En fin liten rundtur

Det går opp og ned her i livet. Det gjør det definitivt i Østmarka også.

Målet for dagen var Lille Haukåsen, post i den nye kjentmannsboka.

Ferden gikk fra utfartsparkeringen ved Ekerud på Rasta. Etter kort tid får man valget mellom å ta blåstien på vestsiden av Fri-Elvåga, eller skogsbilveien på østsiden. Siden sistnevnte er utrolig kjedelig og stort sett fungerer som et utendørs helsestudio for stressa folk og sykkelfantomer, var valget enkelt.

Da jeg gikk blåstien, fikk jeg flashback. For her gikk jeg som ung gutt sammen med min dypt savnede bestefar Ole, og jeg har ikke gått akkurat her siden den gang. På den tiden lekte jeg stort sett indianer i skogen, og jeg kan fortsatt huske – selv om jeg nettopp ble 50 – at jeg syntes landskapet her minnet om landskapet i en av de gamle Hjortedreper-filmene.

Og et av stedene med utsikt ned mot Fri-Elvåga, er jo stedet hvor Haukøye dreper huronen Magua! I hvert fall sett med blikket til en 12-åring. (Og med blikket til en 50-åring som var tilbake i barndommens lek noen sekunder, og ikke kunne unngå å utstøte et velformulert “UGH”!)

Så kommer man ut fra blåstien og ned på skogsbilveien og demningen, med utsikt over Nord-Elvåga …

… og deretter bort til Mariholtet, som nå har fått nye eiere.

Glad for at Mariholtet har åpnet igjen. Velkommen til Lene og Alexander, de nye eierne! Maten smakte godt. Den mye omtalte gjærbaksten deres kan jeg ikke uttale meg om, for slikt spiser jeg ikke, men det i det minste godt ut, det også. Det var svært folksomt på stedet denne vakre septemberdagen, så varene gikk unna som varmt hvetebrød, ikke minst fordi noen av varene var nettopp det.

De nye eierne har pusset opp resepsjonsområdet. Ellers er det meste som før, sånn rent visuelt. Største forandringen jeg merket meg: Ikke lenger alkoholservering.
Ved et par anledninger har jeg tidligere brukt Mariholtet som pub på solrike dager. Har tatt med meg en god bok, syklet inn og sittet i solveggen i flere timer med rødvin eller et par kalde. Denslags ser ikke ut til å være aktuelt mer.

Slikt er jeg nok en av svært få som vil savne. Det er åpenbart at de fleste kundene ikke kommer hit med en bok i den hensikt å henge på stedet i flere timer. De fleste kundene kommer heseblesende på sine fatbikes eller i glorete joggedresser, styrter en energidrikk og peser videre. Eller de er på familietur og har brukt noen godsaker på stedet som gulrot for å holde motivasjonen oppe hos de minste.

Så ble det litt skogsbilvei ut fra Mariholtet og forbi Mariholtputten, oppover bakkene til den kryssende blåstien som går til Lille Haukåsen til venstre og “Store” Haukåsen til høyre.

På Lille Haukåsen fikk jeg klippet i boka. Som dessuten kan fortelle at det en gang i tiden var god utsikt herfra, og at Lomme-Reiseroute for 1875 kaller stedet Den Store Udsikt. Opp hit dro ofte Thomas J. Heftyes fornemme gjester på Sarabråten. Herfra kunne man se Norefjell, Gaustatoppen, Blefjellene, Jonsknuten og Lifjell.
I dag er det gjengrodd, så du ser stort sett bare trær.

Etter klippingen ble det å snu, krysse skogsbilveien og ta stien opp til “Store” Haukåsen.

På veien opp dit så jeg forresten spor etter verdens farligste rovdyr. Kjente det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Hørte også lyder fra dette dyret, men passet på å holde meg på betryggende avstand.

På Haukåsen ble det nok et flashback til en tur med bestefar. For vi var her også.

Ned fra Haukåsen, på blåstien forbi Bjørnåsen, er det bratt. Ikke en sti for folk med vonde knær. Møtte en dame gående i motsatt retning, og vi ble enige om at jeg var den heldige av oss, som tross alt var på vei ned og ikke opp.

Så var man ved bilen igjen. En fin liten rundtur!

9 down, 41 to go!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?