Follow
Om “Georg på Finnskogen”
Georg på Finnskogen (1)
Georg på Finnskogen (2)
Da jeg ankommer Villmarkssenteret og hytta, har det blitt ettermiddag. Jeg har gått halvannen mil, og med det er jeg over halvveis på Finnvegen, det gjenstår kun en mil til Svullrya.
Det blir «dagens» igjen. Bjørnekarbonader, no less. Som naturverner ville jeg hatt problemer med dette, om det ikke var for at jeg visste at innehaveren i motsetning til mange andre her inne på skogen er forholdsvis rovdyrvennlig, og at akkurat denne bjørnen ble påkjørt av toget. Bedre at sånne som jeg spiser dette enn andre, når dyret først er dødt, og jeg er hovmodig nok til å mene akkurat det i all oppriktighet; i likhet med indianerne viser jeg respekt for det som ligger på tallerkenen min, jeg takker både dyret og Manitu for maten. Karbonadene er ispedd elgkjøtt. Ikke å forakte, det heller.
Nå går jeg løs på vinen, det ble nok øl i går, dette er en eller annen spanjol jeg ikke har vært borti før, jeg bestiller en flaske til måltidet og en flaske til desserten, som består av første bok i Åsta Holths Finnskog-trilogi, «Kornet og freden» fra 1955, hvor vi møter den første av mange Pål-er i slekta; vi befinner oss på slutten av 1600-tallet, og denne Pål ligger ensom på brisken i sitt lille husvære og nyter sitt enkle liv, han har aldri sett behov av noe annet enn jordgulv og livnærer seg av litt jakt og fiske; «Kva kava folk etter forresten? Dei sleit frå morgon til kveld så lenge livet vara. Hadde dei det betre enn han, Pål Hindriksson?»; dog savner han en kvinne, og med kvinner følger andre krav til livet.
Den nye tiden setter en mann som Pål utenfor om han ikke vil henge med på utviklingen. «Det søttande århundret. Brytningstid, heksebrenning, overtru. Men kanskje er alle tider brytningstider for dei som lever oppe i dei? For verda står vel aldri stille. Aldri varar kviletidene i hundre år. Og likevel: Det var i dette århundret, på sektstenhundretalet, at folk fekk haspar på vindauga, åndeleg og bokstaveleg. Vel var det hundre år og meir sea dei store oppdagningsferdene var gjort, sea reformasjonen og dei store oppfinningane. Men det var fysst nå dønningane etter desse historiske bølgjeslaga nådde opp til dei avstengde skogane i nord.»
Og slekter følger slekters gang, og gjennom harde tider med både krig, dårlige avlinger og sykdommer, vokser alt seg stadig større samtidig med tuntrærne, sivilisasjon og framgang krever sitt, «Ein lyt ha fleir kyr så ein får meir gjødsel, så ein får større avling, så ein kan ha fleir kyr …».
Jeg blir sugd inn i fortellingen, Holth bruker ekte stedsnavn, og det er spesielt å sitte her med vin og lese om de harde tidene ved «Skades sjø», altså Skasen utenfor vinduet; men så opplyser innehaveren om at de snart skal stenge, jeg bestiller en vinflaske to go, kan nesten ikke tro at jeg har drukket to allerede, føler meg rett og slett klinkende edru; drar til hytta og leser og drikker til sola avløser månen, da er jeg godt inne i bok nummer to, «Steinen blømer» fra 1963.
Det blir noen timer på øret, men jeg våkner som vanlig altfor tidlig; jeg er groggy som pokker, om jeg ikke merket vinflaskene mens jeg drakk dem, merker jeg dem nå; jeg går som i søvne bort til restauranten og bestiller egg og bacon og kølsvart kaffe; jeg bøtter innpå flere kopper av sistnevnte og føler meg etter hvert noenlunde klar for dagens program, som aller først består av sisteetappen av Finnvegen, det gjenstår jo en mil.
Ved utsjekk spør jeg om det er greit å la bilen stå en dag eller to, noe som er null problem, og så bestiller jeg enda to flasker av den spanske, den var god, jeg vil ha de med som nistepakke, det er ikke noe Pol i nærheten; og jeg merker at jeg får et litt merkelig blikk, veit ikke helt om innehaveren av stedet er sjokkert eller imponert, det er verken anklagelse eller beundring i blikket, men begge deler, eller kanskje ingen av delene.
-Vin skal bli! sier han eplekjekt, som om det er helt dagligdags for ham at folk bestiller to flasker vin ved frokosten etter å ha drukket tre kvelden før.
For all del, kanskje det er helt vanlig, det er sjelden avholdsfolket utgjør majoriteten der det finnes campingvogner, noe det gjør på dette stedet.
Bare en mil igjen av Finnvegen, men visstnok også det mest strabasiøse partiet på ruta. Jeg går ut på hovedveien, følger den et par hundre meter, før stien går inn i skogen.
Jeg skal nå over selve Skasberget, og er forberedt på heavy stigning, men det starter forholdsvis pent og slakt. Jeg ankommer den tidligere boplassen Nybrenna, hvor det ikke har bodd folk siden 1890-åra, det er ikke mye tilbake, men Ottesens bok byr på historie i form av ord; her bodde en fattig familie av folk som ikke ble særlig gamle, men som må ha vært særdeles gjestfrie, siden det under folketellingen oppholdt seg en god del folk her.
Fortsettelse følger.
*
Driks til bloggen? Tusen takk! Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34
Eller bli en patron!