Herodesdynastiet – FOR EN GJENG!

OK, dette er for spesielt interesserte. Men om noen med historisk peil leser det hele, er jeg evig takknemlig om vedkommende gidder å påpeke eventuelle feilaktige fakta. Har prøvd å legge puslespillet, men det var et komplisert et. Plottet i Falcon Crest og Hotel Cæsar var nok mye enklere, tror jeg. Det som følger er oppsummering av en god del pløyde boksider, et personlig forsøk på å skrive ned en slags rød tråd i alt kaoset.
Det er lett å gå i surr på disse Herodes-ene. I Bibelen nevnes tre forskjellige av dem, og det er nok fort gjort å blande dem og tenke at det dreier seg om én person.

Da Herodes den store døde, etterlot han seg et ormebol av intriger …

Han hadde minst tolv barn, med ti ulike koner. Hans hjerte lå nærmest de to han hadde fått med Mariamne, en kone han senere drepte.
Men de to, Aleksander og Aristobulos, som var halvt makkabeere, halvt heroder, var ikke særlig begeistret for faren. I likhet med moren foraktet de slektens urene blod, oppførte seg nedlatende overfor sin øvrige familie og baksnakket til stadighet Herodes den store selv.

Da dette kom ham for øre, omgjorde han rasende sitt testamente og gjorde dem arveløse. I stedet var det Herodes Antipater som nå skulle overta riket.

Men denne Antipater, som i alle år hadde vært forsømt av faren, var ikke fornøyd bare med det. Han ønsket å få de to tidligere arvingene drept.
Til sist endte det med at Augustus måtte opptre som megler i familien. Det endte med full forsoning, og de tre nevnte sønnene skulle nå dele alt mellom seg.

Men familiefreden varte ikke særlig lenge. Det ble på nytt oppdaget at Aleksander og Aristobulos konspirerte mot faren. Til sist fikk han dem begge henrettet. Dermed var også sønnene til Mariamne borte, drept av Herodes den store i likhet med henne selv.
Augustus hadde tidligere erklært at Herodes den store var fri til å straffe sønnene slik han fant for godt. Likevel syntes han henrettelsen var vel streng. I visshet om jødenes aversjon mot svin, uttalte han: «Jeg ville heller vært Herodes’ gris enn sønn.»

Alle forstod etterhvert at det gikk mot slutten for Herodes den store. Antipater var nå på nytt enearving, men det var nok av andre sønner som ønsket å bestride denne retten. Nye intriger ble satt i spill, og til sist ble testamentet omgjort nok en gang. Herodes Antipas ble nå erklært arving.

Herodes den store opplevde store plager mot slutten av sitt liv. Hele kroppen hans råtnet opp, føtter og mage svulmet opp, i likhet med pungen. En forferdelig stank gjorde det ubehagelig å være i hans nærhet, og væske sev ut av ulike kroppsåpninger. Et forsøk på å finne helbred gjennom å oppsøke det varmere klimaet i Jeriko og dessuten svovelbadene i Callirhoe ved Dødehavet, forverret bare tilstanden. Men jødenes konge ønsket han like fullt å være, og selv om han måtte ha innsett at det gikk mot slutten, var han livredd for å miste den tittelen, ifølge ryktene.
Da det kom Herodes den store for øre at en ny konge – en som ikke engang var av hans ætt – nylig var blitt født i Betlehem, noe som angivelig var forutsagt av både stjerner og profeter, tok han ingen sjanser. Han fikk alle guttebarn under to i området henrettet.

Etter Herodes den stores død, startet en kamp blant sønnene for å overta hans rike. En av dem, Arkelaos, forsøkte rett etter farens begravelse å ta makten i Jerusalem. Han lovte jødene et mildere styre enn det faren hadde gitt dem. Frimodig stilte han seg opp på en gulltrone i tempelet. Men dette var midt under pesach, og noen anså nyheten om Herodes den stores død som et tegn på at Jahve ønsket å sette jødene fri fra all undertrykkelse. Et opprør ble startet i tempelet. Arkelaos sendte inn soldater, og 3000 mennesker ble drept.
Så mye for et mildere styre.

Denne Arkelaos dro til Roma og Augustus for å få bekreftet sin posisjon. Imens skulle broren Filip holde et øye med ting i Jerusalem. Men Herodes Antipas, som faren hadde gjort til arving, satte også kurs mot Roma for å få keiseren til å anerkjenne hans lederskap.

I mellomtiden ble det på nytt fullt kaos i Jerusalem. Sabinus, som var Augustus’ lokale stattholder, ønsket å finne den skjulte formuen til Herodes den store, og ransaket slottet hans, noe som førte til opptøyer. Sabinus måtte søke tilflukt i Fasaels tårn, og Varus måtte sende forsterkninger til Jerusalem. Byen var full av folk i anledning høytiden, og tempelet ble okkupert. De romerske soldatene som forsøkte å komme seg inn, ble hugget ned.

Kaoset var like stort utenfor Jerusalem. Tre tidligere slaver utropte seg selv til konger, og mente Jahve hadde utpekt dem til det. De brant slottet som hadde tilhørt Herodes den store. Varus fikk litt av en jobb, for i tillegg til disse tre dukket det stadig opp selverklærte profeter her og der, som alle mente de hadde fått et mandat fra Jahve. Til sist “måtte” Varus korsfeste 2000 opprørere.

