Helt i begynnelsen av corona-driten, skrev jeg om de positive sidene ved det hele. Den gang tok jeg nok ikke høyde for at dette skulle bli et langt maraton og ikke en kjapp spurt. Jeg var nærmest irritert over de mange som klagde over tingenes tilstand, og tenkte oppriktig at de fleste av dem hadde sabla godt av det hele (i den forstand at det ville være sunt for dem).

Cut to: Snart et år senere. Nå merker selv yours truly at det begynner å tære på.

I utgangspunktet er jeg heldigere enn de fleste. Jeg tror jeg har en sterkere psyke enn gjennomsnittet (skryt, skryt – men jeg tror faktisk det). Bortsett fra når det gjelder min ekstreme høydeskrekk. Ja, for den er virkelig ekstrem.
Jeg er nok dessuten velsigna med en innebygd optimisme som det skal mye til å knekke. Den har kanskje med min gudstro å gjøre, jeg veit ikke. Når man innerst inne tror at absolutt ALT her i verden vil gå bra til slutt, er man kanskje i bedre stand til å takle problemer som dukker opp i et lite menneskeliv på en liten planet i det gigantiske universet.

I tillegg er jeg heldig i den forstand at jeg merker mye mindre forskjell i hverdagen enn mange andre. Jeg hadde hjemmekontor allerede før corona. Jeg hadde allerede et ganske isolert og ensomt hverdagsliv, da stedet jeg bor på ikke akkurat er jordens navle. Snarere jordens navlelo. (Men man kan bli glad i sånne steder også!) Som naturglad og skribent har jeg alltid satt pris på alenetid og trives greit i eget selskap.

MEN. Nå merker altså selv jeg at dette begynner å gå på psyken løs. Faktisk. I hvert fall litt. Når det røyner på selv for en “gladkristen” som meg, kan jeg jo bare forestille meg hvordan dette må være for folk som kanskje sliter med depresjon eller andre ting i utgangspunktet. Det kan pokker meg ikke være lett.

Savner konserter og festivaler. Reiser til varmere strøk. Skåling med venner på stamsteder i hovedstaden. Vil dra på tur med bestemor på 97 før det blir for seint.
Den siste måneden har mye gått fra å være et lite og håndterbart savn, til å bli et gigantisk et. Om beskjeden kommer at det ikke blir Tons of Rock eller Månefestival eller Lyse Netter eller noe annet i sommer heller, så tror jeg kanskje jeg kommer til å trenge en beroligende pille for ikke å knuse alle ruter i umiddelbar omkrets i ren frustrasjon.

SÅ … what do to, what to do. Det er kjipe tider, folkens, og det ser ut som om det er å lite å gjøre med det på en stund ennå. Det vil si, vi gjør noe med det hele tiden, mens vi håper at andre også er seg sitt ansvar bevisst i så måte.
Basic rules. Munnbind. Avstand. Antibac. Hjemmesitting. Unngå konspirasjonsteorier. Ja, sånne ting.

Stikkordet er vel tålmodighet. Hang in there, liksom. For å smøre seg med denslags, tror jeg man i hovedsak trenger to ting: Perspektiv og drømmer.

EN VAKKER DAG skal jeg atter en gang befinne meg ved en strand på den greske øya Patmos. Da kommer jeg til å smile ekstra mye – mye mer enn jeg ville ha gjort om dette var noe jeg gjorde senest i fjor.

EN VAKKER DAG skal jeg stå sammen med titusenvis av folk og høre på et band jeg elsker, og vi kommer alle til å glise usedvanlig bredt. Vi kommer til å nikke innforstått til hverandre, selv til fremmede, med blikk som sier: “Vi led oss gjennom det, men nå er vi HER. Nå er vi pokker meg HER!”

EN VAKKER DAG skal jeg sitte på puben med dere venner og bekjente som jeg savner inderlig, og nye mennesker som jeg ennå ikke har hatt gleden av å bli venn med. Vi skal skåle og sette enda større pris på det enn tidligere, i visshet om at ingen kan ta slike gleder for gitt.

EN VAKKER DAG skal jeg dra på langhelgturer med dama til europeiske byer. Berlin. Hamburg. Paris. Amsterdam. Madrid. Kommer da ikke til å irritere meg over stappfulle baner, men føle glede ved den litt klaustrofobiske følelsen av å stå tett-i-tett med fremmede. Kommer ikke til å klage når det kommer en fremmed fra nabobordet som er litt for full og sosial. Kommer heller til å si: “Slå deg ned, ukjente venn, ved dette bordet er plass til alle, selv de som ikke bruker Sterilan!” (Den var intern, kun for dere som gjennomlevde 80-tallet og alle teite reklamer på den tiden.)

EN VAKKER DAG skal jeg bla i brukte bøker på et loppemarked eller antikvariat, i håp om å finne skjulte skatter til bokhylla mi – uten noia for hvem som nylig kan ha bladd i bøkene før meg.

EN VAKKER DAG skal lillejenta få plaske i offentlige basseng igjen, noe hun gleder seg veldig til, badenymfe som hun er.

EN VAKKER DAG blir det mulig å se fotballkamper på stadion igjen. Forhåpentligvis tar vi medalje da også.

EN VAKKER DAG, folkens … Og det er ikke sikkert den er så altfor langt unna. Kanskje kommer den allerede i år. Hvem veit.

Om den skulle drøye enda et år, eller i verste fall to år (GOD FORBID!), kan dette fortsatt bli en leksjon i livskunst som vi vil få nytte av resten av livet. En tid vi kanskje vil være takknemlige for en dag langt inn i framtiden. For jeg står for det meste av det jeg skrev i det opprinnelige innlegget, at mye av dette kan være sunt for oss og planeten vår.

