Om “Georg på Finnskogen”
Georg på Finnskogen (1)
Georg på Finnskogen (2)
Georg på Finnskogen (3)

Så blir det brattere, svetten pipler fra de fleste lemmer, jeg krysser en skogsbilvei, og like etter veien er restene av Nybrennas naboer, Brattberget; det er snakk om en gammel grunnmur og noen steinrøyser, samt noen grønne flekker som har vært dyrka en gang i tiden.

Også her byr Ottesen på mye historie, amerikaferder og arbeidsulykker; og så blir det enda brattere, før jeg ankommer de store steinmurene som er rester av Skytresetra, som var seter helt fra 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet; i dag er mye stein tilbake, og her er det også et jakttårn hvor jegere skyter elg på det som tidligere var en setervoll.

På de eldste kartene kalles setra for Skarsbierg-seteren, og jeg er nå nesten oppe på toppen av Skasberget, hvor det også finnes rester av forgagne tider, men hvor moderne gårdshus fratar meg lysten til å snoke for mye rundt da jeg ankommer, beskjeden nordmann som jeg er; kanskje er også de fastboende beskjedne nordmenn, det vil uansett føles kleint å rote i hagene deres etter «kulturminner»; men i østhellinga på berget finner jeg de få morkne restene av Sjumann, en liten avsidesliggende husmannsplass hvor det en gang i tiden bodde noen som var enda fattigere enn de fleste andre her inne i skogene; Ottesen forteller om sjukdom, sult, tuberkulose og tidlig død, og barn som måtte forsere snø med dårlige skoplagg for å komme seg alle kilometrene til skolen.

Her ble nitten år gamle Marie etterlatt da hun ble gravid; typen – John Jakobsen Skasstranden, forbannet være hans navn – gjorde som mange menn på den tiden og flyktet til Amerika, vekk fra alt ansvar.

Hun giftet seg på ny, fikk en drøss av barn, og Ottesen byr på en rik slektshistorie. Men hvor tøft de hadde det, kan vi ikke engang forsøke å begripe i dag. Den nye typen Marie fant, var ikke noe catch, han heller. Ikke en fyr hun burde swipet til høyre.
Han kuttet strupen sin foran øynene på en av sønnene, i raseri over at han ikke fikk sitte i fred på dass. Sånn går no dagan. Marie ble alene med hele ungeflokken etter dette, helt til hun døde av turbekulose i 1916, 48 år gammel.

Ere muli.

På de to storgårdene her oppe ble det arrangert ulovlige fester under krigen, og folk kom langveis fra for å drikke sprit, høre trekkspillmusikk og finne potensielle partnere, om så bare for natta. Det er ikke få som har hatt seg i høyet på låvene her, i trygg forvisning om at nazister og foreldre aldri ville åke seg den strevsomme veien helt opp hit.

JAAAAA! Så skjer det! En av tingene på lista over ting jeg vil oppleve før jeg dør, kan herved krysses av. Plutselig, borte i skogbrynet, står selveste Bamsefar og stirrer på meg! Vi møter hverandres blikk i fire sekunder, før han bykser rundt og spurter innover i skogen for så å bli borte. Skulle ønske han som hjorten i går skulle forstått at jeg ikke var så farlig. Uansett et stort øyeblikk.
Check, liksom.

(Her fra skribentens egen “bjørneopplevelse”. Legg merke til datoen den er publisert.) 🙂

Da gjenstår bare gaupe. Har sett ulv og jerv før. Og ørn mange ganger. Ulven hadde akkurat samme reaksjon som Bamsefar, flyktet i vill panikk selv om mitt blikk var så vennlig som det kunne blitt.

Opplevelsen fyller meg med stor glede. For en opptur! En bjørn! En BJØRN!

Rakk ikke ta fram mobilkamera. Like greit. Altfor mange som går glipp av viktige øyeblikk bare fordi de forsøker å forevige dem.

