Godt nyttår!

Follow

Foto: Caroline Jenssen

Siste dagen i året!

Til tross for noen netter med dårlig søvn, er jeg ganske gira. Blir det av nyttårsaftener. Nyttårsaften er den av våre høytidsdager jeg setter høyest. Et øyeblikk hvor man kan se seg tilbake, og i det minste føle at man blir litt klokere av det – og så bruke visdommen tilbakeblikket gir når man legger planer for det som kommer.

Vi trenger alle følelsen av en ny start fra tid til annen, eller i det minste en rast hvor vi kan sjekke kompasskursen på nytt.

Bla, bla, bla, klisjeer, jeg veit. Men sant åkke som.

Og skulle følelsen av ny start gå i dass allerede i løpet av noen uker, får vi jo en ny mulighet 22. januar, for da feirer kineserne nyttårsaften. De har sikkert ikke noe imot at vi feirer sammen med dem. Litt kulturell appropriasjon er uansett av det gode.

For de som ikke er klar over det, kan jeg dessuten opplyse om at muslimene feirer nyttår en dag mellom 18.- 21. juli, avhengig av ulike tradisjoner, mens jødene feirer nyttår fra 15. september og to dager til ende.

Så alle som regner seg som verdensborgere får flere muligheter i 2023, selv om man skulle drite seg ut et par ganger underveis.

Ellers er Guds nåde ny hver eneste morgen, hele året. Det gir for min del grunn til å fyre opp en liten rakett i hjertet hver eneste dag.

Tror kanskje det er derfor jeg liker nyttårsaften så godt, fordi det er den av høytidsdagene som minner meg mest om innholdet i min egen tro.
(Derfor er det jo litt ironisk at den ikke representerer noe religiøst, sånn offisielt sett, i motsetning til helligdager som er langt mindre viktige for meg. Men kanskje er det symbolikk i det også: Min tro på Jesus har aldri vært særlig preget av det folk flest forbinder med religiøsitet og tradisjoner. Julaften handler for min del mye mer om julemiddag enn om et barn i en krybbe. For Jesus, i voksen versjon, er med året rundt, han.)

Godt nyttår, folkens! Er så takknemlig for at dere har fulgt bloggen i året som har gått. God bless you all.

Og TUSEN HJERTELIG TAKK til alle som har vært patroner i 2022! Håper dere blir med videre. For en forskjell dere utgjør i livet til en som ønsker å skrive, skrive, skrive i mer enn bare noen timer hver uke.

Som dere kan se, har jeg foretatt en brutal massakre på samtlige gamle blogginnlegg. Det var litt radikalt, men ønsket å starte det nye året med helt blanke ark her inne. Som jeg forklarer HER, er det en grunn til at jeg har valgt dette tavle-formatet som mal.
Men er en del tråder som ikke er fullført osv., så enkelte innlegg vil nok gjenoppstå allerede før påskemorgen!

I tillegg lager jeg en ny blogg-regel fra og med i dag: Alle innlegg som deles mer enn 100 ganger, skal fredes. Resten er fritt vilt allerede etter noen uker.

*

I kveld, som i fjor, skal vi ned til noen av Dawns naboer – Thomas og Gry og kidsa deres. Det blir viltgryte og raketter.

Raketter, ja. En av mine guilty pleasures i livet, i bokstavelig forstand. En som gjør meg skyldig og hyklersk, siden jeg oppriktig mener det er uetisk, med tanke på dyr og miljø og saldo.
Men samtidig så helt fantastisk, da. Ka-boom oppe på himmelen. Helt fantastisk.

Kjøpte et av de minste rakettbatteriene de hadde. Fikk likevel dårlig samvittighet. Selv det billigste koster jo like mye som en konsertbillett. Håper det smeller litt.

Det er en vakker scene i evangeliene, hvor en uglesett kvinne bruker olje til en verdi av en årslønn på å salve Jesus. Hun får kjeft av disiplene, som mener det er sløsing og at pengene heller skulle blitt gitt til de fattige. Men Jesus anerkjenner handlingen hennes som en god gjerning.
Da jeg skulle lage en moderne variant av denne fortellingen i Asfaltevangeliet, tenkte jeg på hva som kunne symbolisere sløsing i samme grad i moderne tid. Det var da jeg fikk ideen med å la en kvinne fyre opp masse fyrverkeri til ære for Jesus, eller “Sjefen”, som han kalles i Asfaltevangeliet.

Da vi skulle lage filmen, ringte jeg den største leverandøren av fyrverkeri i Norge, for å sjekke muligheten for spons. Jeg ble møtt av stor velvillighet, og mannen i andre enden forklarte at fyrverkeri var ferskvare som etterhvert gikk ut på dato, og at de derfor satt på store lagre som uansett måtte destrueres før neste romjul, men som i øyeblikket fungerte 100 %. Om tillatelser var i orden fra politi og brannvesen, kunne jeg bare komme ned til deres hovedlager i Kristiansand og forsyne meg med alt jeg trengte.

Som sagt, så gjort. En steikende het sommerdag kjørte jeg en liten varebil nedover til Det blide sørland, hvor jeg fikk fylle den opp med de råeste rakettbatteriene som er lovlige for privatpersoner uten pyroteknikersertifikat. Jeg fikk fyrverkeri verdt nærmere 100 000 kroner, helt gratis. Gradestokken nærma seg vel 30 grader, og den ansvarlige på stedet så litt bekymret på meg da jeg skulle kjøre. “Lov meg å ikke krasje, a!” sa han. “For da smeller det!”

På veien hjem sang jeg Jokke og Valentinernes Sitter på en bombe med verdens bredeste glis.

Det var en morsom scene å spille inn, hvor vi selvsagt tok flere opptak enn nødvendig, for å kunne få fyrt opp ALT fyrverkeriet.

Jeg vil nok aldri mer i dette livet kunne fyre opp fyrverkeri for 100 000 (i dag sikkert verdt det tredobbelte) med verdens beste samvittighet. Kveldens fislebatteri blir ikke helt det samme. Men moro lell.

Follow