Helg på Finnskogen

Opprinnelig var planen Roma. Så ble planen Berlin. Vi endte opp på Finnskogen. Like greit!

Som gamle blogglesere veit, har jeg et langvarig og nært forhold til Finnskogen. Ja, en del av dere patroner har jo selv vært der i flere år på rad, på vårt årlige treff (som snart skal blåses liv i igjen). Men min kjære Dawn hadde ikke vært der ennå, så det var på tide å vise henne ett av mine favorittområder på kloden.

De lange skogsturene får vente til en annen gang, for målet med helgen var i hovedsak å slappe av og finne roen midt oppi all hektisk hverdag for tiden. Pluss at den forbanna formen min ennå ikke tillater de lange turene.

Helgeturen startet med en gedigen nedtur. Jeg hadde hypet stedet Bekka til Dawn i forkant. Det er en kjent severdighet, nevnt i flere Finnskog-bøker. Tidligere har jeg i bloggen omtalt plassen som “et av de vakreste steder du kan komme til bare hundre meter fra bilvei”.
Altså, du vandret inn i et skogholt, hvor en mosegrodd lysning med rester av skigarder, samt noen tufter, vitnet om livet som var der en gang i tiden – og hvor en gammel jordkjeller var det eneste intakte fra gården som fantes her. At stedet har vært en turistattraksjon, skyldes ikke minst at det angivelig spøker. En svenske ved navn Westmin ble drept på stedet og siden hengt opp i et tre, og han går visst igjen i jordkjelleren, noe som skal føre til at du får en spesiell “kulde” av å gå inn der, en kulde som vil forfølge deg i flere dager (yeah, right) …

Her er Ronnie Puma i avslappet modus foran inngangen under en tur vi hadde for noen år siden, og et uskarpt bilde fra en annen gang (de bedre bildene ligger i øyeblikket på en herpa mobil):

ronny ved bekka

Da Dawn og jeg kom dit nå, skjønte jeg ingenting. Hadde jeg kjørt feil? Ja, åpenbart, tenkte jeg, og prøvde diverse andre skogsbilveiavstikkere fra hovedveien. Kjørte tilbake igjen, for det måtte jo være der. Men … hæ? Borte?!!

Stanset en bil på skogsbilveien og spurte. Og sjåføren pekte og bekreftet: “Ja, du er på rett sted. Bekka er DER!”

Hele stedet er rett og slett blitt ødelagt av flatehogst og brutale hogstmaskiner. Det som tidligere var en magisk, mosegrodd oase, er nå et stygt sted med bark og maskinspor.



Tror dette havner på Topp 10-lista over hvor forbannet jeg har blitt i løpet av mitt snart 50-årige liv. Ere muli!

Har jo tidligere uffet meg over stygg flatehogst. Men akkurat dette var på et helt nytt nivå. At ikke slike områder som Bekka er vernet ved lov, er en skandale. Og at ikke skogeiere har mer fingerspitzengefühl enn at de herper et slikt sted på en slik måte, er helt utrolig.

Etter den store skuffelsen trøstet vi oss med hjortemiddag på Finnskogen Turist- og Villmarkssenter, hvor patron-treffene våre har funnet sted gjennom årene. Siden Bekka var rasert, hadde jeg et slags fåfengt håp om at finngammen på stedet, hvor vi har hatt samlingene/festene våre, på magisk vis hadde reist seg igjen etter brannen, bare for å skape en slags yin/yang i livet. Men dengang ei …
Vi må nok fortsatt lete etter et nytt sted for vårt tradisjonsrike treff. Men det skal vi klare å finne! I 2022 blir det helgetreff igjen!



Fra Skasenden gikk ferden videre til Svullrya Kro og Motell, hvor vi skulle overnatte. Dette er det eneste stedet på Grue Finnskog hvor jeg hittil aldri har overnattet, og det var i øyeblikket også det eneste stedet som hadde noe ledig, sannsynligvis på grunn av elgjakta (det pleier nemlig ikke være så fullbooket der inne i skogene).


Stedet brant ned i 2006, men de driftige eierne Eva og Oddvar Neby reiste et nytt og tilsvarende bygg. Svullrya, dette knøttlille sentrumet langt inne på skogene, ville ikke ha overlevd som lokalsamfunn uten dette stedet, som tjener både som motell, cafe, butikk, bilverksted og bensinstasjon.