Vi lærer å ikke ta ting for gitt. Og viktigst av alt: Vi forbruker mindre.

I øyeblikket forsøker jeg hele tiden å ha et annet perspektiv på ting. Anbefaler alle å prøve det samme. Klynge seg til det som finnes av gleder. Tror akkurat det er en sunn øvelse for oss vestlige nordmenn.
Det er nemlig ikke alltid nødvendig å se på “små” gleder med forstørrelsesglass; det kan holde i massevis å innse at de i utgangspunktet var mye større enn vi trodde.

Jeg er klin blakk for tiden. Altså, klin klin blakk. Ikke sånn blakk som folk skryter på seg å være bare fordi de ikke har råd til absolutt all moroa og alle duppedingsene de har lyst på. Nei, ordentlig blakk.
Ligger hele tiden en god månedslønn i minus etter dette møkka-året vi har lagt bak oss. Ekstra irriterende fordi jeg endelig var i ferd med å få sånn delvis kontroll på økonomien etter noen trøblete år.
Følelsen av alltid å ligge på etterskudd, at alt som kommer inn går rett ut igjen, går på selvbildet løs. Det ligger der og murrer 24/7. Innimellom er det som å våkne opp fyllesjuk selv om du ikke har drukket en dråpe alkohol. Samme tunge følelse og anspenthet i kroppen. Som en vepsesverm som maser i hue med det samme du står opp og gjør at du må stålsette deg for å åpne e-posten – og faktisk periodevis holde deg helt unna innboksen av helsemessige årsaker.

MEN:

I dag tidlig var det kaffe i skapet.

I dag er det chili con carne til middag, siden noen kjøpte bøker i dag tidlig.
I dag er jeg heldigere enn millioner av mennesker, som ikke har en dritt. Fordi jeg har familie og venner og ikke minst bor i et land med noe rart som heter NAV, med et ess i ermet som heter “akutt sosialhjelp”, risikerer jeg aldri ufrivillig faste mer enn maks noen dager. Og de få dagene der har en chubby ølvom-dude som meg uhyre godt av. Ja, kanskje jeg til og med forlenger levetiden min med slike dager!

I tillegg er det en rekke oppdrag på trappene framover, da en del aktører i bransjen er i ferd med å komme seg sakte men sikkert på beina igjen etter det første sjokket. Så jeg vet at dette underskuddet er overkommelig på sikt.

Enkelte prosjekter finansieres gjennom såkalte patroner – også kalt GODE MENNESKER. I fjor formelig rant det inn med slike en periode (noe som er hovedgrunnen til at ikke ALT har gått på dunken nå – jeg kommer til å være evig takknemlig til disse folka).
Den siste tiden har det meldt seg 1.
Én.

Det er nok ikke bare jeg som er blakk for tiden.

Men veit du hva? Han ene patronen ble feiret (uten å vite om det selv) med brask og bram her i kåken. Endelig kom det en patron! Joda, skulle gjerne hatt 50 til – men da anser jeg han som den første av dem! Jippi!

Det er mange venner jeg ikke har sett på lang tid. Pubene er stengt. Hjemmefester og selskap forbudt.

MEN: Jeg har de beste folka rundt meg. De kommer til å være de jeg liker best å henge med når alt åpner igjen også. Jeg har verdens herligste datter, 12 år gammel, som jeg er så uendelig glad i, og som er her annenhver uke (heldigvis har jeg i hovedsak klart å plassere kriseperiodene beskrevet ovenfor til de ukene hun ikke er her).

Så har jeg verdens vakreste kjæreste, way out of my league, som selv de strengeste corona-regler gir meg lov til å møte. Og kjærligheten har rødt nivå, ikke som i fare, men som i løøøøøøvh. Oppi all denne corona-driten har kjærligheten blomstret og bare blitt sterkere. Jeg er seriøst verdens heldigste fyr.

I tillegg har jeg en nær venn og nabo som er glad i natur, og det har i det minste blitt noen turer. I skogen er det coronafritt og lett å holde avstand. (Hvis man da ikke på død og liv skal gå i køer fra de samme utfartsstedene som alle andre. Men sånn er heldigvis ikke Jan og jeg skrudd sammen, vl liker oss best i ulvens rike.)

I dag er det dritkaldt. Alt er frossent utenfor. Uten å dra lignelsene altfor langt: Det føles som om mye av situasjonen er fryst i øyeblikket. Jeg er ikke den eneste som venter på å komme løs fra disse fastlåste utfordringene vi har havnet oppi, både som privatpersoner og samfunn.

MEN, vet du hva? DET ER SNART VÅR! Det blir lysere og lysere for hver dag.

Og uansett hvor mange nye “bølger” som måtte komme, så er vi nå uansett mye nærmere epidemiens avslutning enn dens begynnelse, enn det vi var for et halvt år siden.

Snart vil det tines opp i ulike bransjer igjen, og folk vil få mer å rutte med, mer å drive med, mer å glede seg over, mer kultur, mer action.

I tillegg vil vi få se fruktene av alle talentene som har funnet seg nye utløp i stillheten og ensomheten under denne krisen. Folk som under normale forhold bare ville ha sittet på puben og snakket om prosjektene og drømmene sine, men som nå ikke har hatt annet å gjøre enn å gjennomføre dem.
Det er vel ikke rent få plateinnspillinger og romaner og kunstverk og nyetableringer og ideer som venter på den andre siden av all denne driten.

Og faktisk er det i skrivende stund FORTSATT et bittelite håp om at det blir noen festivaler i sommer. Tvi, tvi!

En dag er alt dette en litt rar historie vi kan mimre om.

Inntil da: Peace and love, godtfolk.

(Et bilde av en fire år gammel Victoria som jager vekk isen fra bredden, slik at det kan bli sommer og hun kan bade.)