Mest lærerike boka på lang tid

Denne anmeldelsen kommer lovlig sent. For boka kom ut i 2021. Men krigen i Ukraina har gjort deler av innholdet enda mer aktuelt.

I “Makten & troen” legger forfatter Richard Bærug ut på en lang reise til ulike klostre og kirker øst i Europa – fra Jerusalem til Finnmark. Underveis intervjuer han en drøss mennesker, hovedsaklig munker, nonner og kirkeledere. Man kan trygt si det ligger et formidabelt researcharbeid bak boka!
De 551 sidene er også spekket med mange flotte bilder, de aller fleste knipset av forfatteren selv.

Det er i hovedsak ortodokse troende han besøker og intervjuer. Bærug gir et direkte glimt inn i hverdagen til de han møter på sin ferd. Slike innblikk i trospraksis hos enkeltindivier gir langt større innsikt enn f.eks. et teologisk læreskrift eller kirkers offisielle uttalelser.

Bærug gir oss hands-on kunnskap. Det er flere år siden jeg lærte så mye av en bok.

Kanskje kan den ortodokse kirke sies å være den mest politiserte kirkeretning i verden. Siden det er slik at de ulike nasjonalitetene gjerne vil være såkalt autofekale (selvstendige kirkeretninger innenfor den store ortodokse kirkefamilien, med rett til å utnevne egen patriark), oppstår det diskusjoner. Den ukrainske ortodokse kirke er anerkjent av patriarkatet i Konstantinopel og Alexandria, av kirkene i Hellas og på Kypros – men selvsagt ikke av den russisk-ortodokse kirke. Sistnevnte ønsker denne under sin egen paraply.

Boka er utgitt like før krigen, og ble plutselig mer høyaktuell enn forfatteren kanskje så for seg. Vi har alle sett den maktglade russiske patriark Kirill velsigne krigsmaskiner den siste tiden. I boka intervjues mannen som er helt øverst i det ortodokse hierarkiet, nemlig patriark Bartholomeus i Konstatinopel, som kan fortelle at Kirill har skrevet et brev til ham om at han vil “måtte svare for sine handlinger på den store dommedagen” – fordi Bartholomeus tok Ukraina inn i varmen.

Kirill har i ettertid blitt selve skrekkeksempelet på hvor ille det kan bli når religion blandes med politikk. Det har alltid vært problematisk å knytte kirker for mye til nasjonale overtoner.

Det har ellers kommet fram at mange prester i de tidligere kommunistlandene samarbeidet med statlige sikkerhetsorganer, og dermed sto bak mange drap. Russland er en av få kirkekretser som ikke har ønsket å åpne arkivene for å ta et oppgjør med dette omfattende fenomenet.

Sjokkerende og trist

Som lavkirkelig leser er det mye som sjokkerer meg i boka. Det er mye overtro og loviskhet som hersker i flere miljøer som beskrives. Åpningskapitlet “Mirakel på bestilling” er såpass interessant at jeg skal ta for meg historien i et eget blogginnlegg.

Til tider blir jeg skikkelig trist. Mange oppriktige sjeler sliter under religionens åk framfor å nyte friheten i Kristus. Det er mye gjerningsreligion, hvor åndelig gevinst knyttes til merkelige konsepter og selvpineri.

Ordet ortodoks betyr “rettroende”. I boka kommer det flere ganger fram at enkelte ortodokse anser alle andre kristne for underlegne. Ja, protestantiske kristne er faktisk på vei til helvete, alle sammen, erklærer en munk. Skal du ha håp om himmel, må du bli ortodoks. Det er en tydelig sekterisme blant flere munker, ikke minst på øya Athos.

Det skinner også tydelig igjennom at det å leve som munk eller eremitt over lang tid, ikke nødvendigvis er sunt for alle. Vi møter f.eks. hulemunken Efimij, som mener det finnes en hemmelig, verdensomspennende regjering med satanister øverst i pyramiden, og det er jøder og Rockefellerne som står bak det hele. Strekkoden på brusflasken hans er dessuten 666-systemet. Vi møter også munken Maksim, som bodde alene høyt på en klippe i flere år, men som nå er nede igjen og fremmer sin teori om at det gamle, georgiske alfabetet og språket inneholder chiffrerte koder som vil forklare alle Bibelens hemmeligheter når Jesus kommer tilbake. Akkurat som Lasarus ble vekket opp, skal det gamle georgiske alfabetet vekkes opp igjen ved Jesu gjenkomst. Språket har derfor fått kallenavnet Lasarus. Georgisk var angivelig språket alle snakket før Babels tårn (!), og dessuten får ordet Lasarus på georgisk tallverdien 144, og siden Åpenbaringen nevner 144 000, har man her enda mer å spinne videre på …

Men så har du de vakre intervjuene hvor evangeliet virkelig skinner igjennom. Som intervjuet med fader Bosporios, som erklærer: “Gud er ikke der for å straffe deg eller slåss mot deg. Gud er kjærlighet.”

Vi får også et innblikk i ulike opprørsbevegelser innen den ortodokse kirke. Blant annet “molokanerne”, hvis etterkommere du i dag finner i Fioletovo i Armenia. “Det var i 1842 de kristne russiske molokanerne ble tvangsflyttet fra Tambov-provinsen i Russland til Fioletovo. Etter at boktrykkerkunsten hadde gjort Bibelen tilgjengelig for folk flest og Peter den store hadde begrenset makten til den ortodokse kirke, syntes mange kristne russere at de ikke lenger trengte å gå veien om det ortodokse kirkehierarkiet for å være gode kristne. Mange hadde fått nok av de utallige ortodokse helgenene, syntes ikke noe om at man skulle tilbe kors og ikoner og at kirken krevde betaling for både ditt og datt. De ble kalt molokanere, av det russiske ordet for melk; moloko, for at de tillot seg å drikke melk under fastetiden. Pjotr Morozov sammenlikner de russiske kristnes protester mot den ortodokse kirke i øst med protestantenes opprør mot den katolske kirken i vest. Reaksjonen fra den ortodokse kirken lot ikke vente på seg. -Det var et kommersielt spørsmål. Det ble ingen inntekter fra menighetene lenger da folk innså at de ikke lenger behøvde å lese Bibelen via en prest.”

Til tider har det statlige og prestelige overformynderiet vært ekstremt, og det har blitt blodsutgytelser over latterlige bagateller. Som striden mellom de “gammelortodokse” og de ortodokse som godtok reformene til patriark Nikon på slutten av 1600-tallet. De kranglet rett og slett om hvorvidt man i gudstjenesten skulle svare halleluja tre eller to ganger, om man skulle gå medsols eller motsols rundt ikonpulten – og om man skulle korse seg med tre eller to fingre! På grunn av slike problemstillinger ble “tusenvis enten brent på bål, kokt, druknet, frosset i hjel, slept til døde av galopperende hester, hengt eller “bare” forvist og forfulgt.”
Sånn går no dagan.

“Makten og troen” er en vakker reisebok som lar deg bli kjent med svært mange ulike mennesker og fortellinger innenfor et kirkelandskap som er forholdsvis ukjent for mange av oss. Den lar deg se større historiske linjer og problemstillinger i den østlige delen av Europa. Rett og slett et svært lærerikt verk som herved anbefales på det aller varmeste!

Boka finner du blant annet HER.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?