Skip to content

Det nye (0)

En gang sto jeg sammen med en gjeng turister ved en kirkeruin i Israel og hørte den svenske guiden si cirka noe sånt som dette:

«Här ser vi en kyrkoruin från 1400-talet. Den har byggts ovanpå kyrkan från 1100-talet, som i sin tur byggdes på kyrkoruinerna från 900-talet. Under denna kyrkan från 900-talet hittar man den första kyrkan som byggdes ovanpå den kyrkan som byggdes ovanpå den allra första kyrkan, som byggdes ovanpå den basilikan som först byggdes på den plats där Jesus gjorde sitt mirakel.”

Jeg kunne ikke unngå å tenke: «Er kanskje ikke dette nøyaktig hva kristne har gjort med Jesu budskap også, nemlig å legge lag på lag på lag med sine egne greier over det, slik at folk flest ikke aner hva det opprinnelig gikk ut på?»

Og jo, jeg tror faktisk det. Jeg tror det er stor forskjell på dagens kristendom og det Jesus faktisk sto for.

Det er ikke så mange hundre år siden Bibelen ble gjort tilgjengelig for folk flest. Kirkehistoriens utvikling er preget av at den store mengden av troende har hatt null kunnskap om innholdet i Det nye testamente. Lesningen var forbeholdt prestene og de lærde, som forkynte det de selv fant for godt, eller kompliserte innholdet unødig mye.

I mange tilfeller ser vi også hvordan bibeltekster løsrevet fra sin sammenheng ble brukt til å holde folk nede. Undertrykkelse og maktmisbruk har tragisk nok fulgt i kjølvannet av overgripere som har vært frekke nok til å definere seg som «kirken».
Folket hadde ikke annet valg enn å ta det de sa for god fisk.

Han som i Det nye testamentet var syndernes og tollernes venn, ble gjort til de skriftlærdes talsmann.

Og innen folk flest fikk tilgang til Det nye testamentet selv, hadde visse konsepter, tradisjoner og strukturer etablert seg så sterkt i folks bevissthet, at de fortsatt regnes for å være en del av «kristen lære».

*

Likevel har mange enkeltgrupperinger gjennom hele kirkehistorien lengtet tilbake til selve urkildene. Til det den aller første Jesusbevegelsen sto for. Ikke rent få av dem har blitt kalt «kjettere». Mange har blitt brent på bålet fordi de vågde å lese Bibelen uavhengig av prestene.

Jeg vil påstå at man ikke behøver å være særlig konspiratorisk anlagt for å innse at det i stor grad har vært «kjetterne» som har holdt den opprinnelige ilden ved like gjennom århundrene.

*

I en serie innlegg framover vil jeg gjerne invitere dere patroner med på en søken etter hva den tidlige Jesus-bevegelsen faktisk sto for. Jeg tenkte at vi kunne få bedre lys over fortiden ved å gjøre et slags «motsatt» eksperiment: Kanskje forskjellen på Jesus og kristendom best kan beskrives ved å flytte hele Jesus-fortellingen til moderne tid?

For hvordan ville folk, og ikke minst de kristne menighetene, ha reagert om Jesus dukket opp i Oslo i vår tid, og sa og gjorde omtrent de samme tingene som for 2000 år siden, bare i en moderne og aktuell innpakning?

Den tanken har fascinert meg halve livet.

For når vi i en gudstjeneste hører at Mannen fra Nasaret kalte fariseerne og de skriftlærde for ormeyngel, er det ingen som skvetter i benkeradene. De jødiske skriftlærde på Jesu tid var sikkert helt ekstreme, tenker vi, og den formen for religiøsitet de sto for, døde sikkert ut med deres generasjon, slik at Jesu religionskritikk egentlig ikke rammer noen av oss lenger.

Og ormeyngel er jo bare et kuriøst ord.

Dessuten ligner gudstjenesten ganske mye på den forrige gudstjenesten man var på, og man risikerer verken å bli overrasket eller sjokkert. Alt baserer seg på trygge gjentakelser av det samme.

Men hva om en forkynner (og da snakker jeg ikke om en enspora anti-religiøs forkynner som Richard Dawkins, men om en troende forkynner) hadde kalt store deler av prestestanden for noen jævler? (Den moderne oversettelsen av ormeyngel må da være jævelunger?)

