Ferie i fjellene

Denne uka har min kjære Dawn og jeg vært på ferie i den norske fjellheimen, henholdsvis Rondane, Jotunheimen og Lodalen – med en liten Oslo-tur som dessert.

Her følger mitt tur-referat …

Etter noen dager med intens og inspirert jobbing på egne prosjekter, satte Dawn og jeg oss MANDAG MORGEN i den lille bilen min, tidligere døpt “Per”. Lille Per hadde bagasjen full, med telt og soveposer og liggeunderlag og diverse turutstyr.

Ferden gikk til Rondane, hvor vi også hadde noen fantastiske dager i fjor.

Vi havnet ved Mysusæter, og var innom Rondane Høyfjellshotell og spiste en middagsreprise fra i fjor, nemlig fjellørret. Nam nam. Ostefat til dessert var ikke å forakte denne gangen heller.


Planene var ganske frie de neste dagene. Skulle vi bli værende i Rondane? Eller dra til Jotunheimen? Dovre?

Valget falt på Jotunheimen. Da vi våknet på Rondane på TIRSDAG, gikk ferden ned til Otta og inn på Valdresflye. Denne veien, som går mellom Otta og Beitostølen, og som noen dyslektikere eller folk som kun hører ordet muntlig kan forveksle med et fly og ikke en bilvei, byr på en av de vakreste bilturene i Norge.
I en reklame leste vi at det i grunnen bare var å sette fra seg bilen hvor som helst og gå innover – man ville uansett havne i paradis. Det er nok sant.

Sola strålte, og vi hadde god tid og null stress. Tilfeldige turistattraksjonsskilt fikk dermed bestemme litt av dagsprogrammet, og vi var nedom “Ridderspranget”, hvor en eller annen Sigvat fra Valdres på 1300-tallet var på bruderov og røvet den vakre “Skårvangssola” fra ridder Ivar etter å ha satt fyr på gården hans. I den påfølgende forfølgelsen skal han angivelig ha klart å hoppe over elven Sjoa på dette stedet, med baben i armene, et sprang på rundt to meter. En av hans forfølgere skal ha havnet i vannet, til skrekk og advarsel for de andre.




Jau, jau, slik går no dagan for nokon. Selv hadde jeg med meg den vakre “Åsgreina-sola”, og holdt henne heller betryggende i mine armer på den ene siden av juvet. (Kanskje mest betryggende for meg, som har mer skrekk for høyder og vann enn madammen min.)

Vi var innom Gjendesheim, hvor vi fikk noen gode tips til teltplasser. Dawn var sugen på rømmegrøt, og vi fikk dermed også tips om den nye cafeen til Turistforeningen, Flye 1389. Et fint sted hvor du kan sitte og spise med fantastisk utsikt, rett ved veien. Rømmegrøt og spekemat ble det!




Etter inntatt lunsj kjørte vi litt tilbake mot Gjendesheim igjen. For på veien mellom Gjendesheim og Flye 1389 hadde Dawn oppdaget en perfekt teltplass i det fjerne, ikke så langt fra en mulig bilparkering.

Dermed slo vi opp teltet der, og nøt en deilig ettermiddag og kveld med stillhet. En stillhet som kun fikk konkurranse av en brusende elv (som også funka bra som kjøleskap), et knitrende leirbål, en god samtale – ja, også litt Thåstrom og Leonard Cohen fra Spotify, da.






ONSDAG dro vi ned til Gjendesheim igjen, hvor vi begynte på Besseggen fra motsatt ende av folk flest. Det var aldri aktuelt å gå hele turen over, både fordi det ikke ville vært helt forsvarlig (selv om jeg definitivt er godt på bedringens vei etter korona og blodpropp, gjenstår det nok fortsatt litt tid før jeg kan legge ut på en slik ferd) og fordi jeg har saiko høydeskrekk. Lærte denne dagen at det er mulig å ta en 4 kilometers omvei rundt et vann på toppen der, slik at man slipper det smaleste partiet. Det gjorde en fullverdig Besseggen-tur langt mer aktuell en gang i framtiden!
Men denne onsdagen holdt det med å gå noen kilometer opp til topp-partiet og ned igjen.








Etterpå tok vi båten til Gjendebu og tilbake, bare for å se den vakre naturen fra fjorden også.





