Verdens vakreste på “Ettertanken”

Om “Georg på Finnskogen”
Georg på Finnskogen (1)
Georg på Finnskogen (2)
Georg på Finnskogen (3)
Georg på Finnskogen (4)

Da sola går ned, blir det straks mye kjøligere, høsten er slik; det er ingen mild overgang som om sommeren, men et brått skifte fra varm ettermiddagssol til iskald kveld.

Jeg går tilbake til sentrum og får meg et rom, en tårnsuite, faktisk, på Finnskogen Kro og Motell, som også fungerer som Svullryas bensinstasjon.

Ikke langt unna ligger puben Ettertanken, hvis navn da spiller på at bensinstasjonen kalles Tanken og at puben ligger like etter for den som ikke kommer østfra, og som holder åpent ganske sjeldent, men som er åpen nå, takk Gud for flaksen min. Jeg blir sittende der og lese til stengetid. Hyggelig sted, med peis, retromøbler og overkommelige priser.

Ved den inkluderte frokosten dagen etter, som jeg spiser av en slags fattigmannsplikt bare fordi den er inkludert, mat har aldri smakt før dagen har fått flere timer på seg, finner jeg en reklamefolder for et arrangement på Finnetunet samme kveld.

Forestillingen «Spillet om innvandrerne», skrevet av Finnskog-forfatteren Merete Wiger og inspirert av Åstas trilogi, er satt opp kl 18 i utendørsamfiet på det gamle museumstunet. Snakk om flaks! Forestillingen vises bare noen få ganger i året.
Jaja, i tråd med at jeg så en bjørn tidligere på dagen, er jeg ikke overrasket over at flaksen i øyeblikket kjører over fartsgrensa i venstrefila, mens den vanlige hverdagen står og stamper i høyrefila.

Apropos, først må jeg hente bilen. I dag blir det en del kjøring, og jeg avstår fra alkoholen, ikke fordi det er særlig sannsynlig å oppleve promillekontroll her ute, men fordi bil og alkohol faktisk er en dårlig idé hos ethvert moralsk oppegående individ; selv om jeg har hyklet på dette standpunktet innimellom, ja, faktisk nå nylig, får jeg like dårlig samvittighet hver gang; hva om noe skulle skje, om et barn løp ut i veibanen, og du hadde promille?

En ville jo aldri tilgitt seg selv, og jeg har nok av ting å hate Georg for fra før av, ikke noen bestemt enkeltsynd som barnedrap, men snarere en rekke små dritt-ting som til sammen utgjør en såpass stor sum at det like fullt ville plassert meg i samme avdeling i Helvete som barnedrepere; den dårligste vitsen jeg noen sinne har hørt, er at mennesket er godt på bunnen, tenk at det går mennesker rundt med fornuften i behold som faktisk tror på slikt bullshit; nei, på bunnen av mennesket er det mer grums enn i en årgangsflaske, og vi skal være ganske glade for at enkelte mennesker forblir overfladiske hele livet, for om de hadde virvlet opp alt det grumset som ligger og lurer der i bunn, ville de vært direkte kjipe eller til og med farlige. Jeg er intet unntak, men jeg har i det minste selverkjennelse nok til å innrømme at vår art ikke har mye å skryte av, selv om vi forsøker å skjule det med nobelpriser og fortjenestemedaljer og helgenkåringer.

Nok en gang får jeg haik nesten med en gang, og er ved bilen min etter et lite kvarters kjøretur. Fram og tilbake er ikke like langt, det er dobbelt så langt, og nå kjører jeg tilbake samme vei, gjennom Svullrya, forbi Leiråker, videre mot vannet Røgden, og etter hvert opp en bratt grusvei til venstre.
Trærne langs grusveien er ekstremt høye, tror aldri jeg har sett så mange høye trær, den gamle Tryvannsgrana i Nordmarka blir for en dverg å regne i forhold. På toppen åpenbarer stedet seg: Finnskogtoppen Velværehotell og Spa.

Nå venter luksus: aromaterapi, mat, gode viner og lykkelig døs med utvalgt litteratur i flere dager. Fy søren som jeg veit å nyte livet noen ganger.

Gjennom årene har det blitt mange turer til Finnskogen, men da til ødere områder med telt eller utendørs overnatting ved bålet, ikke minst den gangen jeg gikk hele Finnskogleden sammen med Espen; Finnskogleden, som hadde en søknad inne hos Unescos verdensarvsliste, en søknad som var rimelig bænkers når det kom til å få gjennomslag, i henhold til alle gitte signaler, men som lokalpolitikere plutselig bestemte seg for å spyle ned i dass og ødelegge for alltid ved å anlegge en føkkings vindpark på selve leden.

