Here we go again


Forside med en som verken kaller seg kristen eller forfatter, men som i det minste er en Jesus-troende skribent 🙂

Trodde jeg var ferdig med alt tullet etter fredagens nettoppslag, men jammen pryder det nå også forsiden på mandagens papirutgave.

Snakk om å koke suppe på spiker. En spiker bestående av tre små setninger i avisens eget kommentarfelt. Jaja, er det agurksesong, så er det agurksesong.

Nå holder jeg meg for det meste unna kommentarfeltet i Dagen, for det er kjent for å være blant Norges verste. Men jeg må jo kikke litt innom, ikke minst fordi det tidvis er stor underholdning. Og så hender det altså jeg slenger inn en liten kommentar selv, så jeg kan bli med i gjengen av gærninger, jeg også.

Ser at noen der i øyeblikket lurer på om jeg er ekstremt oppmerksomhetssyk. Tro meg, jeg skulle veldig gjerne vært dette oppslaget foruten. Skulle ønske avisen heller skrev om mine to nye e-bøker, Okkult kirke? og Hva som skiller kristendommen fra alle religioner – kristendom inkludert, for det er innholdet der jeg brenner for om dagen – ikke noen kamp mot bilder av en gammel Olav, som jeg driter ganske så langt i.

I de to nevnte e-bøkene er det også overflod av radikale spissformuleringer som Dagen gjerne kan lage tabloide overskrifter av! Oppfordringen er herved gitt! 🙂

Noen har de siste dagene sagt at jeg heller bør forkynne evangeliet. Vel, det er jo nettopp det som var mitt utgangspunkt her – at det skygger for evangeliet når kristenpresse og prester og pastorer kjører konfrontasjonslinje med norsk kristenkultur som våpen.
La meg si et par ord om det.

I den samme mandagsutgaven kan du nemlig finne en ny og usignert lederartikkel, hvor avisen – med utgangspunkt i tredve år gamle kirkebranner – mener vi ikke må undervurdere at dette dreier seg om en åndskamp.

For: “I et kristent perspektiv er det avgjørende å fastholde at det pågår en åndelig kamp mellom det gode og det onde.”

Ok, la meg spille ball på den banen Dagen mener spillet hører hjemme. La oss herved anta at de har rett, at alt dette dreier seg om en åndskamp.

Hvilken side er i så fall Dagen på i den kampen?

Til syvende og sist vil jo enhver nytestamentlig åndskamp koke ned til følgende spørsmål: Hvem formidler evangeliet tydelig og klart og fylt av kjærlighet og Kristi sinn til utenforstående i dagens verden – og hvem gjør det ikke?
Alt det andre er bare pretensiøs religionspolitikk, ikke åndskamp.

Uansett vil enhver “åndskamp” som er opptatt av å ha makten eller retten på sin side, og da overfor enkeltindivider som ikke har brutt annet enn religiøse lover, alltid være på “the evil side”, uansett hvor rett den måtte ha i sine anklager.

For etter Kristus har vi en gudspakt bygd på ånd, ikke bokstav.

Her vil jeg sitere den franske kristenanarkisten Jacques Ellul, som i sin utmerkede bok “The Subversion of Christianity” beskriver hvordan Jesu budskap ble fullstendig forvrengt da kirken allierte seg med statsmakten. Ellul skriver: “When the church has been seduced by the ruling classes, becoming a power or being obsessed with politics, this is tantamount to its possession by the prince of the world himself.
For å spissformulere det han sier (som om ikke mine spissformuleringer allerede har fått meg opp i nok trøbbel), så vil du komme nærmest farlig “satanisme” om du tar en kikk inn i deler av det kristenpolitiske landskap, blant folk som tror de må alliere seg med “denne verdens fyrste” for å få gjennomslag for sitt trosbudskap.

Som alle bibellesere også veit, inkludert Dagen-redaksjonen, vil en reell åndskamp i nytestamentlig forstand aldri foregå mot enkeltindivider.
Paulus sa det slik: “For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene …”

Dette prinsippet har Dagen – sånn generelt sett – aldri tatt inn over seg. I dagens lederartikkel strekker de seg bare langt nok til å si følgende: “Ingen kristen skal se andre mennesker som demoniske.”
Wow, liksom.