Kvelden ble en kjærkommen reprise ved leirbålet. Solnedgangen var usedvanlig vakker (synd jeg ikke er ordentlig fotograf). Ved bålet leste jeg også en Hjortefot-bok. Da jeg var kid, var Hjortefot det helt store. I ettertid er det lett å skjønne hvorfor ikke bøkene blir trykt i nye opplag. Beskrivelsene av “negrene” tåler ikke helt tidens tann, for å si det mildt. Men likevel: Gøy med nok et flashback til det som åpnet litteraturens verden for meg i barndommen.


Dawn leste på sin side “Den tredje Antikrist” av Mario Reading, som visstnok var så spennende på et tidspunkt at hun nesten ikke torde å bla om – selv om hun visste at det kom til å gå bra, siden hovedpersonen ikke dør kvartveis i en roman (som regel, da).



TORSDAG ble teltleiren pakket sammen, og ferden gikk videre i smellvakker natur. Målet var Lodalen, ikke langt fra Stryn, og bilturen gikk over Strynefjellet.

Vi tok en lunsj på Grotli. Her bodde blant annet Harry Potter-stjerna Rupert Grint i tre uker i 2011, under innspillingen av krigsfilmen “Into the white”, regissert av Petter Næss.
Filmen er basert på sanne hendelser som skjedde like i nærheten (kult når filmer spilles inn på steder hvor handlingen faktisk foregikk!). Wikipedia: “Into the white er en film regissert av Petter Næss, basert på hendelser på Strynefjellet under invasjonen av Norge i 1940. Filmen handler om tre tyske flygere og to britiske som blir skutt ned og må nødlande på henholdsvis Heilstuguvatnet og Breidalsvatnet 27. april 1940. Flygerne må søke ly i samme jakthytte under vinterstormene og tvinges til å samarbeide for å overleve.”


Veldig flaks at jeg først i ettertid fikk vite at restene av det tyske Heinkel-flyet fortsatt ligger i fjellet ikke langt unna, for ellers hadde nok dagsprogrammet gått ad undas. (Inntil videre får jeg ta til takke med flyvrakene jeg har besøkt i Oslomarka.)

For målet denne torsdagen var nemlig ikke flyvrak, men altså Lodalen, ikke langt fra Stryn, hvor vi skulle tilbringe to dager på et veldig fint hotell ved navn Alexandra, som del av julegave til Dawn i fjor.

Her har jeg vært for haugevis av år siden. Det var opprinnelig Mikkjel Fønhus som dro meg hit (i likhet med mange andre steder), da hans roman “Det raser fra Haukefjellet” er basert på rasulykkene i Lodalen i 1905 og 1936, som til sammen krevde 135 menneskeliv. Det er forøvrig arkivfoto fra disse ulykkene som introduserer filmen “Bølgen”.

Lodalen har blitt kalt “Norges vakreste og farligste dal”. Og det er naturskjønnheten som trakk oss hit i år, vi er ikke såkalte katastrofe-turister (bare litt).

Vi sjekket inn på hotellet utpå ettermiddagen. Hotellets historie går helt tilbake til 1884, og det er samme familie som har drevet det i fem (eller var det seks?) generasjoner. Her kan du sitte i et utendørs boblebad mens du ser opp på de massive, truende fjellene som omgir hotellet.


Buffeten som tilbys på kvelden, er i en egen klasse. Nam nam. Dette ble ikke slankeferie, foråsirresånn. Tror buffeten på Alexandra bød på sånn cirka fire ganger flere kalorier enn det jeg forbrant ved Besseggen. Det skyldes fråtsing, som visstnok er en katolsk dødssynd. Flaks jeg ikke er katolikk. Veit det allerede har blitt en del food porn i dette innlegget, men her kommer mer:

Dette var da runde 1 av totalt fire runder.

FREDAG våknet vi opp i paradis, og etter noen timer med bok og sol i hotellets basseng- og spa-avdeling (jeg er tøff i pyjamas) …

… kjørte vi innover Lodalen.

Veien er smal, smal (akkurat som Jesus påsto at veien til himmelske opplevelser var), og det blir litt kåling og rygging når man møter biler. Men heldigvis var det ikke mange av dem. I fjor var det visst langt verre, da noen instagram-bilder og hæsjtæggs gjorde at alle selvpromoteringskåte folk i verden plutselig skulle til Lodalen akkurat da for å få det rette bildet av seg selv.

Inne i dalen kommer man til minnestøtten over de omkomne, rett vis a vis der fjellet raste ut. Mange har lurt på hvorfor de overlevende ikke flyttet fra bygda etter raset i 1905. Men for det første var det ikke bare-bare å flytte fra gård og grunn for folk på den tiden, og for det andre regnet man det som lite sannsynlig at fjellet skulle rase enda en gang. Dessverre gjorde det nettopp det i 1936, enda verre enn sist, og enda flere omkom.


