Follow
På Gardermoen tar jeg shuttlebussen til parkeringsplassen, setter meg i bilen og kommer meg ut på E6, litt nervøs for eventuell promillekontroll siden jeg døyvet den verste flyskrekken med noen vin og øl; samtidig føler jeg meg klinkende edru og klar i hue, hadde det smelt hadde det vært på grunn av andre ting enn den mulige promillen.
Ved Kløfta svinger jeg inn på E16 og følger den til Kongsvinger, hvor jeg stanser for å gjøre noen nødvendige innkjøp, deriblant noen klær, siden alt i bagasjen min er skittentøy; i en av butikkene kommer jeg til å tenke på hvor lenge det er siden jeg sist kjøpte et klesplagg, det må være over fem år siden, T-skjortene jeg går med er gjerne ti år gamle, så utvaskede at det er vanskelig å se hvilke band som opprinnelig prydet dem; nye bukser kjøper jeg først når hullene på knærne har blitt så svære at det virker som et patetisk forsøk på å være fjortis-kul, og store bunter med nytt undertøy får jeg fortsatt som «ekstragave» av mutter hver eneste jul ved siden av den faste pengesummen, 5000 kroner; etter innkjøpene kommer jeg meg ut på riksvei 2 til Kirkenær, svinger der av på riksvei 201 og kjører det siste stykket inn til Finnskogen Turist- og Villmarkssenter, som ligger rett ved det idylliske vannet Skasen; her får jeg leid meg en hytte for to netter, og etter å ha innlosjert meg går jeg tilbake til hovedhuset og restauranten, hvor jeg bestiller «dagens», fersk og lokalfisket røye med poteter og agurksalat, i tillegg til en øl, og etter måltidet blir det flere øl, jeg setter meg ut på restaurantens veranda, hvor sola begynner å gå ned over Skasen, den gir fortsatt litt varme; jeg drikker og leser Adelheid Seyfarths «40 kalde bak månen», jeg har tidligere lest de andre bøkene i Svullrya-kvartetten hennes, «Den hvite elgen», «De fortapte» og «Så blomstret rogna», men aldri denne første, som handler om Lone som har flyttet fra byen til Svullrya for å komme i kontakt med naturen og sitt indre jeg, og som møter Robert i skogen uten å forstå at han nettopp har drept en ulv ulovlig.
I løpet av boka mister Lone mange av sine illusjoner og forstår flere av de negative mekanismene som råder i det lille lokalsamfunnet, og idet lyset går opp for Lone for alvor, er restauranten i ferd med å stenge, og etter en siste øl går jeg til hytta og sovner ganske så umiddelbart.
Jeg våkner tidlig, går ut på hovedveien og får haik tilbake mot Kirkenær. Ved en utfartsparkering like ovenfor sentrum hopper jeg av, og kommer meg opp til Pyntebekken.
Jeg er dermed ved begynnelsen på Finnvegen, den gamle ferdselsåra mellom Kirkenær og Svullrya. Den gamle veien, som beskrives allerede i kilder fra 700-tallet, i Snorres sagaer, var i ferd med å gro igjen etter at den nye veien kom, men på begynnelsen av 1970-tallet tok noen initiativ til å tråkke stien opp igjen og merke den; blant dem var Bjørn Ottesen, og hans bok «Finnvegen, skogen og menneskene» blir min turguide.
Jeg ankommer den gamle boplassen Rauåsen, hvor det ikke har bodd folk på 150 år. En kjellergrop markerer hvor hovedhuset en gang sto.
Videre østover langs stien finner jeg Bekka, hvor det angivelig spøker. Noen tufter og morkent trevirke mellom granleggene vitner om bygningene som var her en gang i tiden, før plassen ble forlatt og området grodde igjen. En liten avstikker fra stien fører opp til jordkjelleren, som er godt bevart, og som man kan krype inn i. Her hevdes det at man kan møte på svensken Westmin, som en gang i tiden ble myrdet på Bekka og senere hengt opp i en gran like i nærheten.
Såkalt alternative elsker området, fordi de elsker nettopp sånt.
Spøkelset er nok ikke hjemme da jeg går inn i den trange jordkjelleren og får klaus, for frysningen på ryggen skyldes kun at temperaturen er markant kjøligere enn rett utenfor, noe som jo var hele poenget med slike jordkjellere i utgangspunktet.
Men man behøver ikke ty til overtro for å føle at stedet er magisk, det hersker en deilig fred, og naturen har tatt fram vakre farger fra paletten, det går i ulike nyanser av grønt, selve gresset over jordkjelleren, som innimellom går over til mose, er lysegrønt og virker jevn trimmet, selv om ingen menneskelige redskaper har vært på ferde her på mange, mange år. Midt i alt det massive grønne er høstfargene der, i form av lyng og kvist, og rimfrosten har akkurat tint, slik at gresset er vått, om kort tid vil nok rimfrosten være tilbake, det er ikke mange minuttene sola rekker å gi direkte varme og lys til plassen her inne i den tette, mørke skogen, som en gang i tiden var en åpen plass med mennesker og krøtter og liv.
Jeg tror kanskje dette er et av de vakreste og mest magiske stedene du kan oppleve bare hundre meter fra bilvei. Sånn typ i hele Norge, altså.
Da jeg går videre, ser jeg restene av skigarden som en gang omringet Bekka. På de gamle familiebildene i Ottesens bok fremstår livet ved Bekka som ren idyll, men det var nok også et liv som bød på strevsomme utfordringer, ikke minst fordi frosten ofte ødela avlingene. På slutten av 1930-tallet fant den siste familien på stedet seg nye beitemarker.
Fortsettelse følger.
*
Driks til bloggen? Tusen takk! Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34
Ellers må du gjerne bli en patron!