Helg!

Da er det fredag og straks helg!

Det har vært en spesiell uke, min aller siste uke i 40-årene, tilbrakt i kåken til Dawn på Åsgreina. Jeg har hatt hjemmekontor hos henne, mens hun har jobbet på Ahus.

Jeg har fortsatt videre, på nærmest manisk og fanatisk vis, med to manus: Biografien om fattern og Patmos-boka. I mangel av andre oppdrag for tiden, er det jo bare å kjøre på.

Har blant annet satt meg inn i “Daniels 70 åruker”, nerd som jeg er. Ganske mye å sette seg inn i der, gitt. Flere teorier enn jeg trodde. Utfordringen i Patmos-boka blir å sette leseren inn i slike problemstillinger så enkelt som mulig. Det skal ikke bli en nerde-bok. Samtidig som den må ha litt kjøtt på beinet.

May-Tove, en av mine gode patroner, sa en gang noe som har betydd mye for meg, som definerer noe av det jeg opplever som en slags oppgave. Hun sa noe i retning av dette: “David, du leser mange tunge bøker, og så gjengir du hovedinnholdet i dem på en enkel måte for andre som ikke hadde orket å lese dem.”
Jepp, det ønsker jeg å gjøre.

I forbindelse med biografien om fattern har jeg på fritiden pløyd romanen “Guds tjener” av Tor Edvin Dahl. Den ble utgitt i 1973, og skildrer livet i en pinsemenighet. Er det noen der ute som har tips til andre romaner med handling fra fortidens pinsebevegelse? Har så langt bare lest denne og Per Olov Enquists “Lewis reise”. Og er i gang med den nyere utgivelsen “Basunen”, også av Tor Edvin Dahl.

*

Uka, og spesielt morgenstundene, har også vært preget av det deilige evangeliet (som jeg forsøker å formidle i DENNE BOKA).

Gud oppleves nær. Det gir en utrolig trygghet. Deilige perspektiver å våkne opp til hver dag: Ny nåde, ny kraft, gammelt evangelium!

Leste også det siste kapitlet i boka “Patmos”, som jeg fikk i gave forrige uke. Den ga også mye glede med sine befriende perspektiver. Blant annet det med at Gud, som kaller seg “Jeg ER”, bor i oss. Hver gang man føler seg utilstrekkelig, og f.eks. tenker: “Jeg er IKKE god nok”, “Jeg er IKKE i stand til å klare dette”, “Jeg er IKKE så sterk i dag” – vel, så kan man slippe til Guds Ånd på innsiden, den som alltid trøster med følgende: “Men JEG ER.”

I boka blir hovedpersonen Aidan forflyttet 2000 år tilbake i tid, til øya Patmos, hvor han har samtaler med apostelen Johannes. Romanens grunnpremiss er at den vestlige kristenhet, i årene etter Augustin, og delvis på grunn av ham, har gått på den største løgnen av dem alle, nemlig løgnen som heter “atskillelse fra Gud”. Denne løgnen gjør at vi hele tiden ser Gud som noe utenfor oss, som en kraft vi må oppnå eller gjøre oss verdige nok til. Mens sannheten altså er at han bor i oss, og at vi er i ham og han i oss, at vi dermed deltar i Jesu relasjon til sin Far, at han alltid er oss nær.

Oh yeah. Digg, ass. Evangeliet er en kraft. Det er ikke bare ord. Den kraften holder meg oppe. I motsetning til det religionen kristendom klarte tidligere.

*

På kveldene har Dawn og jeg hygget oss, blant annet med første episode av “House of the Dragon”, i likhet med mange andre.

Hater når det går en uke mellom hver episode. Må nok heller vente med å se resten til alle er lagt ut. For med min gullfiskhukommelse glemmer jeg handlingen fra forrige uke, slik at jeg må se om igjen og om igjen. Sånn er det ofte når det kommer en ny sesong av noe også – da blir jeg nødt til å se den forrige sesongen (eller til og med sesongene!) en gang til i forkant. For jeg glemmer det meste.

Tror ikke det skyldes tidlig demens, men at jeg leser så mye forskjellig. Hue er fullt. Inntil videre skal jeg i hvert fall fortelle meg selv at det er grunnen. 🙂

Det positive med det hele: Jeg kan få enkelte gode kulturopplevelser på nytt og på nytt igjen. Jeg kan være like spent på hvordan en bok slutter, som det jeg var første gangen jeg leste den – et år i forveien!

Forresten er det deilig å henge med Dawn. Jeg er så forelska. Forelskelse gir også mye energi i hverdagen. For en dame.

Som jeg drømmer om å dra med til Patmos i nær framtid.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?