Det gir en spesiell følelse å stå med de store arrene i fjellet rett imot seg. Hovedpersonen i Fønhus’ bok opplever fjellet slik: “Han kjente mest som en agg til dette fjellet nå, det ble nesten noe levende ved det.”

Videre innover kjører man på det som ble kalt Norges farligste veistrekning sist jeg var her. Veien hadde da vært stengt i lang tid på grunn av ras, men var såvidt åpnet igjen med store skilt om “kjøring på eige ansvar” under klippeblokkene som hang like over veien.

LODALEN 130

Nå kjørte jeg de samme få kilometrene med hvilepuls, for det virker som om området har blitt sikret i større grad. Det samme budskapet om kjøring på eige ansvar står nå med langt mindre skrift. Og Kjenndalsstova, den tradisjonsrike kafeen som eierne måtte oppgi driften av da veien var stengt så lenge (og fordi så få torde å kjøre inn i etterkant) (bortsett fra tøffe-tøffe meg, da), er nå åpnet igjen.
Dawn og jeg spiste lunsj der. Hun kjørte reprise av rømmegrøten, og her var den visst enda bedre, mens yours truly kjørte blomkålsuppe.


Sist jeg var her inne, tok jeg det litt svulstige bildet som siden den gang har akkompagnert mangt et dyptsindig innlegg her i bloggen …

LODALEN 155

Burde tatt et oppdatert reprise-bilde nå, men det glemte jeg.

Så kjørte vi videre inn så langt veien gikk, og havnet dermed like ved Kjennsdalsbreen. Herfra gikk vi til fots videre, helt til advarselsskilt nektet oss videre adgang. Her er det usannsynlig vakkert!
Samtidig litt trist, siden breen har trukket seg godt tilbake bare siden sist jeg var her (som vel er en fjorten-femten år siden). De som på Facebook skriver at global oppvarming er tullprat hver gang det kommer en snøbyge i slutten av mai, må gjerne forspise seg på noen boller. Jeg spanderer.









På vei tilbake kunne vi ha valgt å gå ned til det siste gjenstående huset etter ulykken i 1936; huset hvor de overlevende samlet seg etter at den 70 meter høye bølgen gjorde sitt. I stedet valgte vi å kjøre opp i høyden, på den bratte veien opp til Bødalssetra.
Den har blitt asfaltert siden sist. Men “Per” har ikke verdens største motor og kraft, og det var rett og slett en utfordring å få ham helt opp på den smale og saiko bratte veien. En ting er at veien inn til Kjenndalsbreen tidligere ble kalt Norges farligste vei, men jeg lurer litt på om veien opp til Bødalssætra må være blant Norges aller, aller bratteste. Her kommer du ikke opp med bobil eller andre tyngre biler, noe det også advares om nede ved bommen. Rygging er mildt sagt ikke særlig ønskelig på deler av denne veien, så det er bare å be om at man ikke møter andre bilister.
Per lukta rimelig svidd da han ankom toppen, men klarte oppdraget. Så lenge har han nok aldri sammenhengende kjørt på førstegir med full pedal.


Ettermiddagen besto av boklesing på den solhete verandaen til rommet vårt, med utsikt ned til bassenget, før det så ble atter en buffet hvor Åleskjær ikke kjente sin kaloriinntakbegrensning stilt overfor alle godsakene. Runs in the family, I guess. 🙂
Så ble det tilbake til verandaen igjen, da det var en varm sommerkveld. Vi har vært heldige med været på denne turen, deilig varme og opphold hele veien. Og strålende sol i Jotunheimen to dager på rad. Ikke hverdagskost i fjellheimen, akkurat det.


LØRDAG kjørte vi den lange veien hjemover. Det var litt trist at vår kjæresteferieuke var over. Derfor var jeg ikke vond å be da Dawn kom med forslaget om å avslutte i Oslo sentrum, da hun hadde bonuspoeng nok til overnatting der.

Vi kom til Oslo i sju-tiden, og siden byen har åpnet igjen, ble det noen hyggelige timer på Aye Aye Club fram til midnatt, hvor vi traff dypt savnede kjente vi ikke har sett på år og dag. Det var godt å se disse folka igjen.
Baj baj korona-tilstander. Får vi inderlig håpe.

*

Nå er jeg hjemme på Ringvoll igjen. I morgen kommer lillejenta. Det skal bli veldig godt å se henne igjen også, etter to uker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?