Follow
Foto: Erika Hebbert/Nationaltheatret
“Døden på Oslo S” har fått ny drakt!
Det er Nationaltheatret som står bak, men selve forestillingen finner sted i det gamle, nedlagte Økernsenteret. Et passe shabby sted som kler forestillingen og budskapet.
Ja, budskapet. “Døden på Oslo S” har et tydelig budskap uten å være moraliserende. Et budskap som dessverre er like aktuelt som da boka ble skrevet (1988) og da filmen kom (1990).
Akkurat som filmen er annerledes enn boka, er teatermusikalen annerledes enn filmen. Slik må det nødvendigvis bli med såpass ulike medier. Selve grunnfortellingen er så stødig at den kler alle formatene.
Ikke bare er teaterforestillingen annerledes enn filmen, men den er også annerledes enn alle teaterforestillinger du har sett tidligere. Regissør Simen Formo Hay og scenograf Dagny Drage Kleiva har virkelig spritet opp konseptet teater.
Altså, du kommer inn på Økernsenteret, hvor det hele fremstår som et uryddig kaos med rekvisitter, stoler, sofaer og kulisser. Hvor scena er? Overalt! Det er bare å slå seg ned et eller annet sted, så vil deler av handlingen komme til deg. (Selv om mitt stalltips vil være å sette seg så midt i lokalet som mulig.)
Handlingen er velkjent for de fleste i min generasjon. Pelle (Filip Bargee Ramberg) blir forelska i Lena (Flo Fagerli), som har større problemer enn han først trodde. Proffen (Sjur Vatne Brean) forsøker å være så god kamerat som mulig oppi det hele. Noen rømlinger fra et ungdomshjem (Filla og Stein – Rafid Arsalan Islam og Deniz Kaya) driver utpressing av bestyrer Skånseth (Kim Haugen), ved hjelp av bilder av den gamle grisen med en mindreårig i senga – ingen andre enn Lena selv. Lenas venninne Nina (Maria Kristine Hildonen, som imponerer STORT!) kjører stadig hardere på med drugs. Pelles foreldre (Bernhard Arnø og Tone Mostraum) er kulere enn foreldre flest, og har erfaring med både det ene og det andre.
Snuten, som fremstår mer sympatisk enn i filmen, er representert av Ågot Sendstad.
Selv om det har blitt kødda mye med replikkene og sjargongen i filmen i etterkant, husker jeg vi gikk mann av huse for å se den, nettopp fordi mange følte det endelig var en troverdig film som snakka vårt språk. Madammen og jeg varma opp med å se filmen før vi dro til Økern, og det anbefales som et godt vorspiel.
Eller les boka. Og ikke bare den, men resten av Pelle og Proffen-serien også.
Ja, i grunnen: Les alt av Ambjørnsen. Flere bøker som kunne vært filmatisert og dramatisert der i gården. (Det holder ikke med bare “Døden på Oslo S”, “Giftige løgner”, “De blå ulvene”, “Den siste revejakta”, “Elling”, “Mors Elling”, Elsk meg i morgen”, “Øyenstikker” og “Hevn”, selv om det er en formidabel liste hertillands.)
Hadde ærlig talt ikke trodd jeg skulle få klump i halsen av “Døden på Oslo S” på Økern, spesielt ikke siden forestillingen bruker mye humor. Men det fikk jeg på slutten der, gitt. Svelga tungt. Meget sterkt.
Musikken er skrevet av nylig avdøde Frank Hammersland fra Pogo Pops, som dessverre ikke rakk å se hvor saiko godt musikken hans fungerte i forestillingen. Tekstene er også svært gode. Husbandet gjør også en nydelig jobb, anført av Synnøve Gustavsen Ovrid og Martin Heggli Mellem.
I det hele tatt: DØDSBRA!
Tror det meste er utsolgt, men fortsatt håp om noen billetter. Løp og kjøp!
Dama og “Nina”
*
Driks til bloggen? Bruk gjerne Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!
Ellers må du gjerne bli patron og få tilgang til ALLE innlegg her inne.