Eventyreren Ingstad

ingstad

EVENTYRET- En biografi om Helge Ingstad
Av Benedicte Ingstad
Gyldendal Forlag

(Denne anmeldelsen sto opprinnelig på trykk i Vårt Land på julaften 2009. Boka ligger nå ute som lydbok på Storytel– hvor man kan høre den helt gratis ved å tegne et prøve-abonnement.)

Helge Ingstad mente man burde hatt to livsløp til rådighet. Han opplevde nok mer enn de aller fleste i løpet av det ene han hadde.

Datteren Benedicte har nå skrevet biografien om faren, og bedre lesestoff ved peisen på sure og kalde vinterdager skal man lete lenge etter.
Nå er det vel omtrent umulig å skrive en dårlig biografi om Helge. For livet hans var så rikt og spennende at bare en ren oppsummering av hendelser i seg selv er godt lesestoff.
Men desto større leseglede når det er så godt skrevet som dette!

Pelsjeger

Helge ble født helt på slutten av 1899, og døde i 2001. Sånn sett fikk han leve i tre århundrer. Og vi er mange leseglade som er takknemlige for at han våget å følge sine drømmer hele veien.
Etter å ha utdannet seg til cand. jur. og jobbet noen år som sakfører i Levanger, forlot Helge alle sine trygge rammer for å få forsøke seg som pelsjeger i Canada i 1926.
I fire år levde han som de fribårne menn han tidligere hadde lest om med stor fascinasjon. Men noen picnic ble det definitivt ikke, og den første vinteren ble en så stor nedtur at den ikke engang ble omtalt i boka han senere skulle skrive om tiden i Canada. Noen ganger handlet det også om liv og død, som da han såvidt unngikk å fryse ihjel etter å ha gått gjennom isen, eller da villreinen uteble mens han fartet rundt med lokale indianere.

Suksess

Helges far, Olav, oppmuntret ham hele veien til å skrive om sine opplevelser. I et brev skrev han: ”Skriv med frekkhet og smør godt på. Nævn at turen blir på 3200 miles og går til egne som ingen hvit mand har set de siste hundre år.”
Men overdrivelser ble ikke nødvendige, for det var et mer enn nok spennende manus Helge til sist leverte Gyldendal. Boka Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere ble en umiddelbar salgsuksess, og Knut Hamsun kalte ham en ”mesterlig iakttaker og skildrer”.

Sysselmann

Selv om han nok fint kunne levd av inntektene fra boka, drev lengselen etter polare strøk ham straks bort fra sivilisasjonen igjen. I 1932 ble han (etter mye om og men) sysselmann for de norsk-okkuperte områdene på Øst-Grønland. Det var en ganske betent politisk situasjon Helge havnet midt oppe i, og tonen mellom Norge og Danmark var ikke den beste.
Selv var nok Helge langt mer opptatt av naturen enn politikken, noe som også merkes i hans andre bok, ”Øst for den store bre”, hvor naturskildringen er i fokus.
I 1933 fikk Danmark medhold på alle punkter av domstolen i Haag. Dermed endte Helge opp som sysselmannsfullmektig på Svalbard istedet. Oppholdet her skulle bli svært annerledes. Mens han på Grønland kunne drive fangst som han ville, siden arbeidet hovedsaklig besto i å representere en norsk tilstedeværelse i området, var det på Svalvard en rekke kontorsaker å ta hånd om. Men noen ”kontorrotte” ble Helge aldri, og han benyttet enhver anledning til å pleie kontakten med fangstfolkene rundt på øygruppen. Med hund og slede oppsøkte han til og med de russiske gruvesamfunnene, som gjorde stor stas på ham.
Men mot slutten av oppholdet fikk Helge Ingstad en sledetur som ble i tøffeste laget, i forbindelse med en redningsaksjon. Etter denne ble han syk, og vendte etterhvert hjem til fastlandet, hvor han umiddelbart ble innlagt på sykehus med tuberkulose i den ene nyren.

Nye planer

Men etter operasjon og rekonvalesens, la Helges rastløse sinn nye planer. Han ønsket å utforske Sibirs ødemarker, men fikk aldri de nødvendige godkjenningene fra russiske myndigheter.
Turen gikk da i stedet til USA, hvor han fartet omkring en tid. Han visste vel ikke helt hvor veien nå skulle gå videre, og Benedicte gjengir et et hjertesukk han skrev i et brev til foreldrene: ”Jeg kan vel ikke holde paa aa reise slik ansvarsløst bestandig mens alle mulige mennesker holder paa aa slite med alvorlige pligter. Men det er så svinagtig vanskelig aa bestemme sig for et fast arbeide i Norge som jeg kanskje til syvende og sist ikke trives ved. –men jeg har foreløbig ingen bekymringer… Men en stor ting er det aa faa se sig om i verden. Man skulde hat to livsløp til sin raadighet. Reise i løpet av det ene og ofre sig for samfunnspligter i løpet av det sidste.”

