I Mikkjel Fønhus’ rike

Det spørs om Mikkjel Fønhus ville ha vært særlig begeistret for koia som har blitt oppkalt etter ham. Han ville i hvert fall garantert hatet at det er mulig å kjøre bil helt fram til den.

For Fønhus var opptatt av å bevare Vassfaret som villmark. Som et sted hvor bjørner var mer velkomne enn biler.

Han får ha oss tilgitt, for denne uka dro Dawn og jeg til nevnte sted, og hadde to fine dager. Utrolig nok hadde vi stedet helt for oss selv – en stor, flott og moderne turistforeningshytte midt i fellesferien!

Flaks for oss at ikke flere veit hva de går glipp av …

Fønhuskoia ligger rett ved Strøen, det nordligste vannet i det vakre Vassfaret, som Fønhus har skrevet så mange romaner fra. Romaner som lukter villmark i hvert ord. Har komplett samling av bøkene i hylla mi, men det var en del utgaver i bokhylla på koia jeg siklet veldig på. Men man er da ikke tjuv, heller.

Selv om Dawn og jeg valgte å bo på rommet Tjuv-Hans, som altså er oppkalt etter hovedpersonen i “Skoggangsmann”.

Vi fikk oss en fin kanotur på Strøen, og nøt ellers livet rundt bålpanna. Jeg bedrev litt research til fortsettelsen på Geronimo, så ikke rent få papirer (i tillegg til noen bøker) ble flammenes rov den tiden vi var der.

*

Etter et fint døgn på stedet, dro vi til Vassfarplassen, som jeg har besøkt gjentatte ganger gjennom årenes løp (et nytt bekjentskap for Dawn, dog!). For et sted. Her er det mye slektshistorie av det tragiske slaget. Her falt Gamle-Gudbrand for sin unge tjenestejente, og sammen drepte de hans gamle kone, noe de måtte sone noen år for, før de ble frikjent fordi det kunne være litt tvil rundt saken.

*

Utpå kvelden dro vi til hytta til Elin, nærmere sagt Øvre Raufjellseter, som vi hadde blitt invitert til. Elin spanderte god mat og drikke. En hyggelig helaften i stedets grlllhytte. Takk til Elin!

Det flotte med dette området, er at hyttene er så godt skjult av skogen. De fleste av dem ser du ikke om du ikke veit hvor de er.

Dagen etter ble det tur på alle tre opp til Likkistefjell. Herfra har man utsikt over hele Vassfaret. Det er så vakkert, så vakkert.

Og så fylles man litt av vemod med tanke på hvordan vi mennesker er i ferd med å ødelegge slike steder. Selv i de innerste verneområdene foregår hogst så brutal at det blir stygge arr i landskapet, og Olav Thon holder på med massiv bygging av enorme hyttefelt kliss inntil vernesonen. Og bjørner – de vil folk helst bare ha i dyreparker. For at ikke bobilturistene som kjører innover de mange milene med skogsbilveier skal risikere å bli skremt fra å gå på tur i de moteriktige klærne sine.

Mikkjel Fønhus’ radioappell i 1937 er dessverre mer aktuell i dag enn noen sinne:

-Nei, la oss slutte med dette at villdyr bare skal ha lov til å eksistere hvis de ikke gjør noe som helst materiell skade.

-Noen ser skogens verdi bare i det antall kubikkmeter tømmer den kan prestere. Noen bedømmer et fossefalls verdi bare etter det antall hestekrefter som kan vinnes ut av det! Denne mentaliteten er, iallfall delvis, et utslag av den mekaniserte tidsalder vi lever i. Teknikken, som etter min mening er blitt en forbannelse for oss, den har utrolig fort også begynt å mekanisere hele folkesjelen. Den blir stålkald beregning, den blir matematikk! Mennesket selv blir en slags maskin. Vi mekaniserer naturen. Vi bygger bilveier innover herlige, før urørte skoger og fjell. Vi dreper fort og sikkert noe av det beste landet har, nemlig den ville naturen.

-Nei, la oss stoppe før det er for sent. La oss jage bilene vekk fra skogen og fjellet og la oss få bjønn tilbake i stedet!

-Livet er ikke bare teknikk og sosialøkonomi. Det er også noe som heter romantikk, som ikke noe menneske kan være foruten i en eller annen form. Skogen og fjellet er et oppkomme av romantikk som vi ikke tankeløst skal tilsmusse og tørre ut. Og bamsen som rugger der inne, helten i så mange norske eventyr og sagn, den er som symbolet på denne romantikken.

-Vi har ikke råd til å miste naturromantikken. Vi har mindre råd enn noen gang før, fordi maskinene gjør oss fattige. Vi har ikke råd til å miste dette som Welhaven følte, da han en gang fulgte noen skogskarer inn i de dunkle skogene i bjønnetraktene i Ådalen. Den gangen han skrev disse vakre linjene:
“Jeg kom til skjulte kilder og tjern, der elgen tørsten slukke. Men fuglesangen lød enda fjern som et nynn mellom vindens sukke. Tirilill- Tove, langt, langt borti skove.”

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?