Det hadde i det minste ført til et lite oppslag i kristenpressen (og det er jammen lenge siden Jesus var noe hovedtema der i gården).

Eller hva om han hadde advart folk mot imamer og kalt dem stinkende lik, gjort narr av deres skjegglengder og hevdet at slike ytre uttrykk for gudsfrykt bare er noe folk tyr til for å imponere likesinnede?

Ville han kanskje ikke raskt blitt stemplet som en ekstrem “islamofob” eller intolerant?

Nå tror jeg Jesus faktisk var svært tolerant. Men i evangelietekstene leser vi at han også har en helt annen side enn den “milde” Jesus. I møte med ulike religiøse lederskap, havnet han nesten alltid i konfrontasjoner. Jesus er den største religionskritiker som noen sinne har eksistert. Ordbruken var til tider svært krass. Mine studier har vist meg at majoriteten av Jesus-sitater i Det nye testamentet er kritikk av religiøse holdninger, former og uttrykk – noen ganger bare indirekte, andre ganger svært så direkte.

Men i dag er Jesu religionskritikk nesten glemt, blant annet fordi vi religiøse ikke tror den angår oss.

*

I 1996, som “nyfrelst” og relativt hyperventilerende etter noen år med mye rusbruk, gjorde jeg et forsøk på å formidle noe basert på denne ideen om en Jesus i moderne variant. I «Asfaltevangeliet» (utgitt på Logos Forlag) flyttet jeg hele Jesusfortellingen til Oslo i moderne tid, sett gjennom øynene til Petter, en moderne versjon av apostelen Peter.

Jeg hørte at komiker Ann-Cath Hærland i ettertid kalte «Asfaltevangeliet» for den verste boka noen sinne utgitt i Norge. Hun hadde lest den mens hun satt i fengsel for promillekjøring, og sa hun hadde vurdert å stjele den med seg fra fengselsbiblioteket, fordi hun ikke unnet folk som satt inne å få det, sitat, “enda jævligere enn de allerede hadde det i utgangspunktet”.

Om det var sårende? Nei, jeg er hundre prosent enig med henne: «Asfaltevangeliet» var et regelrett makkverk. Og selv har jeg ikke bare vurdert å stjele boka. Om du har hatt meg på besøk og opplevd at «Asfaltevangeliet» forsvant fra bokhylla di samme kveld, vet du nå hvorfor.

I 2004 lagde vi også en lavbudsjettfilm basert på boka. Den ble ikke så veldig bra, den heller. (Men dere patroner som har lyst, kan se den HER!)

Men ideen til både boka og filmen var spennende! Jeg drømmer om å lage nye versjoner av begge deler (denne gangen med tittelen “Det nye”). Pokker heller!

I første omgang prøver jeg en skriftlig variant gjennom en serie innlegg her i bloggen.

*

 

Ideen er ikke ny eller unik. Det har etterhvert blitt et kjent litterært og filmatisk grep å plassere Jesus-fortellingen i nåtid. Dypest sett handler det ofte – paradoksalt nok – om nettopp en lengsel etter det opprinnelige.

En lengsel etter det Jesus faktisk sto for.

Implisitt i en slik lengsel, ligger også  mistanken om at kirken og de kristne ikke har ivaretatt budskapet godt nok, men endret det underveis, eller i det minste tilpasset det til sine egne rammer.

Det er forskjellige vinklinger man kan ta. Noen lager seg sin egen Jesus-skikkelse, uavhengig av de bibelske tekstene, andre legger seg nærmere det bibelske kildematerialet.

Sist ute er Netflix-serien “Messiah” (som jeg personlig likte svært godt). Blant tidligere eksempler er Joan Bradys “God on a Harley”, filmen «Jesus av Montreal» fra 1989, Tor Åge Bringsværds novelle «Matt 18,20» (i samlingen «Rundt solen i ring», 1967), Are Kalvøs humoristiske “Bibelen 2» og romanen «Mannen som gikk på jorden», skrevet av et forfatter-kollektiv bestående av Ketil Bjørnstad, Torstein Bieler og Lage Fosheim.
(For mer om disse nevnte eksemplene, se dette innlegget!)

