En personlig seier

Lørdag, på vei hjem etter noen dager hos madammen, tok jeg omveien om Harestua og Nittedal, for å ta et par kjentmannsposter.

Først ut var RADIO BETA RUDSÆTER (post 38 i boka), i vesthellinga av Paradiskollen øst for Harestuvannet.




På denne sætra ble det drevet motstandsarbeid under krigen. Blant annet var den skjulested for radiosenderen BETA, som sendte mange viktige meldinger til London. Utrolig nok ble Rudsætra, med sitt store hus på den åpne setervollen, aldri oppdaget som motstandssted av tyskerne. Selv ikke peileflyet “Storchen” klarte å avsløre virksomheten på stedet, selv om det hele var langt mer åpenlyst enn det som foregikk i de mange langt mer skjulte Milorg-cellene i Marka.

Riktignok ble det en razzia på stedet høsten 1943, men tyskerne fant ikke noe av det de lette etter.



*

Etter besøket på Rudsæter gikk ferden til utfartsparkeringen ved Lillomarka, og jeg gikk de tre bratte kilometerne opp til Sinober, hvor det er en del år siden jeg var sist.


Ikke akkurat folksomt på stedet denne lørdagen. Synd for folk, for vaflene på stedet smakte himmelsk, og er nesten verdt turen opp hit i seg selv!


Etter inntak av kalorier, gikk ferden til ORMTJERN rett i nærheten – post 36 i boka.

*

Det begynte å bli ettermiddag, og jeg hadde en tale å forberede før søndagen. Men kroppen ville ha litt mer utfordring. Kvelden i forveien hadde jeg sett en ny Netflix-film om en Everest-bestigning, og fikk lyst til å gå opp VARINGSKOLLEN (post 28). Det blir jo nesten det samme, blir det ikke det, da?

Det ble tøffere enn jeg trodde. Hver gang man trodde man nærmet seg toppen, kom en ny bakke. At jeg hadde glemt å ta med mat og drikke hjalp ikke på saken. Trodde liksom vaffelen og soloen jeg inntok på Sinober skulle holde. Det gjorde de ikke.

De siste skrittene før jeg kom opp til stua på toppen, så jeg sikkert ut omtrent som de som stabber seg de siste metrene opp til Everest.

Dette var en aldri så liten personlig seier. Det er altså bare noen måneder siden jeg hadde 10 % hjertefunksjon og ble andpusten av den minste ting. Å kunne gå opp hele denne slalåmbakken, tar jeg som beviset på den friskmeldingen legene allerede har gitt.

Ifølge sykehuset har jeg hatt en helt ekstremt rask helbredelsesfase i forhold til det som er vanlig, og hjertet er nå akkurat som det skal allerede etter såpass kort tid.

Mens jeg sto der og følte meg stolt, kom en fyr løpende. Han hadde løpt opp hele bakken! Snakk om party-killer som får folk ned på den mentale landjorda igjen!

Er ikke helt der ennå, for å si det sånn. Og dit har jeg egentlig ikke planer om å komme. Min teori er at det er farlig med all denne løpinga, ass! 🙂

Uansett: Digg å krysse av for denne siste posten. Og utrolig deilig å komme ned igjen og akkurat rekke en dagligvarebutikk med iskald drikke og mat.

14 down, 36 to go!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?