Her følger tre tips til turer på Finnskogen. Det er 7-torpsrunden, 10-torpsrunden og den gamle Finnvegen.

7-TORPSRUNDEN

Denne turen tok jeg sommeren 2017 sammen med lillejenta på ni. Først kjørte vi på asfalt til Dragonmoen, og deretter to mil skogsbilvei inn til Lebiko – et godt utgangspunkt for runden.

7-torprunden er i underkant av en mils vandring til gamle finnetorp, både på norsk og svensk side. Deler av ruten sammenfaller med Flyktningeruta og Finnskogleden.

Ved Lebiko fikk vi oss sjokolade og lefse (og Victoria fikk påspandert Caprizone av representanten for Finnskog Turistforening). Så gikk ferden inn i skogen og over riksgrensa. Her blir man oppfordret til å stoppe opp litt og tenke på de over 1000 menneskene som følte stor lykke ved passering av akkurat dette punktet under andre verdenskrig.

Både for flyktningene og oss gikk veien videre inn til torpet Kissalamp. I dag er det fraflyttet, men det er mulig å gå inn og se huset. (Det er også lov å søke “nødly” her for natten, dersom værgudene skulle overraske deg for mye.)
Under krigen bodde familien Mattson på stedet og tok imot norske flyktninger.

Neste torp er Valli, som i dag består av en jordkjeller og noen røyser og ruiner.

Deretter kommer man til det som angivelig – og sannsynligvis! – er et av de vakreste torpene på hele Finnskogen. Ritamäki, heter det. Hele området er erklært naturreservat, og idet man går inn grinden føler man seg hensatt til noen forgangne århundrer. Her er ting bevart nøyaktig slik de var for 150 år siden. Det er et stort torp, og i våningshuset tilbys kaffe og vafler i helgene i sommerhalvåret. Stedet minnet meg litt om Vassfarplassen.

Så følger torpene Lomstorp og Svartbekken, før man passerer norskegrensa og kommer til torpet Østerby. Alle disse tre er i privat eie og i bruk i dag. De to siste torpene passerte også “Finnskogens apostel” – Carl Axel Gottlund – på sin ferd i første halvdel av 1800-tallet. (Herr Gottlund er forøvrig morsomt fremstilt i “Spillet om innvandrerne”, hvor han er både finnenes forkjemper og en stor kvinnebedårer, og som dermed etterlater seg spor både på den ene og den andre måten rundt i skogene.)

Og etter en nydelig tur på rundt tre og en halv time, var vi tilbake ved utgangspunktet Lebiko, hvor representanten for Turistforeningen tilbød Victoria enda en Caprizone “på huset”. Ifølge ham hadde vi valgt en rekorddag å gå runden på – over 80 personer hadde skrevet seg inn i gjesteboka i løpet av dagen, noe som var langt flere enn vanlig.
Inn på tunet kom også en sliten svensk ungjente for å fylle vann på flaskene sine. Hun skulle gå hele Finnskogleden (23 mil eller noe sånt), og hadde nettopp begynt. Hun forklarte at hun hadde hatt et ganske tøft liv, og at hun nå ønsket å bli kvitt en del “hjernspöken” ved rett og slett å gå dem av seg. Merket at jeg ble nysgjerrig, men føltes ikke naturlig å starte noe intervju om livet hennes der og da.

Uansett hvem hun var, håper jeg hun fikk en flott tur, og at hennes hjernespøkelser ble liggende igjen langs stien underveis!

10-TORPSRUNDEN

Selv har jeg ganske snille hjernespøkelser, men jeg merker effekten av å gå turer på psyken, jeg også. Derfor gikk jeg i 2017 også 10-torpsrunden, som starter og slutter ved Bjørsjøtorpet.
Denne runden er en merket sti på 1,2 mil, som går innom ti gamle finnetorp. Underveis er det flere myrer, to berg (ned og opp, opp og ned), tett skog, åpne sletter – og et av de flotteste utkikkspunkt jeg har opplevd i skogsområder.

10-torpsrunden er litt heftigere enn 7-torpsrunden, i form av villere natur. Underveis fant jeg til og med en moltemyr, og kunne fråtse i skogens deiligste bær før jeg gikk videre.

Blant høydepunktene på turen må jeg også nevne plassen Solli, et aldri så lite paradis. Har få bilder fra turen, for alle forsvant da mobilen døde på en senere tur (som beskrives lenger ned). Derfor har jeg bare de som jeg la ut på Facebook samme dag.
Men her er uansett et bilde av den minste bygningen på Solli:

I tillegg må jeg nevne Hytjanstorpet, et gårdsbruk som fortsatt er i drift. Her møtte jeg den svært gjestfrie og hyggelige Jan Storberget, som fortsatt driver stedet i en alder av 75 (om jeg ikke husker feil).

Torpet drives på gamlemåten, noe som blant annet innebærer at høyet hesjes og kuene melkes for hånd. Det er et av de få stedene i Norge som fortsatt drives slik. En tur hit er som å ta en liten tidsmaskin. Rundt hovedhuset vokser det også svært sjeldne blomster, som får leve fordi skurtreskere og andre maskiner ikke har innpass på området. Her slås gresset med ljå.

På stedet kom jeg også i samtale med en annen eldre fyr som var knyttet til stedet på et vis (familie, kanskje?). Han uttrykte bekymring over hva som vil skje med stedet når Jan en dag forsvinner, siden den neste generasjonen ikke har ork til å drive som ham.

