“Guds tjener”

I 1973 kom Tor Edvin Dahl med romanen “Guds tjener”. I omtalen av boka står det blant annet: “Pinsebevegelsens vekst og fall blir skildret som en utvikling fra sosialt opprør til knefall for borgerskapet.”

En av romanfigurene, Christine, blir fascinert av møtene i pinsebevegelsen fordi hun her kan være seg selv og gå kledd som den østkantsjenta hun er – uten å bli uglesett. Dette opplever hun som en kontrast til statskirken, hvor det meste blir for pompøst og stivpyntet for henne: “Alle menneskene hadde vært forkledde, de hadde glatte nye klær på seg og beveget seg med små fremmede skritt og stirret på hverandre som om de ikke kjente hverandre igjen og trodde på den andres forvandling til et vesen som befant seg inne i en kirke og var kledt slik og gikk akkurat slik.”

Gudstjenestene fremstår som noe pinlig, “et spill der de alle var brikker som flyttet seg omkring, sa noen ord og ble tause igjen”.

I pinsebevegelsen er det annerledes. Det er det ekte liv.

Men sakte men sikkert, med tidens gang, blir det mer og mer stuereint der også. Plutselig blir det viktig å kle seg i søndagsstas også i Hebron. Med ett blir det noe keitete over formene og omgangstonen. “Vestkanten” vinner, selv der.

Skildring av pinsemøte i boka:

“Det foregikk harde kamper i den tida – det hendte at barna til dem som gikk imot vekkelsen gjorde hærverk hjemme hos “bråkmakerne” … særlig var det kritikken av statskirken som falt mange tungt for brystet.
-Jeg går omkring i Oslo, begynte Kristian Storaker lavt. -Hva er det jeg ser? Store flotte kirker på alle gatehjørner. Jo, her skulle det være god plass til Vårherre. Borger og festninger, veldige bastioner. Og så flotte navn! Paulus’ kirke. Ja, nå har også Johannes og Peter fått seg en kirke i Oslo. En til hver.
I det lille lokalet så folk forsiktig på hverandre. Kristian Storaker vek ikke tilbake for noe. – Selv Vår Frelser har de sørget godt for i hovedstaden. Hva har han fått? Å, de har gitt ham en gravlund! En stor gravlund med kors og stener. De tror kanskje de har ham godt forvart der!
Noen lo nå, et ansikt eksploderte i plutselig latter. Ikke ondskapsfullt, men i en underlig sikkerhet! De hadde funnet den levende, oppstandne frelser! Ikke en stillferdig høytidelig søndagsfrelser som man gikk sakte opp til alterringen for å besøke. Nei, en levende kjærlig skikkelse som sto midt blant dem, som hørte når de ropte, som lot dem komme enten de var små eller store, enten de var søndagskledte eller i filler, enten de var gårdsgutter og tjenestepiker eller de hadde mange mål jord!
De var befridd! De trengte ikke lenger de døde ritualene. De satt på de harde trebenkene eller de ustøe taburettene, ofte med en stor svar ovn durende i midten, en brummende og knurrende og glødende ovn som lot varmen strømme fritt ut til alle. Kanskje var ekspeditørene og bryggesjauerne og pikene med barn hjemme på hybelen ikke så modige når de gikk inn i kirken, kanskje satte de seg på bakerste benk og ytterst på kanten, klar til å stikke ut igjen – men her satt de trygt; her kunne de se hverandre åpent inn i ansiktene! Brødre og søstre! Han som sto der oppe var en av dem! Hadde han ikke vært sjauemann på jerbanen i Oslo? Hadde han ikke vokst opp som bastard på en fattiggård på Hedemarken?
-Men Jesus har ikke bedt om noen kirkegård!
Kristian Storaker brøler mot dem. De bøyer seg framover mot ham. De er med ham, de vet at han sier det som er sant. Et Herrens vitne! Et ildvitne!
-Kristus trenger ingen kirkegård!
De er stille, Noen bøyer hodene og sukker til Gud.
-Kirkegårdene er for de døde! For den døde forkynnelse og for de svarte prestene med de hvite stive kragene! La dem beholde kirkegårdene! La oss kalle kirkegårdene etter prestene og biskopene! Vi kan få en biskop Mogensens gravlund og en biskop Ruuds gravlund – vi kan få domprost Steens kirkegård – vi kan få kirkegårder på hver liten gressflekk her i landet!
De ler overgivent nå, uten å skjule det – øynene hans blinker fornøyd ned over dem.
En stemme i hjørnet roper: -Halleluja!
En tynn, pipende stemme, en gammelmannsstemme, båret oppe av krykker til daglig, eid av en fattig mann som mange har ledd av, men nå er den modig og trassen!
-Vår frelser lever!
Halleluja! Amen!
De løfter nytestamentene og Schibbolettene, som var den vanligst brukte sangboka den gang, de kjenner varmen strømme ut i lemmene: – La dem beholde kirkegårdene for seg selv! Vi har den levende frelser og han skal ingen ta fra oss!
Han var en populær forkynner. Ofte tagg de ham om å bli lenger enn han hadde planlagt. De ble alltid liv og bevegelse omkring ham. Og han var så åpen og oppriktig at selv ikke prestene og menighetsrådet, som av og til prøvde å møte ham i åpen kamp; enten under møtene eller hjemme hos dem han bodde hos; riktig kunne få imot ham.
-Jeg fordømmer ikke prestene! Gud får dømme! Gå opp på prekestolen din og kall folk til frelse så skal du se at de kommer tilbake til deg! Det er den levende og oppstandne Kristus som har kalt dem ut av kirkene og til møtene mine!
De kalte ham kjetter og kritiserte ham for tungetalen.
-Ja, det passer ikke inn i den stivpyntede kirken din – men det står i Bibelen. I hvert fall i min bibel …
Og så kunne han åpne bibelen, ivrig, og før presten og menighetsrådet visste ordet av det var de fanget inn i en flom av ord – en god gammel vekkelsespreken!”

Men så:

“Da han til slutt holdt opp å forkynne, var det mange grunner til det. Det tok på helsa å reise fra sted til sted. Andre predikanter begynte å snakke på en ny måte. Kristian Storaker følte seg bortkommen. Han hadde frydet seg over å se den nye stoltheten og det glade opprøret i ansiktene til de menneskene han forkynte for; han hadde følt seg trygg fordi disse menneskene våknet til nytt liv når han snakket til dem – det var som å vende tilbake til noe han bare hadde hatt som en drøm … de hadde vært hans folk.
Men etter hvert ble det liksom stivere og mer høytidelig – noen ganger kom eldstebrødrene opp til ham etter møtene og sa at han ikke måtte angripe statskirken. -Vi har fått i gang et samarbeid, vi får leie deres lokaler … det passer seg ikke …
Andre ganger ble han bedt om ikke å bruke et så direkte språk, hans ofte humoristiske sammenligninger virket sårende på enkelte.
Den lille kraftige mannen som står blant eldstebrødrende er en annen Kristian Storaker.
Dengang, da han hadde vært en stor forkynner, hadde ingen lagt merke til at han egentlig var en ganske liten mann.
Men nå er han dobbelt liten, nesten sammenkrøket.
Ordene han sier kommer så sakte. Stemmen er svak. Det finnes ingen makt i den, ingen visshet.”

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?