil i hele Gnoreg, dersom så mange ikke kan respektere stedene de bor på for hva de er, men innerst inne ønsker at hele landet i praksis skal fungere som en bykjerne hvor menneskets rent økonomiske interesser alltid stiller først i køen.

Hvis du har den holdninga og bor i områder som nesten er villmark, så FLYTT, DA, FOR POKKER! Og la natur være natur. Det bør være en menneskerett å få bo hvor man vil, men definitivt ikke å gjøre hva man vil med stedet hvor man bor.
“Mellom bakkar og berg” har nordmannen funnet sitt hjem. Men hvis nordmannen bare ønsker å sprenge hele det forbanna berget og alle bakkene til himmels, bør han finne seg et annet hjem.

*

Vi befant oss i grensetraktene, og på svensk side har det som kjent vært “ulvejakt” (les: en nærmest militært organisert massakre, med regelrett rushtrafikk av SUV-er i skogen, et opplegg som enhver involvert “jeger” med sånn halvveis respekt for seg selv bør være ganske flau over å kalle “jakt”).

På norsk side har ulvejakta (eller ulveslakta, som beskriver de faktiske forhold bedre) blitt utsatt, selv om Darth V. Eide i kjent stil minsker folks tillit til rettsstaten ved å trekke på skuldrene og ta to rettslige avgjørelser “til etterretning” (yeah right, det brukte han vel mest sannsynlig 0,001 sekund på), før han så bare fortsetter å gi eff og anke atter en gang på skattebetaleres regning.

Jeg er dessverre redd det selvsikre gliset blir enda bredere på sikt – de folka der overkjører alt som finnes av sunn fornuft, helt til nok folk – eventuelt de rette folka – feiger ut.

Enkelte av ulvene som drepes i Sverige, den siste så langt i Juvberget nå mens vi var der oppe, er jo i praksis også norske ulver, siden ulvestammene i grenseområdene ikke er så opptatt av tollgrenser og vin-kvoter.

Siden det for enkelte av ulvene er mer eller mindre flaks/uflaks om de befinner seg på norsk eller svensk side i øyeblikket, håper jeg inderlig at mange nok, enn så lenge, befinner seg på norsk side til at dette også blir et ulveområde i fortsettelsen.

Ulvene her i de nordre delene av Finnskogen gjør jo ingen fortred. De eneste som plages av deres tilstedeværelse, er middelaldrende folk med en irrasjonell angst som lar seg behandle. Du vet, slike som klager over at “de lever med ulv”, men som aldri har sett en og ikke eier en eneste sau. Samt elgjegere som mener at deres egen årlige kvote er mer hellig enn noe annet på jord. Eller kanskje enda mer grunneiere som vil tjene mammon på sistnevnte.

Økonomisk vekst er alltid viktigere enn naturens egenverdi, vet du. Alltid. (Enkelte kunne ha godt av å høre Mikkjel Fønhus’ radiotale hver eneste morgen. Fått litt hjernevask av den positive sorten.)

Ja, alle gamle blogglesere veit godt hvor jeg står i denne saken, og at jeg er medlem av ARV. Så skal ikke kverne mer på det her og nå. Veit at selv enkelte av dere patroner er uenige med meg. (Takk for at dere likevel har storsinn nok til å forbli patroner!)

Skal heller ikke gå i detalj om de mange kontrastene man opplever som naturverner, og ikke minst kontrasten mellom holdningene til lokale folk man møter i de ulike revirene – fra de reflekterte og utrolig hyggelige, som ofte ikke våger å si sin mening høyt, av frykt for hærverk og fysisk vold fra sine sambygdinger, til de ekstremt ignorante fanatikerne som tror de eier skogene, og som i noen tilfeller dessverre gjør det.
Fanatikere som åpenbart bor på feil sted, siden de mer eller mindre hater alt det naturlige og praktiske som følger ved å leve i områdene de har valgt å bosette seg i eller forbli værende i.