Tror Dagen oppriktig at avisen selv deltar i en åndskamp ved å offentlig kreve at en selverklært hedensk ateist skal ta tydeligere avstand fra sitt verdensbilde og sine venner? Hvis det virkelig hadde vært snakk om åndelige krefter som var av det onde, hadde i så fall Sigurd fortjent å bli satt fri, og ikke bli enda mer bundet og stresset av kristne journalister i tillegg til Satan sjøl.
Det er ikke akkurat evangelium og Kristi ånd Sigurd presenteres for i spaltene og kommentarfeltene. For å si det mildt. Hatet i sistnevnte er jo kraftigere enn i noen av tekstene hans. Her er det ikke mye “elsk dine fiender”, foråsirresånn.

Det Wongraven blant annet har sagt, er: «Jeg tar avstand fra å brenne kirker i dag, men ikke kirkebrenningene som fant sted for noen år siden. Den gangen var det et statement, et uttrykk, et knyttneveslag mot det norske kristne samfunnet.”
Det er en mening som er helt legitim å ha, når du selv tror at Norge er et hedensk land som ble inntatt av kristne overgripere. (Personlig tror jeg ikke Norge er verken hedensk eller kristent, fordi jeg tror det bare er enkeltindivider som kan ha en ekte tro, ikke institusjoner. Norge er bare … vel, et land.)

Meningen hans er jo rett og slett bare et slags motsatt ekko av det en rekke kristne skribenter skriver om Olav: “Han var et barn av sin tid, og vi må derfor se hans voldshandlinger i lys av dette. Resultatet ble uansett noe godt på sikt.”
Hvorfor krever ikke Dagen at de som skriver slikt skal ta avstand fra sine meninger, dersom skribentene selv, i likhet med Sigurd, oppriktig tror Olav var en som drev vold i Guds navn?

Fordi det skjedde for så lenge siden? Vel, man feirer det jo fortsatt i ulike kirkelige sammenhenger, så jeg mener sammenligningen har noe for seg.

I sin lederartikkel skriver også avisen at dette med åndskamp er “et sentralt bibelsk anliggende som kristne har tatt høyde for opp gjennom kirkehistorien”.
Ja, og det er jo her mye av problemet ligger, i måten kristne har tenkt at en slik åndskamp skal foregå opp igjennom århundrene.
Jeg vil i den forbindelse på det sterkeste anbefale Truls Åkerlunds bok “Feil fortelling fortalt”. Der forklarer Åkerlund hvordan kristendommen ikke lenger er fortellingen om korset, men om sverdet. Fortellingen om sverdet går også ofte under betegnelsen “den kristne kulturarven”. Selv om vi lever i en annen tid, er det ekkoet fra maktkirken som får noen til å tro at det er et “kristent anliggende å påvirke samfunnet primært gjennom de maktmidler det samme samfunnet stiller til rådighet”, skriver Åkerlund.

Det er maktkirken gjennom historien – både den reelle maktkirken og den mytiske – som i sin tur har ført til mye av det hatet som igjen har ført til kirkebranner. Løsningen på et slikt problem er ikke å fortsette å flekse muskler, enten det skjer politisk eller ved skrevne ord i kristenpressen. Løsningen er at kristne begynner å leve ut EVANGELIET, isteden for å formidle en slags overformyndersk kristenmoralisme som har som fiktivt utgangspunkt at Norge er et “kristent land” og at alle har å underordne seg det.

Kirken har alltid vakt aggresjon ved å alliere seg med makten. Noe den har gjort på tross av Jesu befalinger om det motsatte. Dette som nå skjer i Dagen er en liten mini-versjon av det hele, hvor man forsøker å stille en hedning til veggs – en hedning som selv aldri har fyrt opp en eneste kirke. (Nå tror jeg Sigurd selv driter langt i dette, i den grad han har fått det med seg. Han verken trenger eller ønsker nok mitt forsvar heller, men han får det likevel.)

Dagen har tatt selvkritikk på at den selv nørte opp under bålene på 90-tallet, gjennom sjokkreportasjer som angivelig beskrev sataniske ritualer, og som viste seg å være det reneste sprøyt – men som samtidig ga ideer til fjortiser som ville leke ekte satanister. Det er ingen tvil om at kristne sensasjonsskriverier er medskyldige i kirkebranner i langt større grad enn det Sigurd er.
Ja, Dagen har altså tatt selvkritikk. Men hva tror avisen at den gjør NÅ? Blant reaksjonene jeg har merket meg, er det tydelig at avisen har klart å lage enkelte murer mot de kristne enda bredere. Det er nemlig en egen mekanisme som gjerne gjør seg gjeldende når du krever at folk skal mene noe. For mange utenforstående blir dette tolket slik at de må velge mellom en musikalsk helt de setter høyt og en pietistisk kristenavis de ikke har noe forhold til.
Enkelt valg.
Ja, jeg hadde faktisk valgt det samme som dem, om jeg ble nødt til å velge. Enda jeg faktisk har et forhold til avisa (abonnent, kalles det visst).