Når du går 10-torpsrunden, går du rett i et ulverevir. Jeg listet meg som Hjortefot i håp om å få et glimt av gråbein, men han viste seg selvsagt ikke. Derimot traff jeg en som hadde overnattet langs ruta natten i forveien, og han kunne fortelle meg om ulvehylene han hadde hørt. Den konserten skulle jeg gjerne ha opplevd!

FINNVEGEN

Den gamle “Finnvegen” fra Kirkenær til Svullrya, gikk jeg første halvdel av i 2014, sammen med Roy Dstroy og Rronnie Puma. En flott tur! Det noen vil kalle drittvær, var egentlig en bonus, for skogen viste seg fra en ekstra trolsk side.

Vi brukte Bjørn Ottesens bok, “Finnvegen, skogen og menneskene”, som guide. Tidlig på ferden kom vi til det fantastiske stedet Bekka, hvor jeg har vært mange ganger før. Selv om jeg personlig tviler sterkt på at svensken som ble hengt på stedet går igjen i jordkjelleren, er det uansett et magisk sted. Bare noen få planker, steiner og rester av skigarder vitner om livet som var her en gang i tiden. Men jordkjelleren er helt intakt. Her er Rronnie Puma i avslappet modus foran inngangen:

Fra Bekka gikk ferden ned mot Frysjøen, og deretter opp den bratte stien mot Brutjern, turens høyeste punkt. Tre forholdsvis slitne gutter sendte noen varme tanker til de som har satt opp Brutjernskoia, en primitiv hytte med ildsted i midten, åpent for farende fanter som trenger å varme seg og tørke klær ved innendørs bål. Her er Roy og yours truly foran hytta etter en lang og styrkende pause:

Så gikk vi ned til Skasenden og Finnskogen Turist- og Villmarkssenter, base for natten.

Dagen etter fikk en wannabe-macho-maskulin-testosteronisk start, med bjørnekjøtt og øl til frokost (og slapp av, dette bjørnekjøttet føltes moralsk å spise, selv for en rovdyrentusiast som meg, siden bjørnen ikke hadde blitt jaktet på, men påkjørt av tog). Men det sto ingen gigantisk firehjulstrekker utenfor, slik jeg nesten forventet etter en slik frokost. Så vi måtte ta beina fatt på nytt. Planen var egentlig å gå “Finnvegen” videre til Svullrya, men vi fikk i stedet lyst på et gjensyn med stedene fra gårsdagen, og bestemte oss for å gå samme rute tilbake igjen.

Det skulle vi ikke angre på! For denne dagen bød på flere villmarksopplevelser. Selv om det var både ulv og bjørn i området, visste vi at sjansen for å se slike dyr selvsagt var minimal. Men vi fikk oppleve det nest beste: Bjørnebæsj (som siden ble bekreftet som nettopp det av folk med mer peil enn oss). I tillegg så vi noe som definitivt virket som spor av ulv på jakt etter en ung elg eller hjort.
Vi fikk også se en hjort som forserte bakkene mot Brutjern med et tempo og spenstighet som vi tobeinte bare kunne misunne. Så akkurat den hjorten hadde ihvertfall ikke ulven klart å få tak i ennå.

Ved enden av stien ventet bilen, som vi så kjørte tilbake til Turistsenteret, for nok en kveld med boklesning og dype refleksjoner. Vi kom blant annet fram til at bjørnen, dersom han sto på avstand og så oss plukke opp bæsjen hans, sannsynligvis tenkte i sitt stille sinn: “Mennesker, ass …”

*

Året etter gikk jeg den siste halvdelen av Finnvegen, altså fra Skasenden til Svullrya. Denne gangen gikk jeg alene, og det pøste ned.

Turen går over Skasberget, og byr på flere rester av gamle bosteder med mye spennende (og tragisk!) historie.
Jeg hadde fått vite at det nettopp var blitt observert bjørn i området, og plutselig fikk jeg høre noen lyder som jeg tror må ha vært bjørn. Jeg fikk ikke sett det store dyret som forsvant i den tette skogen, så det er kanskje dumt å skryte på seg at det var selveste Bamsefar. Men kan for mitt bare liv ikke fatte og begripe hvilke andre dyr som kan få til en slik basslyd!
Passet på å lage litt lyd i de aller tetteste krattene rett etter det, slik at jeg ikke skulle komme overraskende på en bjørn og skremme den. Nynnet blant annet på “A Forest” med The Cure, noe som føltes passende.

Kanskje sto bjørnen borti skogen og digget låta. Og kanskje tenkte han: “Hey, han fyren der har jeg sett før! Det er jo en av de dustene som plukka opp bæsjen min for noen år siden!”

Dessverre har jeg ingen bilder fra denne siste etappen av Finnvegen, for regnværet drepte mobilen min.

*

Ja, disse turene ble altså foretatt uten ski og truger. Det er ikke lenge til det blir mulig igjen, så det er bare å begynne planleggingen, folkens!

For selv om det i øyeblikket ser slik ut på Skasen …

… så rekker du knapt å blunke før det plutselig ser slik ut:

Wow, har du lest helt HIT? Jammen ikke dårlig! Kunne du da tenke deg å gi litt driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!