*

 

Ikke sikkert mitt forsøk blir noe bedre denne gangen heller. Men kanskje jeg kan få litt hjelp og innspill av dere blogglesere i kommentarfeltene etterhvert som jeg legger ut innlegg i serien.

Jeg er altfor lite ambisiøs til å forsøke å lage en troverdig romanversjon av evangeliefortellingen i vår egen tid. Skal du lage en roman som er troverdig, basert på dette konseptet, må du enten a) være såpass fri i tolkningen at romanen står på egne ben uten annet enn fragmenter av Jesu lære i bunn, eller b) være en ekstremt dyktig forfatter.
Jeg ønsker ikke å skrive det første, og er dessverre ikke det siste.

Derfor blir det snarere snakk om en slags moderne “lignelse” basert på fortellingen om Jesus, med sitater som er direkte inspirert av de ordene han faktisk sa.

Hele konseptet medfører enkelte logiske brister. For hele verden ville ha sett annerledes ut om Jesus aldri hadde blitt født, og vi ville for eksempel ikke hatt noen som kalte seg “kristne”. Man kunne selvsagt latt det være snakk om en slags “gjenkomst”, men da ville man fått problem med Jesu egne advarsler om at mange kom til å utgi seg for å være ham i framtiden.
Så jeg satser heller på den andre logiske bristen: Med en Jesus som kommer for første gang – men til en verden som allerede er sterkt preget av at han har vært her tidligere.

*

Jeg lar teologen i meg vinne over wannabe-forfatteren. Viktigere enn å lage en troverdig beskrivelse av noe som faktisk kunne ha skjedd i vår egen tid, er det å forsøke å kaste nytt lys over Jesu ord ved å plassere dem i en helt annen kontekst.

Det kan innebære at ting til tider blir ufrivillig komisk, siden settingen fra Bibelen er kjent for de fleste, noe som gjør at man kanskje trekker på smilebåndet når man får det samme innholdet presentert i en oppkonstruert og moderne setting.
Og det er absolutt lov å smile av mine valg, de gangene min desperate leting etter moderne paralleller til problemstillingene på Jesu tid skinner igjennom.

Samtidig er det mitt håp at dere innimellom lar dere provosere eller inspirere av helt andre ting enn mine stilvalg, og at vi sammen kan tenke nøyere over hva Jesus kan ha ment med enkelte utsagn. (Og det er selvsagt VELDIG lov å være KRAFTIG uenig med mine tolkninger, det er slikt vi har kommentarfelt til!)

Jeg tror det finnes en kraft i det å se på Jesu ord fra «nye vinkler». Saken er nemlig den at mange religiøse gjør ordlyd viktigere enn innhold, språkform viktigere enn budskap. Et typisk eksempel er den gangen nye bibeloversettelser lot «Fader Vår» bli til det langt mer naturlige «Vår Far», og erstattet setninger som «helliget vorde ditt navn» med «la ditt navn holdes hellig». Da ble det ramaskrik! Til og med den godeste Ole Paus engasjerte seg for «vorde».

Mange har blitt så vant til det høyverdige, gammelmodige bibelspråket, at de forbinder slikt med Jesus, mens originaltekstene som oversetterne baserer seg på, ble skrevet på en svært lite svulstig greskform. Vårt bibelspråk er fortsatt preget av King James-oversettelsen, noe som gjør Jesus til en slags pompøs brite.

*

Gayle Erwin skriver i sin bok «Trendsetteren Jesus» (Prokla-Media):

«Beskrivelsene i Bibelen gjorde ikke inntrykk på meg: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt …» (1 Kor 1,18). Korset var aldri en dårskap for meg. Jeg så det alle steder. Yndefullt prydet det høye kirkespir. I blankpusset sølv eller polert tre var det brukt som dekorasjon i kirker og andre kristelige bygninger. Det hang rundt vakre halser som et kostbart smykke. Det prydet jakkeslag, og var trykt på det elegante brevpapiret til de store kirkene. Det ble sunget om og forkynt. Folk bar store og tunge kors for å gjøre bot eller få offentlig omtale. Korset gjennomsyret min verden. Men det var aldri en dårskap. Hvordan kunne det være noe tåpelig?