Etter alt dette bråket ønsket ikke keiser Augustus at noen skulle få tittelen konge i området. Han respekterte Herodes den stores testamente og delte området på tre av hans sønner, men ga dem titlene etnark og tetrarker, ikke konger. Arkelaos skulle styre Judea, Samaria og Idumea, Antipas fikk Galilea og Perea, og halvbroren Filip fikk resten. Arkelaos ble avsatt ti år senere, rett og slett fordi han var for ond og udugelig. Men Herodes Antipas forble hersker i Judea i lang tid.

Herodes Antipas var intenst hatet av jødene, siden han la på dem tunge skatter for å finansiere sin egen luksuriøse, og ikke minst svært så romerske, livsstil. Jødene avskydde alt som var romersk. Antipas på sin side ønsket å være så romersk som mulig, i håp om at Tiberius (som hadde blitt keiser etter Augustus’ død) skulle gi ham makten over hele området. Han bygde blant annet en by ved Genesaretsjøen som han kalte Tiberias. En ordentlig smisker!

Antipas hadde klart å bli forelsket i sin egen niese, Herodias. Siden han ikke var en mann som nektet seg det han lystet etter, sørget han for å skille seg fra sin egen kone og få Herodias skilt fra sin mann. Dette gikk ikke upåaktet hen. Antipas’ tidligere kone, den stolte datteren av en arabisk nabateerkonge, fant seg ikke i å bli behandlet slik.
Og hun fikk medhold fra en profet som var blitt stor i Judea. Denne Johannes Døperen satte ord på det mange følte, og ble etterhvert så skarp og åpenlys i sin kritikk at Antipas så seg nødt til å arrestere ham. Han ble plassert i Machareusborgen, sammen med Antipas’ tidligere kone.
Da Antipas hadde fødselsdag, var det fest i borgen. Til stede var også Herodias’ datter Salome, som fremførte en dans for Antipas. Han skal da ha blitt såpass kåt av dansen at han i vellyst erklærte at Salome kunne få ønske seg akkurat hva hun ville.

Hun ønsket seg Johannes Døperens hode på et fat. Og det fikk hun.

Mens Antipas regjerte, vokste Herodes Agrippa opp i Roma, hvor han ble en god venn av keiserfamilien, og ikke minst Drusus, sønnen til Tiberius. Da Drusus døde, ble keiseren så fra seg av sorg at han ikke engang orket å se noen av sønnens tidligere venner.
Herodes Agrippa så seg da nødt til å oppsøke broren Antipas i Galilea, som ga ham en jobb i Tiberias. Men Herodes Agrippa var alt annet enn fornøyd med jobben, og stakk etterhvert til Idumea, hvor familien hadde sine røtter. Men så hadde Filip, broren som hadde ansvaret i nord, dødd. Antipas hadde umiddelbart søkt keiseren om å få overta også dette området.

Agrippa ønsket selv området, og dro personlig til Capri for å snakke med keiseren. (Tiberius hadde forlatt Roma, og styrte nå riket fra sitt palass på denne øya.)
Før Drusus døde, hadde keiseren likt Agrippa svært godt, og han håpet vel at keiseren skulle gi ham området for gammelt vennskaps skyld.
Noe som sannsynligvis hadde skjedd, om det ikke hadde kommet Tiberius for øre at Herodes Agrippa var en svært gjeldstynget mann.
For den tiden han var bestevennen til Drusus, hadde han lagt seg opp en kjempegjeld for å holde tritt med keisersønnens kostbare interesser. Selv for sønnesønnen til Herodes den store hadde keisersønnens livsstil blitt i overkant kostbar, og han hadde sett seg nødt til låne penger i øst og vest. Penger han så siden var ute av stand til å betale tilbake.

Så fikk han på nytt fått låne penger, denne gangen av en venninne av moren. Hun overtalte også Tiberius til å tilgi Herodes Agrippa for all gjelden han hadde pådratt seg.
Siden ble Agrippa værende på øya, og ble raskt en god venn av keiserens ste-barnebarn Caligula. Keiseren hadde ikke tatt noen endelig avgjørelse med hensyn til hans forespørsel om makt i Judea, og det virket ikke som om Agrippa – etterhvert som han fikk smaken på det øya hadde å tilby – var i noe hastverk med å få svar.

Vennskapet mellom Caligula og Agrippa ble sterkt. Begge delte interessen for gode hester, og de hadde mange rideturer rundt på øya sammen. Agrippa hadde fått i oppdrag av keiseren å ta seg litt av hans ekte barnebarn, Gemellus. Men Agrippa ville mye heller tilbringe tiden med Caligula, og i smug kalte han Gemellus for en liten drittunge. I stedet for å bruke pengene fra morens venninne på å betale gammel gjeld, brukte han store deler av dem på å kjøpe dyre gaver til Caligula.

Og historien fortsetter selvsagt, siden Caligula blir hersker og gir Agrippa status +++. Intrigene blir ikke mindre etterhvert.
Men jeg gir meg her, i hvert fall i denne omgang, slik at ingen skal drukne helt. Er jo en grunn til at disse såpeseriene sprer intrigene sine over hundrevis av episoder.

Lyst til å bli en patron, sier du? Jammen, så utrolig fint, da! Da lover jeg å forsette å lese tusenvis av boksider på dine vegne, mens jeg underveis omgjør researchen til noen lettleselige avsnitt i diverse romaner, slik at du får med deg det aller viktigste! Vi har en avtale! 🙂

Facebook Comments

2 thoughts on “Herodesdynastiet – FOR EN GJENG!

    • Ja, det er spennende stoff!

      Og for å reklamere litt: Herodes-ene, samt mange andre intrigemakere fra antikken, er en del av plottet i den kommende serien “Veien”. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?