Naturen anser de som intet annet enn en ressurs til inntekt, som noe som skal forbrukes og reguleres ut ifra økonomiske og rent praktiske forhold, uten andre hensyn; det er tilsynelatende naturens eneste verdi. En verdi de vil utvinne her og nå, helt kompromisstløst, uten tanke på eventuelle barnebarn.

Nei, la meg som sagt ikke gå i detalj om disse siste eller våre møter med dem, for da blir dette et laaaangt innlegg hvor jeg kommer til øse meg mer og mer opp, samt gjenta meg selv til det kjedsommelige, etter en helg med mye engasjement og følelser. 🙂

La meg heller kjøre et rent og snilt dagboksinnlegg i det som gjenstår av innlegget. Så tar vi det andre på byen en gang. I fred og fordragelighet, hvor vi skåler med hverandre selv om vi er dypt uenige.

*

Det var en utfordring å komme seg opp til stedet på torsdag, da det var holkeføre omtrent helt fra Elverum (kalt Ulverum internt). Min kjære bil, som er døpt Per, slet ganske bra på glatta. Tror jeg trenger nye dekk, gitt.

Men Per kom seg da til skogs til sist. Sånn nesten, i hvert fall. Gode folk kom meg i møte til fots og viste vei fram og hjalp med bagasje når Per rett og slett måtte gi opp og parkere halvannen kilometer unna målet. Skøytebane i oppoverbakke var tøft selv for de største penisforlengerne av noen biler. Noen vennlige lokale, i de to første bilene jeg hadde sett på minst tre kvarter, fortalte meg at jeg ikke måtte finne på å kjøre videre på føret.


Her står Jan Banan og pusser tenna mens han tenker over livet og Halsjøens ulver.

Det ble noen hyggelige dager med veldig fine folk. Enkelte av dem hadde vært der helt siden romjula!

Har fått hilst på gamle kjente. Fått nye bekjentskaper blant folk som brenner for det samme som meg. Min gode kompis Jan kom også oppover etterhvert.

Leirbål. Peiskos. Saiko vakker utsikt. Turer i området. Spennende oppdagelser.

Kjell Magne Nordvi, som har skrevet boka Finnskogens hemmeligheter, mener dammen ved Halsjøen, et av stedene vi var, er – sitat – “en av Finnskogens vakreste plasser”.

Skal absolutt ikke krangle om den påstanden, jeg! (Selv om det er langt mer enn tre steder på pallplassen.)

*

Lørdagen hadde Naturvernforbundet (avdeling Groruddalen, med ildsjelen Helge i front) et arrangement ved Halsjøen. Hensikten var å “formidle kunnskap om ulv og dele gode naturopplevelser i Juvberget-ulvenes rike”.

Til stede var representanter for en rekke organisasjoner (deriblant Noah), enkelte lokalpolitikere – og ikke minst lederen for Naturvernforbundet, Truls Gulowsen. Kul fyr!
Selv Statens naturoppsyn dukket opp på snøscooterne sine.


Kristian holder foredrag om ulver med visuelle effekter fra naturen

En fin langhelg ved Juvberget, Gravberget og Halsjøen!

Takk til Karine og Tone Elisabeth for bidrag til reisekassa.

*

P.S.! Siden jeg er i Finnskogen-modus for tiden, både på grunn av ulvesaken og et manus jeg jobber med, kommer det kanskje noen fiktive beskrivelser av en Finnskog-tur i enkeltinnlegg framover. Så husk det: Om overskriften eller emneknaggen er “Georg på Finnskogen”, så er det altså ikke min personlige dagbok (heter nemlig ikke Georg), men ren fiksjon – riktignok med flere elementer fra virkeligheten.

*

Lyst til å lese en god roman fra Finnskogen? Sjekk DENNE!

Trenger du noen tips til Finnskog-turer? Værsågod!

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?