Februar startet på kontrastfylt vis, med to Oslo-turer av svært ulik art.

Som noen kanskje har fått med seg, startet den absurde gaupejakta 1. februar. Altså, antallet gauper i Norge ligger i øyeblikket under det nasjonale bestandsmålet, som allerede i utgangspunktet er latterlig lavt (65 kull). Likevel åpnes det opp for såkalt kvotejakt. Go figure.

I den forbindelse deltok jeg i en liten markering foran Klima- og miljødepartementet (som under nåværende ledelse burde hatt et helt annet navn, som f.eks. Hvordan herpe mest mulig vill natur på kortest mulig tid-departementet) (ok, kanskje litt tungtvint navn, jeg ser den).

Bilde: Ildsjelen Helge, engasjert i både ARV og Naturvernforbundet (avdeling Groruddalen), som jeg også hadde gleden av å henge med på Finnskogen nå sist.

Markeringen var arrangert av ARV, som jeg er medlem av og herved oppfordrer flere til å melde seg inn i.

*

Da kvelden kom, ble det enda en Oslo-tur, denne gangen langt mer lystbetont. (Selv om det skal innrømmes at nyheten om antall gauper som ble massakrert allerede første dag av jakta la en demper på stemningen.)

LAIBACH besøkte hovedstaden igjen. Denne gangen på Sentralen, som for meg var et nytt konsertsted å oppleve. Fine lokaler!

Min bror Øyvind, som jeg ikke ser så ofte, tok turen fra Skien for anledningen. Kult å henge igjen!

Slovenerne i Laibach ga en virkelig god konsertopplevelse. Har sett dem en del ganger, men synes kanskje denne konserten var den beste. Det vil si, første sett var rimelig sært, kun for de helfrelste. 45 minutter med remixer av samme låt, “Love is still alive”, hvor vokalist Milan Fras var på scenen i omtrent 4 minutter til sammen.

Men etter pause kom Laibach på sitt mørkeste og beste. Synes i grunnen det langt mer kommerse Rammstein, som allerede har takket Laibach for påvirkningen, kunne latt musikk-kollektivet Laibach få varme opp på en av sine turneer. Det ville åpnet enda flere øyne (eller ører) for musikken deres. På Sentralen er det ikke engang utsolgt, jeg vil tippe 4-500 mennesker. Altfor lite. Folk veit som vanlig ikke hva de går glipp av her i livet. 🙂

Scenografien, og da i hovedsak filmen som går i bakgrunnen tvers over hele scena, er en stor og viktig del av konserten. Så er jo også Laiback den musikalske fløyen av et større kunsterkollektiv. Det hele gir en brutal totalopplevelse, hvor effektene til tider er overtydelige – bildene mimer teksten svært direkte – men samtidig virkningsfulle og kraftige.

Laibach har en fantastisk versjon av Leonard Cohens “The Future”, og den videoen, som altså inngikk i bakgrunnsfilmen under konserten, kan dere se her:

Follow