Geronimo (E-bok i salg NÅ!)




Et lite utdrag fra GERONIMO, som kan bestilles HER.

Utenfor sto Espen, Kalle, Hege, Morten, Karianne og Simen. Hele Stammen.
Nå var det tid for Stammeråd.
– Vi tenkte at vi måtte avlegge leiren et besøk, siden vi ikke har sett trynet ditt etter at du forsvant til rådgiveren. Espen lo. –Vi tenkte kanskje du lå med feber eller noe sånt. Men nå ser vi at det er ren og skjær fornuft som har holdt deg unna skolen.
– Jeg hørte villmarkas sus. Kan’ke gå på skolen da, veit du.

Kalle var allerede i gang med å mekke en fredspipe. –I kveld spiller Bøyen Beng på Blitz.
Hasjen fikk skyene på himmelen utenfor vinduet til å spille jazz.
Men Kalle satte etter hvert på Pink Floyd. We don’t need no education. We don’t need no thought control. I hvert fall ikke Radarkontroll. Lærer Radar var gamle plateriller, et slags budskap fantes nok inni ham, men hjernestiften var så slitt at det forsvant i grøtete ulyd. Hans lærdom var som lyden fra en radio som står midt mellom to frekvenser, den ga ingenting. Kunnskapen de fikk på Manglerud Videregående Skole var intetsigende som en plastikkfrukt.
All in all, it’s just a brick in the wall. Manglerud Videregående var en murstein i Muren, når alt kom til alt. Og når man ikke kan holde øynene vekk fra de sirkulerende skyene på himmelen, når man føler seg som en malplassert skapning bundet til jorda ved en feiltagelse, da ønsker man ikke å være omgitt av murer i tillegg.
Det var umulig å komme over Muren ved hjelp av en karrierestige. På toppen av den stigen fant man bare luft, og den var ikke engang høy nok til at man kunne se de øverste mursteinene.
Eneste måten var å grave seg under den. Men de fleste kom ikke lenger enn til rennesteinen. Den var hard, vanskelig å grave seg igjennom. Så de fleste havnet der.

The Doors avbrøt Pink Floyd. Break on through, break on through. Break on through to the other side.
Sure, Jim. Men hvordan? Did you have a good world when you died, enough to base a movie on? Livet ditt ble i hvert fall filmatisert. Men det var sinnssykt kort. I hvert fall det vi kjenner sikkert som liv, det fikk du en kort porsjon av. Kom du deg til den andre siden av Muren mens du levde? Eller var døden eneste vei?
Gunnar i Stammen tok den veien i fjor. Spiste seg mett på en julemiddag av piller. Silent night, holy night. Sleep in heavenly peace. Kanskje fikk han nirvana på de evige jaktmarker i julegave, men han la igjen en kjip presang til alle sine venner og sin familie. Og dama hans, hjernen hennes spratt til Melkeveien av sjokket og kom aldri ned igjen.
Platespilleren gjorde et hopp idet noen dumpet borti den.
Woke up this morning, got myself a beer.
Sure, Jim. I morgen den dag.

Hasjlukten ble etterhvert litt merkelig. Og da bannet Kalle høyt.
– Shit, pizzaen!
Nede på Tellus var en pizza blitt svart og uspiselig. Budskapet nådde verdensrommet, og Georg svømte nedover. Han krålte, og 407 000 kilometer ble tilbakelagt på få sekunder, han pustet snart oksygen igjen.
– Ikkeno problem. Jeg tar en tur ned på Tempus og kjøper en ferdigpizza. Tar bare et kvarter.
– Vent a, Georg, jeg blir med!
Det var Espen. Han kom løpende etter Georg, og hoppet opp på en parkert bil. – I am the Lizard King, I can do anything! ropte han.
Bilen, en strøken statusDodge personbil, fikk diverse bulker i taket.
– Jaja, det der var jo en fin bil, det! Nå blir nok naboen fornøyd, tenker jeg. Takk skal du faen meg ha.
– Æsj, den går nok greit fortsatt, blåste Espen. Så satte han opp et lurt blikk. – Eller kanskje vi burde undersøke nærmere?
Han så på Georg. Øynene hans lyste. Action, action, action, please. Et eller annet som ikke er på dagsrutineplanen.
Georg fikk åpnet døra på dilligencen og tjuvkoblet motoren, mens Espen løp inn igjen for å hente en kassett.

Keep your eyes on the road, your hands upon the wheel.
The Doors i bilstereo. 90. 100. 110. 120.
– Fortere! Yihaaa!
Cowboy Espen med hatten i været. Cowboy Georg i sadlen, hard på sporene. 130. 140.
Prærien E6 åpen og fin, kun få hester å se. Og ingen sheriffer. I hvert fall ikke ennå.
150. Sterk hest. Mange hestekrefter. 160. 170. Let it roll, baby, roll. 180.
– Kul’n litt a, Georg. Ække helt trygt nå, er det?
160.140.
Georg bremset kraftig ned i det bilen kom til en avkjøring, dekkene skrek på amerikansk. 140. 30.
Bilen krenget voldsomt, svingen var brå, men asfalten slo heldigvis ikke opp med dekkene.
Da svingen var overvunnet, lekte Dodgen fly på rullebane bortover 60– sona. Bilen ville ikke lette, men det var ikke så farlig, de var romvesener likevel.

Flapsene ble slått ut ved Gudim Bensin, og de rånet inn på plassen med vinduene åpne og Doors i fistel.
Denslags passet bra her på denne plassen. Bilene sto oppstilt på rad og rekke, wunderbaum og revehaler og spoilere og femten forskjellige stereoanlegg på full guffe. Roxette, Smokie, Madonna, Bon Jovi, Return, Metallica. Tilsammen blir det en kul suppe som minner litt om bråk.
Også var det en bil som spilte Nirvana, da selvsagt. Nirvana spilte man overalt.

Cowboyene forlot området så snart de var tre pizzaer rikere. De kom seg ut på prærien igjen, og det gikk fort, fort, 150.
– Tenk deg å bare satt seg i en bil og stikki av. Uten å si fra til en kjeft. Bare dratt avgårde, kjørt og kjørt og kjørt, rundt i Europa, bytta biler hver gang bensintanken ble tom.
160. 170.

Det var da det skjedde. I 170. Det kom en bøffel spankulerende over prærien og hesten fikk panikk.
Et ungt rådyr hadde valgt å legge E6 inn i reiseruta si akkurat der og da, den kvelden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?