Follow
Om “Georg på Finnskogen”
Georg på Finnskogen (1)
Georg på Finnskogen (2)
Georg på Finnskogen (3)
Georg på Finnskogen (4)
Georg på Finnskogen (5)
Finnetunet er som en liten avdeling av Folkemuseet på Bygdøy. Her finner man flere gamle bygninger fra Finnskogen, og denne ettermiddagen har de gjort tunet levende med utkledde felespillere, kunstnere, skogsarbeidere, hestekarer og hjemmebrennere, sistnevnte brenner faktisk ekte sprit på gammeldags vis og serverer alle som vil smake; hadde dette funnet sted på Egertorget, eller nevnte museum på Bygdøy, hadde vel snuten straks vært der med en eller annen paragraf for å ødelegge moroa. Husene er også åpne, man kan gå inn i den store røykestua på stedet, eller inspisere den gamle badstua; det er salg av sveler og vafler, bruksgjenstander, kunst og bøker.
Jeg hamstrer av sistnevnte, glad for at jeg var forutseende nok til å ta med en liten sekk, mistenkte at det kanskje var boksalg på et slikt arrangement. Blant titlene jeg rasker med meg, er «Finnskogens hemmeligheter» av Kjell Magne Nordvi, nettopp utkommet.
Flere steder går guider rundt, mer enn villige til å dele av finnskogens spennende historie for de som vil lytte. Det var altså mellom cirka 1575 og 1660 at en rekke skogfinner vandret vestover. Men Finland var en del av Sverige på denne tiden, så det var ikke snakk om utvandring, men om forflytning innenfor egne grenser.
Årsakene kunne i begynnelsen være mange og sammensatte, men hovedgrunnen var nok at finnenes svedjebruk krevde stadig behov for nytt areal. Pluss at hertug Karl, senere Kong Karl 9., tilbød finnene gode vilkår dersom de ville dra vestover. Seks års skattefrihet var blant fristelsene. Hvorfor han tilbød slikt, strides de lærde om, men det er ikke umulig at han ønsket tettere befolkning i grenselandet mot de dansk-norske herskere, slik at ikke disse skulle få noen ideer om å ta en bit av svenskekaka.
Så ble det uår og nød i Finland, og krig mellom Sverige og Russland. Å dra vestover, gjorde da at du kunne unnslippe både soldattjeneste og hungersnød. Etter som årtiene gikk, ble det dårlig stemning mellom skogfinnene og svenske bønder, og svedjebruk ble forbudt flere steder. Skogfinnene dro da enda lenger vestover, over grensen til Norge. Noen tydelig grense med tollere og kvoter fantes selvsagt ikke i de dype skogers ingenmannsland, og det var nok flere av finnene som ikke visste helt om de bodde i Norge eller Sverige.
Sannsynligvis var noen av dem omtrent like opptatt av den problemstillingen som det skogens elger var, og er, for disse finnene befant seg jo uansett milevis fra nærmeste nordmann eller svenske.
Men sivilisasjon har det med å spre seg som en kreftsvulst, og etter hvert ble det uaktuelt med slike autonome i skogene. I 1648 forbød Fredrik den 3. såkalte «løsfinner» å oppholde seg i det dansk-norske riket. Noen tiår senere fulgte Gyldenløvefeiden, og det ble stadige grensetrefninger. Finnene måtte nå velge om de var svenske eller norske, for de ble innkalt til militærtjeneste. Gode naboer havnet på hver sin side i konflikten, på grunn av utydelige grenser som egentlig ikke angikk noen av dem.
Først i 1751 kom en grensekommisjon til Finnskogen for å fastsette hvor grensen gikk, og da fikk enhver full klarhet i om de var norske eller svenske. Ikke at det spilte noen rolle, for i sine hjerter var de alle uansett finske.
Og det tok bare 63 år før Norge var i union med svenskene.
91 år etter det ble Norge selvstendig igjen. Sånn går no dagan.
Men skogsfinnene forble skogsfinner.
Det fortelles at de fleste skogfinnene mellom Solør og Värmland helst ville være norske til å begynne med. Per Hohle forteller i sin «Finnskoger og skogfnner», enda en av de gamle Finnskog-bøkene jeg har skaffet meg gjennom årene, at en gammel mann fra Karlstorpet møtte opp for grensekommisjonen på Moldusen og avla ed på at han sto på norsk grunn. Han hadde fylt jord i neverskoene sine før han dro hjemmefra!
