Follow
Tord Langmoen
BRANNEN
Cockpit Forlag
328 sider
Til tross for vindpark på selveste Finnskogleden, massiv rovdyrjakt og stygg flatehogst, har Finnskogen fortsatt litt magi og mystikk igjen (selv om den med skam å melde er på hell).
Det mest magiske er kanskje likevel alle disse fantastiske forfatterne syvmilsskogene klarer å skvise ut av seg.
Vi er allerede bortskjemt med dikt og store slektsromaner fra Åsta Holt, enda større slektsromaner fra hennes litterære arvtaker Britt Karin Larsen, kick-ass beskrivelser av et moderne lokalsamfunn fra Adelheid Seyfarth – ja, til og med det noen litt nedlatende kaller “kiosklitteratur” blir spennende bare den foregår på Finnskogen (som Jorun Johansens “Fossefall”).
Og her kommer altså Tord Langmoen. Vel, han er ikke helt fersk, har utgitt bøker fra Solør tidligere, men dette er hans romandebut.
For en debut! Det overrasker meg litt at boka er utgitt på hans eget Cockpit Forlag. Jeg håper dette er et bevisst valg og ønske, for hvis de større forlagshusene har takket nei til denne, er det i så fall mer mystisk enn noe av det som har skjedd på Finnskogen gjennom årene.
Boka tar utgangspunkt i en sann og tragisk hendelse. En hendelse som tidligere i år ble markert med et eget spill på Grueplassen, i anledning at det har gått 200 år. Det var i pinsen 1822 at det begynte å brenne i Grue kirke midt under gudstjenesten. Siden dørene slo innover og ikke utover, oppsto panikk og hele 116 mennesker omkom i brannen.
“Brannen” er en roman, ikke en dokumentar. Vi møter fiktive personer, deriblant hovedpersonen Johan Gamlegrue. Vi blir kjent med ham og en rekke andre personligheter, allerede fra år 1792 av, og følger dem i livene de lever i forkant av den tragiske hendelsen som påvirket hele bygdesamfunnet og folk i skogene omkring.
Noe er basert på fortellinger som har blitt fortalt ned gjennom generasjonene i bygda. Andre ting er basert på historiske kjensgjerninger. Blant annet får vi et innblikk i hvordan konkursen til Det Ankerske Fideikommiss, etter den store bordtomtbrannen i Christiania i 1819, også fikk store konsekvenser for folk helt inne på Finnskogen. Men i det store og hele har forfatteren vært helt fri ved å velge romanformen. Som han uttalte til en lokalavis i forbindelse med lanseringen: “Boka er skrevet på Solør-måten. Halvparten er ljug, andre halvparten fakta.”
Akkurat som i Seyfarths bøker fra mer moderne tid, preges det lille bygdesamfunnet av intriger og sladder. Etter brannen er det vår helt Johan Gamlegrue som i alt bygdesnakket får skylden for brannen. Selv er Johan mest opptatt av å finne Guds mening oppi det hele.
En spennende roman som herved anbefales på det varmeste!