På grunn av sistnevnte funksjon, kalles stedet for “Tanken” på folkemunne. Litt oppi den ellers stille gata oppdaget vi noen kubbelys utenfor et hus. Nysgjerrige gikk vi opp dit, og fant den svært hyggelige lokalpuben Ettertanken (som altså ligger like etter “Tanken”). Den er kun åpen en sjelden gang iblant, så der hadde vi flaks. Det ble en hyggelig lesekveld foran peisen i de gode bestefarsstolene på stedet.

Her ser dere Dawn i dyp ettertanke på Ettertanken. Hun tenker: “Hvem ER egentlig han gærningen jeg har rota meg borti? Og skulle ikke jeg egentlig vært i Roma nå?”



Etter frokost på lørdag, var det tid for vår første utenlandstur sammen. Vel, utenlandstur og utenlandstur – vi dro altså over svenskegrensa og til Torsby. Alle restriksjoner er nå borte, og grenseovergangen ved Røgden har ikke engang noen egen bygning, så der er det bare å kjøre. Går du i skogen i området, er det ikke alltid like lett å vite om du er i Norge eller Sverige.

Vel tilbake på Svullrya gikk vi den såkalte “Dikterstien”, en kort tursti lagd til ære for finnskogforfatteren Åsta Holth. Stien går fra kirken til det gamle huset hennes.







Selve huset var stengt nå, men jeg har vært der inne tidligere, blant annet sammen med Victoria, som den gang fikk prøve den gamle skrivemaskinen hennes:

På kvelden var det “Viltaften” på motellet. Vi hadde flaks med tanke på arrangement, for det er ikke ofte det skjer så mye i Svullrya. Og hadde det ikke vært for “Viltaften”, ville det blitt vanskelig å ordne seg mat, da rommet ikke bød på kjøle- eller kokemuligheter, og da nærbutikk og cafe stenger svært tidlig.

Viltaften var en hyggelig affære. Ikke å forakte å få hjort to kvelder på rad, i tillegg til elgkarbonader. Vi havnet på bord sammen med et lokalt ektepar og to tilreisende fuglejegere. Sistnevnte uttrykte skuffelse over hva som var blitt gjort med skogen mange steder. Jakta var en årlig tradisjon for dem, og de hadde sett fram til å gå i de velkjente skogene. Men disse områdene var mer eller mindre fullstendig ødelagt av svært brutal flatehogst. Mye av skogen eies av Statsskog, og ikke av private eiere. Statsskog skryter på hjemmesidene sine av hvor opptatt de er av natur og miljø, og dette provoserte de to jegerne i lys av de massive herjingene i skogsterrenget. “Bærekraftig forvaltning” er visst kodespråk for “Vi gjør hva pokker vi vil!”

Det skjer overalt for tiden. Framferden i naturen er så mye mer brutal enn tidligere, ikke minst på grunn av de enorme maskinene som brukes, som ødelegger et landskap i flere tiår.
Jeg bestemte meg for å lese “Storskogen faller” av Mikkjel Fønhus på nytt ved hjemkomst.
(I helgen var det derimot “Manualen” av Shane Kuhn som sto på bokmenyen.)

Etter viltmiddagen inviterte ekteparet oss på et tidlig “nachspiel” i huset deres, rett oppi gaten. Det takket vi ja til, noe vi ikke skulle angre på. Det viste seg at de bodde i huset hvor Åsta Holth ble født, og de hadde lagd en svært forseggjort hage, i tillegg til en tømmerhytte som var reneste museet. Der ble vi sittende ut i de sene timer, ved den store jernpeisen fra 1912. I bakgrunnen spøkte visst Åsta. Men hun var ifølge huseierne et veldig snilt spøkelse som bare ønsket oss godt.
Dessverre har jeg ikke bedre bilder enn disse:





*

Da er det mandag. For første gang har det blitt sant, det ryktene forteller: En ekkel kulde i sjela har fulgt meg noen dager etter besøket ved Bekka.
Men denne kulda skyldes altså ikke et svenskt spøkelse, men hensynsløse skogeiere.

Håper dere alle får en aldeles nydelig uke! Høsten er vakker!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?