Frikirkelige ekspert-pastorer

Selv om man i frikirkelige sammenhenger som regel har tatt avstand fra konseptet med egne prester (heldigvis!), har det i praksis ofte vært et minst like kraftig skille mellom pastorer og lekfolk – selv om det har kulturelle og ikke teologiske grunner.

Derfor sliter mange frikirkelige pastorer med utbrenthet. De må leve opp til umenneskelige forventninger. På grunn av det kunstige skillet mellom pastorer og lekfolk, ender enkelte pastorer opp med å gjøre nesten alle oppgaver. Hun/han skal være den som driver bibelundervisning (være lærer), hun/han skal drive sjelesorg (være psykolog), hun/han skal vie folk og ha begravelser (gjøre samfunnsoppgaver), ha det overordnede ansvar for det praktiske (være administrator og økonom), ogsåvidere, ogsåvidere.
Oppgaver som burde vært fordelt på hele menigheten – samt oppgaver som ikke burde tilfalt menigheten i det hele tatt – blir én persons hovedansvar.

I tillegg er vedkommende et forbilde for de andre, og må hele tiden være «på topp». Vedkommende må kle seg rett, oppføre seg rett, være vellykket når det gjelder områder som ekteskap, barneoppdragelse, økonomi og vennskap. For noen er det til og med viktig at pastoren stemmer i henhold til samme politiske farge som dem selv!

Resultatet blir at mange pastorer ender opp som hyklere. De kan ikke vise verden hvem de egentlig er, for det vil skjære seg med de skyhøye forventningene folk har til en slik «yrkeskristen». Jeg leste en amerikansk undersøkelse som viste at mange pastorer i praksis var svært ensomme mennesker. Det kan nok hende det gjelder enkelte her på Berget også. De har få nære venner, for det å slippe folk for nært innpå seg, er risikabelt. Du vet jo aldri hvem som vil sladre om ting på neste kirkekaffe. Mange pastorer henger i hovedsak mest med andre pastorer.

Pastoren skal være eksperten på alt. Hun/han er spesialisten. På samme måte som vi går til legen når vi er syke, går vi derfor til pastoren når vi har åndelige behov, i stedet for å snakke med nære venner i menigheten.

Men burde ikke en pastors grunnleggende oppgave heller være å istandsette andre til tjeneste, framfor å utføre hele tjenesten selv?

Det finnes også mange lavkirkelige miljøer med stort fokus på dette med «kall». Tanken er at enkelte utvalgte mennesker får et spesielt kall fra Gud – ikke til prest, men til en av de fem tjenestegavene som ramses opp i Bibelen; hyrde, lærer, profet, apostel, evangelist. Hvis noen viser evner innenfor noe av dette, sier andre: «Du har et kall over livet ditt!»

Men ved å kombinere ordet «kall» utelukkende med slike oppgaver, skapes en feil mentalitet. For det første: Når ordet «kall» brukes i NT, er det som regel snakk om å tro på Jesus. Rett og slett. «Til ham er dere kalt …» osv.

Alle som tror på Jesus er kalt. For kallet besto i å tro på ham.

Dernest, om man ønsker å bruke ordet i videre forstand, kan man ikke begrense det til de fem nevnte oppgavene. For Gud har gitt oss alle ulike evner, og vi befinner oss i ulike situasjoner og kretser. Det er trist at mange har en tankegang som tilsier at de som har en vanlig jobb ikke har et kall.

Jeg tror ikke Jesus ønsker at vi skal adoptere vår tids tankegang om hva storhet er, og lage et slags religiøst klasseskille, eller en «kristen karrierestige» som til syvende og sist gjør folk selvsentrerte. Vi er kalt til å tjene hverandre, uansett hva slags titler og yrker vi måtte ha – eller ikke ha.

Og selv om ledere har et spesielt ansvar når det gjelder oppførsel overfor folk som ser veldig opp til dem, siden sistnevnte lett kan bli regelrette ofre i motsatt tilfelle, bør kanskje vi andre i det store og hele slutte å ha større forventninger til kristenledere enn til oss selv?

*

Hvis du får noe ut av denne bloggen – kunne du tenke deg å donere et fast månedlig beløp, om så bare en tier? Bli patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?