Cowboy

Etter en tid ble Helge cowboy i Arizona. Lenger vekk fra polarstrøkene var det vel vanskelig å komme, men i bunnen lå vel den samme opplevelsen av EVENTYRET.
Han dro etterhvert til apachenes rike. Han ønsket å oppsøke noen av de gamle krigerne fra Geronimos tid, samt få bekreftet en teori om at apasjene var i slekt med ”villreineterne” han hadde møtt i Canada. I dette lå det også materiale til en ny bok.
Men faren fryktet at han skulle bli for vitenskapelig og nøktern, og anbefalte ham å skrive fiksjon for å tjene penger. Til det svarte helge: ”Papa skal faa sine høvdinger og han skal faa dem så vilde at Coopers indianerfortellinger blekner, og allikevel behøver jeg ikke å overdrive. Men jeg vil ikke bare lage noe løst stoff som selger godt fordi det er dramatisk og pikant. Jeg vil samtidig skrive noe som er verd noe, noe som blir stående.”
Og da Helge fikk høre rykter om at det fortsatt fantes apasjer som levde fritt i fjellene i Mexico – krigere fra Geronimos tid som aldri hadde blitt en del av av reservatene – begynte han jakten på ”den tapte stamme”.

Intriger

Med seg på ekspedisjonen fikk han blant annet Yahnozah, en indianer på rundt 70, som i sin tid hadde tilhørt Geronimos flokk i Sierra Madre-fjellene.
Underveis tok de også med seg indianeren Isidro Mora, noe Helge skulle angre bittert på. Mora hadde selv vært med på å drepe flere av de ville apasjene, og viste stolt frem hodeskallen til en apasjekvinne han en gang skjøt. Det er ikke så rart det ble kjemikræsj mellom ham og Yalmozah.
Ekspedisjonen endte med en rekke intriger og til og med rettsak, De fant aldri noen ville apasjer, bare en rekke individer som kjente til dem.
Og materiale nok til en spennende bok (Apache-indianerne – Jakten på den tapte stamme kom ut i 1939).

Jakten

I alt Helge skrev og gjorde, kom respekten for det ”primitive” til uttrykk. Benedicte skriver: ”I dette lå selvsagt også en romantisk, rousseausk forestilling om verdien av å gå tilbake til naturen. Kanskje hans egen klossethet med all skags teknologi og moderne innretninger bidro til beundringen hans for det ”primitive”.”
Uansett vil nok også denne biografien inspirere mange moderne nordmenn til å i det minste lukte litt mer på naturen. I likhet med Helges opprinnelige verker, inneholder Eventyret stoff som ihvertfall vil få denne leseren til å fyre opp minst ett leirbål mer enn vanlig det kommende året.

Fullkommen bok

Eventyret har blitt en fullkommen bok på alle måter. Den fungerer som en veldig bra oppsummering av innholdet i Helges bøker, samtidig som den inneholder mye ny informasjon. Benedicte har ifølge forordet hatt tilgang til minst 40 hyllemeter med arkiverte papirer.
Her er også mange private minner, flere av dem humoristiske. Som da Helge i en alder av 99 ble tilbudt hjelp for å komme seg opp en bakke, og snøftet foraktelig tilbake og svarte: ”Tror du jeg er hundre år, eller?”
Å skrive om sine egne foreldre, krever en god blanding av både nærhet og distanse, og denne blandingen mestrer Benedicte til fulle i denne boka.
Men historien slutter jo ikke med apasjeindianere. Helge fikk seg etterhvert en kone, og la ut på nye eventyr sammen med henne. Det kan du lese om i Bind 2, Sammen under Leidarstjernen – En biografi om Helge og Anne Stine Ingstad.

*

Det kommer en rekke anmeldelser av lydbøker i bloggen framover. Anmeldelsene kommer til å være 100 % ærlige, ikke “kjøpt og betalt” (som visse fotballdommere). Men for ordens skyld: At det vil komme yours truly til gode dersom noen skaffer gratis prøve-abb på Storytel via bloggen min, behøver ikke være noen hemmelighet.

En win-win, spør du meg. Storytel anbefaler jeg nemlig på det aller, aller varmeste. De har et stort utvalg innen de tre kategoriene som spesielt interesserer meg, nemlig a) bøker om tro og Jesus, b) villmarkslitteratur og c) bøker om skriving og forfatterskap.
Kom gjerne med ønsker til lydbøker du vil jeg skal anmelde. Jeg sovner til lydbok nesten hver kveld uansett. Har blitt avhengig.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?