Er det dette “åndskampen” består i, kjære medsøsken i troen, å øke fordommene og hele tiden ynke seg over småsmerter i religiøse liktær, i sterk motsetning til de første kristne, som virkelig møtte forfølgelse uten å gjøre annet enn å fortsette evangelieformidlingen og vise kjærlighet?
Det er ikke å være utsatt for reell forfølgelse å miste noen flotte bygninger som man har fått betalt av skattepengene til folk, og som kjapt blir bygd opp igjen. Da tilhører man tvert imot de svært så privilegerte i samfunnet.

Som jeg skriver i Hva som skiller evangeliet fra alle religioner – kristendom inkludert: “Det er mye som kan være rett og sant i seg selv, men det blir formidlet på en måte som bare fører til støy på linja. De troendes oppdrag er å formidle evangeliet i sin helhet og klarhet – å være et uttrykk for Guds utstrakte hånd til menneskeheten. (…) Gjennom store deler av kirkehistorien har Kirken dessverre tatt på seg Satans oppgave isteden. Satan kalles også Anklageren, og det er sørgelig nok også et godt navn på deler av kristenheten i deler av historien.”

Jeg respekterer at selv en kristenavis trenger overskrifter. Jeg synes det er fint at en kristenavis følger vanlige journalistiske spilleregler uten å ta massive hensyn i øst og vest. Men blandingen av tro og journalistikk har jammen sine fallgruver, akkurat som kombinasjonen stat og kirke har det.
For det blir noe som skurrer skikkelig når man den ene dagen på lederplass retter pekefingeren mot en ikke-troende som selv ikke har brutt noen norske lover, og så den andre dagen skriver om både åndskamp og djevler i forbindelse med samme problematikk.

Som jeg OGSÅ skriver i boka jeg tydeligvis ikke blir ferdig med å reklamere for i dette innlegget: “I tanken om to pakter setter Paulus nåden/Ånden opp mot lov/bokstav. Vi skal tjene i Åndens, og ikke i bokstavens vesen. Hvor ofte kan man ikke støte på ting som tilsynelatende er helt korrekt eller “bibelsk”, men oppleve at noe likevel skurrer, siden det hele eimer av bokstavens vesen!”

Jeg respekterer Dagen. Jeg respekterer Selbekk (synes faktisk han er en dritkul fyr!). Men i omtalen av Sigurd og mange andre ikke-troende er det noe som skurrer.

Både sånn rent evangelisk og kirkehistorisk.

*

Hvis du får noe ut av denne bloggen, må du gjerne bidra til videre skriving ved å bli en patron – eller ved å gi litt sommerdriks på Vipps 99 12 36 34. TUSEN TAKK!

4 thoughts on “Here we go again

  1. Mye kunne vært diskutert her. Jeg gjør det ikke. Imidlertid vil jeg kommentere Olav Digre, tjukken som også ble kalt Den Hellige.

    Jeg var på Olavsfest i 2019 og snakket om mitt mirakel. Tross to dødsbudskap fra legene, ble jeg helbredet fra kreft. Helbredelsen var så utrolig at selv ikke familien, en svært kristen familie, trodde. Eksen ba meg snart reise. I 2019 var jeg nyskilt, men ennå frisk fra uhelbredelig kreft. I sommer er det sju år siden jeg skulle dø.

    Ja, Olav. Olavsfest er Olav Den Hellige. Så er det sånn med kirken at slik den gjerne skaper Gud i sitt bilde, slik skaper den også sine helgener. Helgenkultus og troen på mirakler er høyst levende i Nidarosdomen. I nærheten holdt også Snåsamannen til. Jesus, derimot, så jeg mindre til.

    Ditt problem, David, og mitt, er at folk ikke vil ha Jesus, men det de mener han representerer. Olav hærtok Norge for Kvitekrist. Siden har kirken fortsatt å gi oss kulturen, men ikke kraften. Et gudsbilde, men ikke Jesus Gud.

    Ikke rart at muslimer, svartmetallere, humanetikere og flere har problemer. De angrepet ikke Jesus, men en gjeng med fariseere og deres symboler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?