Så gikk det opp for meg at jeg ikke virkelig forsto korset. Først og fremst fordi ingen dør på kors i våre dager. Hadde Jesus kommet til vår tid, ville vi behandlet ham mye mer menneskelig. Vi ville ha henrettet ham i den elektriske stol, hengt ham, gitt ham gass, plassert ham framfor eksekusjonspelotongen eller gitt ham en sprøyte med en dødelig dose. Det er slik mennesker blir henrettet i dag.

Forestill deg resultatene av en slik moderne henrettelse. Jeg ville da samle folk på gatene og vitne på denne måten: «Kjære nabo, min beste venn døde nettopp i den elektriske stolen for deg. Dersom du vil tro dette og ta opp din elektriske stol og følge ham, så skal du bli frelst.»

Våre kjente sanger og salmer ville helt sikkert være annerledes. Kan du høre oss synge:

«Til den ærverdige elektriske stol,

til den eldgamle stol vil jeg fly.»

Eller:

«Kom til Jesus hver og en,

i gasskammeret er det rom.»

Eller:

«Eksekusjonspelotongen vil jeg aldri svikte …»

Vi ville bli til latter for verden. Vi ville være pinlig berørt over at vårt «håp» døde på en så skammelig måte, selv om vi visste at han var stått opp igjen. En slik død er det virkelig vanskelig å fordøye i forhold til vårt bilde av korset. La oss omskrive Skriften og høre hvordan det lyder: «Jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner Jesus henrettet ved elektrisk strøm. For jøder er dette anstøtelig, og for hedninger uforstand …» (Fritt etter 1 Kor 1,22-23).

«For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham henrettet i den elektriske stol.» (Fritt etter 1 Kor 2,2).»

*

Knut Nærum har skrevet følgende: “Er det én ting jeg ikke tåler, så er det mennesker som har vært med på noe og kaller det en “reise”. Det, og tortur.”

Enig. Men dessverre må jeg likevel, i mangel av bedre ord, si at dette også blir en åndelig og personlig reise. Jeg prøver å nullstille meg i møte med Jesu ord nok en gang, og har som plan å skrive/lese det meste på ulike steder i Oslo sentrum, på puber og i gater. Jeg skal meditere over bibeltekstene der folk ferdes, ikke på det ensomme hjemmekontoret i Hobøl, og i fantasien forsøke å se hendelsene utspille seg foran meg, i vår egen tidsalder og vår egen hovedstad.
For å leke meg litt, vil jeg herved gi meg selv en slags litterær “dogme-regel”: All handling som foregår på konkrete steder, skal skrives på nettopp de stedene som beskrives. Leser du om noe som skjer på et bestemt utested, er det blitt skrevet på nettopp det stedet. Uten unntak.

Sånn sett blir ikke dette bare en åndelig reise, men også en unnskyldning til å ta litt flere byturer enn jeg gjør i øyeblikket. 🙂

*

Alle innlegg vil være lukket og altså kun tilgjengelige for patroner med det magiske passordet (eller de som bruker alternativet til patron-opplegget).
Er du ikke allerede patron, så bli det gjerne! Da støtter du en blakk skribent og hjelper ham med å fullføre diverse ideer og prosjekter. Tusen takk!

Facebook Comments
Published inDet nye

2 Comments

  1. Ormeyngel er ikke bare et kuriøst ord. Orm er også slanger, yngel er det gamle, norske yngling, altså ung eller unge. Slangen er Satan, Djevelen. Hvor vil jeg? Jo, Jesus kalte fariseerne med et ord som at dag ville vært ‘jævelunger’ på norsk. Intet mindre.

    Di dét i kjerka, og jeg skal love deg oppstandelse. To ganger har jeg sett møtet bråstoppe i den frimenigheten jeg tilhørte som ung. En gang døde mannen som vitnet og stupte rett i bakken. Den andre gangen var de nyfrelste Cowboytvillingene Svein og Kåre Johnsen på besøk. Kåre omtalte fortidas gjerninger som ‘jævelskap’, og derr døde det møtet. De blei aldri invitert tilbake.

    Altså, Jesus kaller fariseerne for jævelunger.

  2. Siri Siri

    Jeg tenker veldig ofte på nettopp hvordan Jesus ville bli mottatt i våre menigheter i dag; tror det ville vært mange steder han ville møtt stengte dører eller blitt kastet ut.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?