Men rett etter kom en stor okse brasende fra skogen, slengte fyren i været slik at han i fallet ødela kneet og ble halt resten av livet. Spørs om ikke noen av tussene i skogen var noen svenskjævler.
På begynnelsen av 1800-tallet ble finnene grovt utnyttet, ikke minst av Det Ankerske Fideikommis, som forsynte seg grovt av skogen og fikk finnene til å gjøre arbeidet med trussel om at de i motsatt tilfelle ville miste retten på sine hus. Da finnene kom til kjøpmannen for å kjøpe det skogene ikke selv forsynte dem med, som salt og godt såkorn, fikk de beskjed om at alle måtte signere et papir for å få kjøpt noe som helst. Analfabeter ga dermed fra seg gård og grunn uten å forstå hva de gjorde, og landeiere ble med et pennestrøk omgjort til husmenn.
Sånn har det alltid vært, i alle kulturer, i alle nyere tider. De aller fleste moderne grunneiere burde vært utsatt for tøffe rettsaker. Få av dem bør ha krav på skogene sine, sett i et større perspektiv. De har stjålet dem, slik de hvite stjal områder fra indianerne.
Åsta Holth beskriver det godt i trilogien sin: «Ein gong låg landet for dyrefot. Kjempetrea stod til dei fall av elde. Berre langs havstrendene og rundt dei store sjøane bodde små stammer av menneske. Ettersom stammene vaks, åt dei seg lenger inn i landet. Smått om senn fekk dei våpen og reiskap som sette dei i stand til å gå laus på skogen. Ingen spurde kven som åtte staden dei slo seg ned på, det var ingen som åtte den. Dei tok seg til rette som dyra i skogen. Dei hadde lover som aldri var skrivne ned, men som var like faste for det. Enkle, gode lover som tilhøva hadde skapt. Det stykket du har hegna inn mot villdyr, det er ditt. Når du ein gong har tent eld på åren, kan ingen jaga deg ut, freister noen, så har du ætta i ryggen. (…) Dei eldste gardane i Grue sokn var ikkje kjøpt og betalt, utan når dei skifta eigar. Dei var rydde føre den tida ein laut kjøpe seg jord. Den gong ingen, ikkje ein gong ein konge, kunne seia: Landet er mitt.
Men det kom andre tider. Språket fekk nye ord. Stat – rike – Majestet – fut. Og mynt – renter. Da all den jord som ingen hadde hegna om eller merka av som si, var kongens.
Og hundreåra rulla seint og sikkert, og ein vakker dag kunne framande menn komma og seia til ein bonde: Dette er mitt. Det du har rødd og sådd og vatna med sveitten din, det er mitt. Har du lagt alle krefter, all di evne, all din vilje, all di von og all din elsk i det? Prat! Er slikt realverdiar? Eg har betalt med pengar. Dyra i skogen er mine, fisken i vatnet er min. Heretter får du betala leige åt meg, så blir alt som før.
Berre regnet og lufta og sola kunne ein bruke fritt.»
Da forestillingen begynner, med et stort ensemble av lokale skuespillere, får jeg en god repetisjon av historieleksjonen.
Det Ankerske Fideikomiss går konk i 1819, til stor glede for skogsfinnene, men det varer ikke lenge før andre utnytter dem. De er ikke selveiere, selv om det er de som først kom til plassen de har eid i generasjoner.
Vi hilser på «Finnskogens apostel», Carl Axel Gottlund, prestesønnen som vandret omkring i området og ga finnene troen på seg selv tilbake. I forestillingen er han også en skikkelig damefut som innynder seg hos ikke rent få kvinner, og dermed sprer han både budskap og sæd, noe som begge deler skaper liv.
Også Karl Johan, konge av Sverige og Norge, viser forståelse for skogsfinnenes rettigheter, og tilbyr i 1823 en ordning hvor mange kan bli gjeldfrie og selveiere i løpet av en ti års tid.
Derfra spoler vi raskt fremover mot vår egen tid. Finnene får sitt første Revholt kapell i 1862, på stedet hvor Grue Finnskog kirke senere skal stå.
Det stikker. Kirken er knapt hundre meter bak meg. Snart, tenker jeg. Snart.
Så følger verdenskrig med nazister og flyktningetrafikk på Finnskogen. I rammefortellingen som skaper en slags rød tråd av flere århundrer på halvannen time, har Huldra en viktig rolle.
Fortsettelse følger.
*
Driks til bloggen? Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!
Ellers må du gjerne bli patron og få tilgang til ALLE innlegg her inne.