Et religiøst forsvar av Dimmu Borgir

I forbindelse med at Dimmu Borgir spiller på sommerens Tons of Rock (som jeg gleder meg veldig til), kjører jeg herved en gammel reprise på et innlegg som ga meg en del reaksjoner i sin tid.

Til tider blusser debatten om tekstene til Dimmu Borgir opp. I sommer havnet hele debatten på Stortinget, da man lurte på om tekstene kunne rammes av den nye diskrimineringsloven. Ikke minst har følgende tekststrofe møtt mye kritikk: “Hogg hodet av hver kristen, og voldta deres kvinner og barn”.

Noen har reagert på at det ikke er likhet for loven, all den tid ingen norske band ville ha våget å synge noe lignende om f.eks. muslimer eller homofile, i visshet om at de da ville blitt straffeforfulgt. Andre peker på at slike tekster kan inspirere til destruktive handlinger.

OK. Siden jeg er religiøs og vanker på rockepuber, så la meg komme med mine two cents i tåka. Har nemlig fått spørsmål fra folk som lurer på hva en slik som meg egentlig tenker om dette.

For det første: Det er aldri skummelt med lam som kler seg ut som ulver. Det var det motsatte Jesus advarte mot, for slikt er langt farligere.

Jeg har til gode å møte hat i metal-miljøer for min tro på Jesus. Forundring og spørsmål og motstand, ja – det har jeg både fått og gitt. Men aldri hat eller fysisk aggresjon. De gangene jeg har opplevd det, har det vært fra folk utenfra. (En gang ble faktisk en dresskledd mann pælma ut av Elm av noen meget svartkledde med opp-ned-kors rundt halsen fordi han ikke klarte å respektere at jeg var en troende.)

Det er viktig å skille mellom reelle trusler, og “hat” som et kunstnerisk uttrykk som inngår i et større konsept. Det finnes f.eks. homofile som risikerer bank av tullinger som truer dem, og som derfor ikke våger seg inn på visse utesteder i distriks-Norge. Men som kristen i Oslo kan du trygt gå inn på en hvilken som helst metallpub uten å risikere annet enn en god diskusjon (så sant du er et fornuftig menneske). Faktisk er sannsynligheten også stor for at du treffer på noen trossøsken.

Den “forfølgelsen” enkelte norske kristne maser om, har jeg personlig til gode å oppleve. Og jeg har vanket mye i miljøer med folk som anser seg som radikalt anti-religiøse, uten å legge skjul på min egen tro.

De gangene jeg har fått pes eller trusler for min tro, har det altså skjedd i helt andre miljøer. Og det må også sies at det som regel har vært ganske så fortjent. Den “forfølgelsen” jeg har opplevd, har som regel ikke vært på grunn av min tro, men på grunn av mine manglende evner til å formidle den på en god måte. Når du f.eks. flyr inn på Blitz med traktater og stresser folk som prøver å ha en fin konsertkveld med at de må bli frelst – ja, da fortjener du å bli nekta på stedet, for å si det sånn. (Nå snakker vi 1993, hehe…)

At kristne tar seg nær av svartmetall-tekster, er selvsagt bare ekstremt god reklame for de aktuelle bandene. Men for evangeliet synes jeg ikke det er særlig god reklame at kristne alltid er så ekstremt ømfintelige. Det fører bare til flere fordommer.
Ikke slik å forstå at troende skal være dørmatter og godta hva som helst. Men med tanke på hvilke lidelser troende i andre deler av verden faktisk går igjennom, virker engasjementet mot et fiktivt hat her i landet nesten patetisk.

Dessuten: Skal man sensurere tekstene til f.eks. Dimmu Borgir, må man være konsekvent nok til å godta at også deler av Mosebøkene sensureres – ut i fra nøyaktig samme lover.
En viss ABB bruker bibelsitater i sitt manifest. Skal vi stille Bibelen til ansvar for det, tro? Personlig synes jeg ikke det, for fyren kunne åpenbart ikke lese. (Han kaller dessuten Jesus for den “mest patetiske skikkelsen som noen sinne har levd”.)
På samme måte kan man ikke skylde på metalbandene for at fjortiser har tent på kulturminner. Disse fjortisene har heller ikke helt skjønt greia.

Det er flere vers i Toraen som oppfordrer til drap på filistere, inkludert deres kvinner og barn, men jeg har til gode å være redd for jøder eller loviske kristne av den grunn.

Norsk svartmetal har gjerne et kunstnerisk uttrykk basert på det norrøne, og tar i stor grad historisk utgangspunkt i den formen for kristendom og åsatro som fantes i blant annet vikingtiden – en tid hvor begge sider hogg hodet av folk. Hele opplegget er et teater med et historisk tema, like skummelt som f.eks. islendingesagaer.

Så lenge ingen sensurerer Kinnaspelet, hvor mordere fremstilles som “hellige menn”, er det ingen grunn til å sensurere metalens teater, heller. Den romersk-katolske kirkes historie er for meg et langt større symbol på anti-kristelige handlinger enn det moderne svartmetal kan få blitt. Jesus og svartmetal er på samme lag når de reagerer på behandligen av “kjettere”. (Problemet er bare at mange ser på Jesus og de religiøse institusjonene som samme greie, og derfor tyr symbolsk til Satan for å protestere mot sistnevnte, mens det ut i fra min historieforståelse var nettopp Ondskapen som sto bak den virksomheten disse institusjonene bedrev.)

Det er selvsagt ingen av gutta i Dimmu som oppriktig dyrker eller tror på Satan, eller som er for voldtekt av kristne kvinner og barn. På samme måte er det vel ingen av de kirkens menn som fortsatt mener at Olav var en helgen, som forsvarer det å sette fyr på ikke-troende og deres landsbyer i vår egen tid.
Så du kan like godt spørre: Hva er det man symboliserer med å ha Olav den hellige på altertavler i norske kirker, all den tid han oppfordret til drap?

En kristendomsform som kom med sverdet, måtte selvsagt tåle at noen trakk sverd tilbake. Og mange metaltekster forholder seg altså gjerne til nettopp denne tiden. Før vi henger oss opp i andres kunst, kan vi kanskje heller ta utfordringen med å forklare egne tekster teologisk. Som f.eks. “Drep nå alle guttebarn og alle kvinner som har ligget med menn.”
Det er bokstavtro tolkninger av slike bibeltekster i historien som i sin tur har fremkalt et like brutalt – men bare kunstnerisk – gjensvar i moderne metaltekster.

Når pastorer i dag bruker voldelige vers fra gamletestamentet allegorisk, som et symbol på en moderne, ikke-voldelig åndskamp, må de selvsagt også tåle at anti-religiøse bruker ekstrem språkbruk symbolsk.

Til sist: Det er faktisk mulig å være inspirert av andre ting enn gode eller onde åndskrefter. Faktisk. Det er ikke alltid enten-eller.
I Norge har vi mange historiske spill fra middelalderen og vikingtiden. Når en skuespiller i et slikt teaterstykke roper “Drep dem alle!” fordi det står i manus, behøver han ikke være inntatt av andre krefter enn sitt eget skuespillertalent. Og det er hva svartmetall i hovedsak dreier seg om: Et episk skuespill.

Reell djeveldyrkelse må du nok til enkelte dresskledde for å finne.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?