Follow
NEIDA. Glem det om vakreste og mest magiske i hele Norge osv. Alt det som ovenfor er beskrevet, er mine opplevelser fra tidligere besøk.
Nå får jeg derimot en av de største nedturene i mitt liv, i møte med stedet jeg en gang i tiden tenkte det ville vært perfekt å fri til Irene på.
I dag, nå: Ikke bare er restene av skigardene og de gamle bygningene og tuftene ødelagte for alltid, de som burde vært verneverdige så lenge de var der, selv om de sang på siste verset, men hele området er herpa av den verste flatehogsten jeg har sett i hele mitt liv.
Stedet som er omtalt som uendelig vakkert og mystisk i en rekke finnskogbøker og turistbrosjyrer, er nå et stygt industriområde. De som har hypet spøkelsesgreiene på stedet, har sagt at du ved å gå inn i jordkjelleren vil oppleve en kulde som vil forfølge deg i flere dager. Vel, de fikk rett, til sist, alle new agerne og de andre i den gata, for et besøk til området akkurat nå vil gi deg en kulde og en bitterhet som garantert vil følge deg i flere dager, kanskje resten av livet, dersom du er blant dem som husker hvilken magi stedet representerte inntil nylig.
Først skjønte jeg ingenting. Hadde jeg gått feil? Dette var jo ikke Bekka. Samtidig var det jo bare en vei å gå, så det måtte jo være her. Men … hæ? Borte?!!
Hele stedet er ødelagt av digre hogstmaskiner, som har omgjort hele den magiske oasen til et bark- og flisdekket området med brutale, stygge maskinspor overalt. Tidligere var det som om du gikk inn i en trolsk portal, over en vakker bekk og fram til stedet. Nå er portalen og til og med bekken og den naturlige brua vræka. Selve jordkjelleren finner du fortsatt; det vil si, selve hullet, markert med en påle. Alt det andre, formen på hele kjelleren, er borte.
Tror dette vil havne på Topp 10-lista over hvor forbannet jeg har blitt i løpet av livet. Ere muli! Har uffet meg over stygg flatehogst en rekke ganger på mine skogsturer, men akkurat dette var på et helt nytt nivå. Dette tok den såkalte kaka (en kake jeg ikke engang tør å smake på, fordi den garantert smaker skikkelig drit).
Før:
Etter:
Joda, slapp av, jeg innser at ikke alle trær i skogen står der for å være evig tivoli for byfolk som endelig kommer seg utenfor bomringen.
Samtidig: At ikke skogeiere har mer fingerspitzengefühl enn som så, er rett og slett helt utrolig. Disse grunneiere er ikke verdige innehavere av det de ruger på. Revolusjon, takk! Slike områder må fratas blodkapitalistene som hevder å eie natur, samtidig som de ikke skjønner hva natur er, men som kun ser dens verdi i antall kroner, en problematikk som går langt tilbake, ikke minst til Nord-Amerika på slutten av 1800-tallet.
I vår tid, i den ekstreme naturkrisa vi befinner oss i, kan ikke privatpersoner lenger eie store skogsområder basert på fordum tiders, eller rettere sagt fordummende tiders, klasseskiller. Fuck det.
Heller enn å arve rikdommene skapt av sine forgjengeres synder, burde de enten få høye bøter eller skifte familienavn. Fuck alt fra Løvenskiold-Vækerø til lokale storbønder på Finnskogen. Pøkkskaller! Måtte indianerne vinne over cowboyene i neste slag!
Ja, så sint er jeg (og jeg innser: så usaklig), der jeg vandrer videre. Sorgfull må jeg, etter at hvilepulsen er delvis gjenvunnet, konstatere at ting ikke ville blitt noe bedre om Staten overtok alle disse skogsområdene, fordi Staten ofte er den aller verste grunneier av dem alle, sett med brillene til oss naturvernere.
Så krysser jeg den moderne asfaltveien og kommer ned mot Frysjøen, hvor man må lete litt for å finne restene av husmannsplassen på Frysjøsletta, siden området har grodd helt igjen. Her ble de siste to barna født i henholdsvis 1897 og 1901, og levde sine første barneår adskilt fra andre barn, omgitt av skog og sjø, kurauting og geitemekring, men med sin egen sandstrand.
Barna rakk ikke bli særlig gamle før hele familien flyttet til Amerika, i likhet med mange andre på denne tiden. Så ble plassen liggende forlatt. Ottesen skriver: «De to småjentene kjente ingen annen verden. De visste nok lite om far og mors amerikaplaner. En kan undres på hvordan den nye verdenen derover opplevdes … Lengtet de noen gang tilbake hit til Volstadbekkens utløp og denne vesle grønne Frysjøsletta?»
Nok en gang krysser jeg asfaltveien, og så går det bratt oppover Volstadberget. Eller Holstadberget, Forkerudsberget, Hvilsteinsberget. Kjært berg har mange navn. En kort strekning fører hundre høydemeter opp i terrenget. Nesten oppe finnes Hvilsteinen, hvor man om ønskelig kan ta av og på seg sekken uten å måtte anstrenge lår og rygg, siden høyden på steinen er perfekt i så måte. Selv har jeg sekk som er så liten at jeg ikke kjenner vekta av den, den inneholder bare litt spekeskinke, Farris og Ottesens bok.
Pluss en obligatorisk Kvikk-Lunsj. Ja, jeg er blant de som har latt seg lure av reklamen, selv om det irriterer meg å være så lettpåvirkelig av markedskreftene. Kvikk-Lunsj har liksom blitt etablert som selve tursjokoladen, også for meg. Noen har risset inn diverse på steinen, det er vanskelig å tyde alt, men det dreier seg om navn og årstall, her er det ingen Drep alle snutejævler eller Kuk Å Fite Skal Samen Site, sånn som på glattcella jeg lå på for noen uker siden.
En diger hjort, en kronhjort?, kommer byksende oppover bakken, langt raskere og mer grasiøst enn mennesket som peste seg oppover noen minutter før ham; hjorten bråsnur da han ser meg og begynner like raskt på ferden nedover igjen, men så er det som om han ombestemmer seg, han bråstanser på stien og løper til høyre innover i skogen isteden. Skjønte vel at jeg ikke var så farlig.
Det har nå flatet ut, og etter å ha passert en klopp over noen blauthøler, skimter jeg etter hvert Brutjernet, et lite, svart tjern som gir meg følelsen av å være langt til skogs, selv om jeg egentlig ikke er det. Ved nordkanten av tjernet finner jeg ruinen av den gamle Brutjernskoia, før jeg litt senere ankommer den tro kopien som er snekret opp i moderne tid.
Det er en liten, laftet hytte, med jordgulv og torvtak med ljoreåpning, åpen for alle stifarende fanter som ønsker å bruke den, kun lukket med en liten dørkrok og en planke. Her går jeg inn, benytter meg av veden som er stablet opp til fri benyttelse langs veggen, og fyrer opp et bål før jeg legger meg langflat på brisken ved den ene langveggen. Jeg rekker så vidt å slippe fra meg et fornøyd sukk før jeg er langt inne i drømmeland.
Vet ikke hvor lenge jeg sover, men bålet må ha vært forholdsvis stort på et tidspunkt, og har nå bare noen glør igjen. Jeg står opp, følger stien videre til jeg kommer til skogsbilvei, og derfra er det nedoverbakke ned til Skasenden.
Fortsettelse følger.
Bildene i innlegget er fra de nevnte stedene, men med andre personer og knipset på andre tider av døgnet/året.
*
Driks til bloggen? Tusen takk! Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34