Etter toppen går det nedover, først langs en skogsvei, deretter kjerreveg, ned mot «Svullrin». Nesten nede passerer jeg et sted kalt Jernblesterplassen i Åsta Holths bøker, et informasjonskilt er satt opp, mellom alt det grønne har landskapet en lett rødfarge som vitner om jerninnhold, og de snart usynlige restene av diverse groper vitner om tidligere myrmalmsmelting.

Framme i Svullrya går jeg innom dagligvarebutikken, kalt Forbrukeren av de lokale; jeg kjøper to Farris-flasker som jeg tar på styrten, feilberegnet totalt hvor tørst jeg kom til å bli på turen, rødvin fristet ikke som tørstedrikk; det sprudlende vannet gir helsebot til hvert fiber av kropp og sjel.
Utenfor butikken er en bod hvor noen selger lokalprodusert ost, jeg blir en god kunde og gjør dem svært fornøyde, går deretter inn igjen på Forbrukeren og hamstrer kjeks. Må jo feire bjørneopplevelsen.

Rett over veien er kirken, jeg vet det uunngåelige venter, men jeg vil utsette det, orker ikke nå, og jeg haster ut av sentrum, i den grad Svullrya kan kalles et sentrum. Jeg går kilometeren opp til Leiråker, Åsta Holts gamle hjem, som nå er museum. Det har stått mer eller mindre urørt siden hennes dødsdag, akkurat som skriverommet til Mikkjel Fønhus på Nissebakken. Jeg går via «dikterstien», en nylig etablert tursti med plansjer med fakta og dikt av Holt underveis.

Det er egentlig stengt, kun åpent i helgene, men jeg har flaks, det er en mann fra foreningen Åsta Holths venner på stedet, og han viser meg gjerne rundt i huset. Skrivemaskinen hennes, som hun skrev alle bøkene på, står i stua. Akkurat den er importert fra den forfalne skrivestua nedenfor huset, forteller guiden; hun likte å tenke at hun gikk på jobb, og gikk hver morgen de få metrene fra huset og ned til skrivestua si. Stolen ved peisen har svært stutte bein, og guiden kan fortelle at Åsta sagde dem av for at føttene skulle rekke ned til gulvet, den store forfatterinnen var kun stor i overført betydning.

Hagen utenfor ser innbydende ut, jeg er godt over halvveis i bok to og har også med meg den siste i trilogien, «Kapellet» fra 1967, det vil være helt perfekt å sitte her i hagen til Åsta og lese dem ut mens jeg nyter vinen og osten jeg har med; jeg drister meg til å spørre fyren om noe slikt kan la seg gjøre, og han er velvilligheten selv.
–Selvsagt! I denne hagen kan du sitte og lese så lenge du bare vil!

Før han selv forlater stedet, får jeg kjøpt to bøker i «bokkiosken» – som består av en liten stabel bøker og et kassaskrin på kjøkkenbordet til Åsta: «Piga», hennes selvbiografi, og diktsamlingen «Ei minnebok».

Ahh, for en idyll, jeg merker at livet smiler mer og mer dess lenger jeg sitter i hagen. En ettermiddag i døs, i sterk motsetning til slitet jeg leser om i finnskogtrilogien, Åsta lar meg følge kampen for tilværelsen ned gjennom generasjonene, en kamp som til sist ender med at finnene føler de blir for sånn cirka anstendige mennesker å regne, ved at de endelig får sitt eget kapell inne på skogen, et kapell som etter hvert erstattes av et større kirkebygg, Revholt kirke, forgjengeren til det bygget som utgjør kirken i dag, Grue Finnskog kirke.

Jeg anstrenger meg for å holde meg på slutten av 1800-tallet. Vil helst ikke få opp bilder av det moderne kirkerommet i sinnet. Ikke ennå. Selv om jeg veit jeg snart må.

Snart. Ikke i dag.

Fortsettelse følger.

*

Driks til bloggen? Tusen takk! Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34

Eller bli en patron!