Formiddagstur til Høltjern

September, ass. I dag viste den ferske høsten seg fra sin beste side. Strålende sol gjorde at skrivearbeidet fikk vente til litt senere på dagen; jeg snøret mine sko og føyk ut i Sørmarka, nærmere bestemt til dammen ved Høltjern, som er post i den flunka nye kjentmannsboka.

Mitt nye og bedre liv er i gang!

Gikk forbi Bråtanstua, og kjente der og da et lite stikk av savn. Sist jeg var her for noen år siden, var det med dama og dattera mi, og en rekke andre folk som feiret nyåpning av hytta:


Foto fra fjessiden til Skiforeningen Enebakk

I dag var det helt stille på stedet:

Faktisk møtte jeg ikke ett eneste menneske på hele turen min i dag. Kan være ganske digg det også, å ha skogen for seg selv innimellom.

Skjønt skog og skog … et annet savn som umiddelbart meldte seg, var savnet etter nettopp skogen. For de har pokker meg meid ned det meste her inne. Det føles mer som å gå i et industriområde enn i natur.

Det ser rett og slett ikke ut, etter at skogsmaskiner brutalt har herjet i landskapet. Den fine gapahuken som Skiforeningen har lagd ved Bråtan, har nå kun utsikt over et åpent hogstfelt. Omtrent like mye naturfølelse her som du vil få av å telte på en asfaltert parkeringsplass ved Alnabru før du shopper.

Ikke at man kan forvente følelse av villmark noen kilometer fra en riksvei. Men likevel … det her er jo regelrett hærverk på et vakkert landskap.

Først når man nærmer seg posten, som er den gamle dammen rett før idylliske Høltjern, får man følelsen av at man faktisk er i Marka.

Vel, vel. Litt trim ble det i hvert fall, og det er sårt tiltrengt. Tross stygg flatehogst er Sørmarka fortsatt bedre enn et helsestudio.

Og hogstfelt eller ikke, på tilbaketuren angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med min nyervervede “Quintessence” av Gert Nygårdshaug, for det fristet å sette seg ned ved Bråtanstua og lese en time eller tre i sola.

2 down, 48 to go!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?