Nå skal jeg melke de mer kommerse tingene jeg aldri har prøvd før her inne, skvise turist-driten ut av de samme områdene, som jeg er i ferd med å ta et slags avskjed med.

Eller, vi får se.

Rommet jeg får, er fint. Jeg har alltid ment at trehvitt er undervurdert som panel, det gir meg gode vibber, og samtlige steder her inne har så langt hatt et større innslag av trehvitt enn det interiørmagasinene ville tillatt, selv om det på dette hotellet riktignok har fått et diskret lite strøk med blek maling; vinduet byr på utsikt over høstskogen med alle sine farger; under meg, lenger ned i skogen, er det tåke, her oppe er det sol, nesten som å sitte i et fly.

Det er noen timer til opplegget på Finnetunet, og jeg blir rastløs når jeg ikke kan drikke; akkurat det liker jeg ikke, må passe litt på, vil ikke tilbake til den daglige drikkingen, den skal kun tillates innimellom og unntaksvis, periodene må ikke overstige en uke eller tre.

Vurderer å la rastløsheten ta meg med på sightseeing, det er nok av ting å se i området, og jeg bør benytte mine nyktre dager til kjøreturer til diverse severdigheter; men jeg vil ikke at rastløsheten skal vinne, det skal bli nok av nyktre dager, jeg vil ikke komme dit at jeg må begynne å tenke over sånt, legge planer ut ifra ønsket om alkoholkonsum; vil ikke komme dit at denslags skal påvirke dagene, jeg ønsker å være fri, slik at jeg kan ta noen øl om det passer, og droppe dem dersom det ikke passer, uten at det skal være noe issue, noe som er viktig i den øvrige sammenhengen.

Istedenfor å dra ut på tur, setter jeg meg derfor i hotellets fellesrom med Aud Korbøls «Det er», de solgte den nede på motellet/bensinstasjonen. Det er satt fram urtete, og jeg tar en kopp, den smaker beskt, men godt; det er flere andre som sitter i salongene, og jeg overhører nok til å få med meg at dette er en gjeng veganere på helseopphold. Da det etter hvert tas opp noen lunsjbestillinger, velger jeg å være jøde for jøde, greker for greker, og bestiller den veganske retten som skal tilberedes for alle de andre, jeg må ikke på død og liv ha kjøtt akkurat nå, som den eneste i lokalet, selv om jeg definitivt skal ha kjøtt resten av dagene; jeg har stor sympati for vegetarianere og veganeres syn, liker å se meg selv som en dyrevenn, men jeg er for glad i kjøtt til å være prinsippfast. Husker da jeg i ungdommen fant tonen med en jente på byen, vi ble vel en slags kjærester i løpet av kvelden. Det var bare ett problem: Hun var die hard veggis, og kunne ikke være sammen med en dyremorder, som hun kalte det. Jeg lovte å omvende meg og bli veggis, jeg også. Etter pubens stengetid dro jeg hjem til mitt og hun til sitt, vi skulle begge tidlig opp, og på veien passerte jeg en åpen kebabsjappe. Jeg studerte menyen, fikk vann i munnen og tenkte: «SÅ fin var hun ikke.» Jeg var veggis i nøyaktig seks timer, og kjæreste med denne jenta nøyaktig like lenge.

Veganretten som etter hvert kommer på bordet, smaker ikke så verst. Jeg unner meg et glass økologisk hvitvin til, bare ett glass, og jeg klarer å overbevise meg selv om at jeg trenger å lære konseptet ett glass; at det kreves langt mer viljestyrke å ikke ta glass nummer to, eventuelt tre og fire, enn ikke å drikke i det hele tatt, ett glass er derfor en sunn øvelse i selvdisiplin og mestringsfølelse.

Mestringsfølelse. Er vi plutselig DER? Nei, det er vi ikke.

Og dit skal vi ikke. Ikke denne gangen.

Jeg har stålkontroll, selv om konsumet har utartet seg litt på reisene så langt.

Og jeg leser, Korbøls bok er en skildring av en barndom på Finnskogen under og rett etter 2. verdenskrig, en barndom i en livlig familie med en periodegal mor som må på klinikken en tid; en av opplevelsene som gjør inntrykk på datteren Bitti, hovedpersonen, er da taket på den nye kirken ved Svullrya raser sammen av snømengden 28. januar 1948.

Kirken. Svullrya.

Takk skal du faen meg ha, forfatter. Nå som jeg endelig tenkte på noe annet.

Jada, du masesjel, som liker å bruke magen som ropert og brekkjern. Jeg skal dra dit.

Snart, snart.

Selv om det sannsynligvis ikke ligger noen lindring for magen i det å la deg få viljen din.

Fortsettelse følger.

*

Driks til bloggen? Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Ellers må du gjerne bli patron og få tilgang til ALLE innlegg her inne.