Gråvær til glede

Etter en lang natt med skriving, tenkte jeg å sove lenge. Men det pågående snekkerarbeidet på Ringvoll “Senter”, som leiligheten min er en del av, begynte allerede halv åtte, så den søvnen kunne jeg bare … eh … drømme om.

Så da stakk jeg heller til skogs.

Det ble en lang dag i henholdsvis Vestmarka, Lommedalen og utkanten av Sørkedalen.

Ved førstnevnte sted, på utfartsparkeringen ved Fransekleiv, var det noen optimister som forsøkte seg ut på ski. De måtte snart gi opp. Det er snø der, men ikke så mye. Det så litt komisk ut.

Men jeg så nok ikke så mye smartere ut, da heller ikke jeg var rett skodd for centimetersnøen og det våte slapset med mine joggesko fra Europris.

Har blitt vant til feil skotøy den siste tiden. Har forlengst lært meg løsningen på problemet: Bare gi beng i at du blir våt, og tråkk i vei i søla fra første stund! Iskalde tottelotter er bare en sunn test av egne grenser, all part of the game. Man får se på det som en mannsdomsprøve eller noe (og hvis noen tror jeg prøver å leke macho, så husk at jeg nettopp brukte begrepet “tottelotter”).
Så lenge man har sokkeskift og converse i bilen etterpå, så!

Møtte forøvrig atter en gang noen jegere. Enten er det ekstra mange av dem i år, eller så har de begynt å gå der hvor jeg går fordi de vet at jeg ser elg og dyr veldig ofte. Hehe.
Tror de stusset litt. Selv var de kledd som om de skulle på ferd til Sydpolen, og så møter de en fyr som går med joggesko, Ronny Pøbel T-skjorte (fordi jeg svetta sånn) og en bærepose med snacks i hånda. Snakk om Villmarkens sønn! 🙂

Vi som tar kjentmannsposter er noen rare folk. Vi drar til skogs for å finne ting som … vel, en stein:

For ikke å glemme to gamle portstolper!

Og en gammal demning!

Men på veien til slike rare ting, oppdager man ofte naturperler man ikke har sett før. Som f.eks. Øyervann:


Og om vi ikke ser dyr hver eneste gang (men jeg har sett ulv!), kan vi som regel følge i fotsporene til noen av dem. I dag tror jeg kanskje det var en rev som førte an og viste vei.

Det var jammen ikke mange høydemetere som i dag utgjorde forskjellen på om det var helt hvitt eller helt bart.

Når man går en lang dag i gråvær i ulike variasjoner, kan melankolien melde seg. Naturen innbyr til visse mollstemte følelser. Som gammel Cure-fan har jeg lært at melankoli i passe dose er en svært god følelse (så lenge den ikke tar overhånd).
F.eks. er det skikkelig deilig å kjenne på savn når man vet det ikke er lenge til man ser de man savner.

Dagen begynte med syltynt snøføre og tåke i Vestmarka, og endte opp med høljregn og mørke rundt Bogstadvannet.

Og sånn går no dagan.

P.S.! Vi som liker bedre å gå til fots enn på ski, innser at det begynner å haste litt. Snøfallet på mandag ga oss et kraftig forvarsel om hva som er like rundt hjørnet. Derfor blir det nok flere turer den aller nærmeste tiden, siden Yr melder forholdsvis mildt en stund til.

P.S.2! Er for tiden uten kontakt med omverdenen på mobil (selv om det problemet snart løser seg!). Det føltes på en måte godt at noen hadde vært litt bekymra da jeg kom hjem utpå kvelden, siden jeg bare hadde gitt beskjed om at jeg “Drar til skogs”.
That’s love, er det ikke det, da?.
Så får jeg framover huske at det blir mørkt ganske fort for tiden. Og at det alltid er lurt å si ifra sånn cirka hvor man går, samt legge noen ekstra timer til enhver optimistisk tidsplan.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?