Fri fra skrekk

For ikke så altfor mange år siden, hadde jeg ekstrem flyskrekk.

Når jeg sier ekstrem, så er det akkurat det jeg mener. Vi snakker ikke bare litt angst, som jeg synes å ha lest at 1 av 5 flypassasjerer har.
Nei, jeg har kjørt BIL til England tre ganger, til Spania to ganger, til Frankrike fire ganger og til Tyskland et tosifret antall ganger. Ikke fordi jeg var hypp på bilferie, men fordi jeg ikke våget å ta fly.

I de tilfellene hvor jeg faktisk tok fly til ulike feriedestinasjoner, kunne jeg gå en uke i forkant og grue meg til flyturen ned, for så å tilbringe hele ferieuka der nede med å grue meg til hjemturen.

Derfor har jeg ikke rent få ferier ankommet reisemålet etter to slitsomme døgn i bil, buss eller tog, mens de andre har kommet seg ned på et par timer. I tillegg har det kostet mye penger,

Som da jeg skulle se The Cure på Isle of Wight: Ferga til Kiel, tog til Hamburg, buss til Brussel, tog til Paris, tog til London, tog til Southhampton og ferge til Isle of Wight. Det tok tre døgn og kosta sju ganger så mye som en flytur.

Jeg fikk sobril av legene i forkant av flyturer jeg måtte ta, og kombinerte gjerne medisinen med større inntak av alkohol på flyplassen. Jeg var alltid den som spratt opp først når “Fasten seatbelts”-lyset forsvant, fordi jeg holdt på å pisse i buksa etter litervis med væske rett i forkant av takeoff. Når jeg skulle til USA, måtte jeg drive presis beregning hele tiden, slik at jeg var døyva nok til å takle turen, samtidig som jeg ikke måtte bli såpass ute at jeg ikke kom inn i landet. Hadde min frase klar sånn i tilfelle de skulle reagere på det svømmende blikket mitt: “You see, I have fear of flying, and …”

Det kom til et punkt hvor jeg trodde jeg aldri mer kom til å sette meg i et fly. Jeg tenkte at jeg ikke ville takle det på nytt. Noe som var en vond erkjennelse, for jeg visste at jeg da ville gå glipp av mye, både av oppdrag og fornøyelser.

Så en dag var hele flyskrekken borte. Forsvunnet. Bare sånn plutselig. Sånn helt. Jeg bare merket det. Gone with the wind.

Bestilte etterhvert en flybillett og satte meg ombord med hvilepuls, klinkende edru og umedisinert.

Og slik har det vært siden. Jeg kommer aldri til å være nervøs i et fly igjen. Jeg bare veit det.

HVA SKJEDDE?

Fåglarna veit. Jeg legger noe av skylda på a) THE CURE, som har tvunget meg opp i fly når de har spilt overseas (fordi det ikke lenger gikk noen skip i Titanics rute – jeg sjekka!), b) ALLEN CARRS BOK “ENDELIG IKKE FLYSKREKK” (selv om den ikke funka de første gangene jeg leste den, kan den jo ha planta noen tanker som fikk vokse seg større med årene) og c) GUD, som har gitt meg en grunnleggende trygghet i livet.

En bestemt episode spilte nok også inn, sånn på sikt: Jeg opplevde en forferdelig flytur fra L.A., hvor det rista så å si tvers over hele Atlanteren. De kunne ikke servere oss noe underveis på grunn av turbulensen, og noen begynte rett og slett å røyke i kabinen. De tenkte vel: “NÅ må det være greit, for nå dauer vi jo!” 🙂
Kapteinen kom med en beskjed over anlegget: “I understand that you are afraid, but it is not dangerous, and I must remind you that smoking is still not allowed. If you smoke on the plane, you risk being banned from all future flights on all airlines.”
Flere hadde panikk, og dama som satt ved siden av meg gråt.

Da kom det noe merkelig over meg. Jeg fikk total ro. Jeg kunne fungere som trøsteren og beroligeren, jeg som vanligvis hadde så svette håndflater under flyreiser at det formelig rant av dem (finnes dokumentert på video). I etterkant av den turen tenkte jeg: “Kanskje du bare er redd for at noe SKAL skje, mens du er helt rolig dersom noe FAKTISK skjer?” 🙂

Uansett. I dag er jeg ikke redd for at noe skal skje, heller. Jeg elsker å fly. Synes til og med flymat er undervurdert. Om jeg nå dropper flyturer, er det av miljøhensyn eller andre årsaker – ikke på grunn av angst.

Det er så deilig å være fri, for flyskrekken hemmet meg i dette livet. Jeg håper noen med flyskrekk leser dette og får et aldri så lite håp. Det ER mulig å bli kvitt hele driten. Og ikke bare sånn at du akkurat takler det, men sånn at du er 100 % fri fra selve tanken om at det er noe å takle.

*

Så er det nå sånn, da, i skrivende stund, at jeg har en annen angst som hemmer meg ganske kraftig i hverdagen.

Det er snakk om HØYDESKREKK.

Den slår ikke inn når jeg er veldig høyt oppe (som f.eks. i fly). Den er verst i stolheis-størrelse. 25 meter over bakken er mye verre enn 2500.

I likhet med min tidligere flyskrekk, er den ikke i light-versjon, en slik som svært mange har (noe blant reality-showet 71 Nord har vist oss).
Nei, den er ekstrem.

Jeg sliter med å krysse visse broer, selv om gelendrene er aldri så høye. Jeg hyperventilerer når jeg kommer til visse fjellpartier på turer. Jeg går store omveier i skog og mark for å unngå brattheng (ja, det er spesielt på turer i skogen at denne høydeskrekken oppleves som en hemsko).
Ut ifra bilder og folks forklaringer har jeg skjønt at jeg til og med kommer til å slite på det nye Munch-museet.

Men så har jo tanken slått meg: KANSKJE JEG KAN BLI KVITT HØYDESKREKKEN LIKE UVENTET OG TOTALT SOM JEG BLE KVITT FLYSKREKKEN?

Det hadde vært så digg, det.

Er svært skeptisk til hypnose. Men er det noen som har andre tips til eventuelle kurs eller bøker eller teknikker som kan hjelpe meg å overvinne den?
OBS! Jeg er nok avhengig av noen omveier i forkant før det funker med eksponeringsterapi. Så akkurat den formen for terapi kan dere unnlate å nevne inntil videre. Tror ikke engang hjertet mitt tåler eksponeringsterapi i møte med høydeskrekken i skrivende stund! 🙂

Kommentarfeltet er deres!

*

Hvis du får noe ut av denne bloggen – kunne du tenke deg å donere et fast månedlig beløp, om så bare en tier? Bli patron!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?