Det gikk til Helvete nok en gang

En gang var det en fyr i en pub som ba meg dra til hælvete med misjoneringa mi.

“Misjoneringa” besto i at jeg motvillig svarte på hans aggressive spørsmål, mens jeg aller helst bare ville drikke ølen min i fred.

Men jeg tok ham på ordet, og dro like etterpå til Helvete for evangeliets skyld – en ferd du kan være med på i denne uklipte dokumentarfilmen.

Så gikk jeg i senere år til Helvete ikke så langt hjemmefra, i ulvens rike her i Hobøl. Og til Bjørnsjøhelvete i Nordmarka.

I dag gikk ferden til et fjerde Helvete, nemlig et som ligger i Sørmarka, i ytterkanten av Gaupesteinsmarka. Med på turen ble kompis/nabo Jan Banan Heisekran, og det er en stund siden vi har vært på tur sammen nå, så det var kult.

Utgangspunktet var plassen Trøyte. Da vi kjørte inn på skogsbilveien og spurte noen i nærmeste hage om direksjoner, fikk vi vennlige forklaringer, men samtidig et aldri så lite undertrykt sukk over at maaaaange kjører over plassen deres for tiden, fordi et sted i Helvete er kjentmannspost i den nyeste boka.
Som hun sa, gardskjerringa: “Dere er ikke de eneste som er på vei til Helvete i disse tider!”

Og det var vi ikke. Aldri før har jeg møtt så mange på vei til én bestemt kjentmannspost. Vi kom i prat med en hyggelig eldre mann, et hyggelig eldre ektepar, og en hyggelig yngre dame. Felles for alle – sånn bortsett fra at de var hyggelige – var at de sleit/hadde slitt med å finne målet.

For dette området var villt! I utgangspunktet ser ferden enkel ut, siden det i luftlinje er snakk om litt over en kilometer fra parkering til mål. Men i likhet med mange før oss (ut i fra det vi har lest på nett), skulle vi få en strabasiøs ferd.

Her ville Mikkjel Fønhus følt seg hjemme! Innimellom følte jeg at vi gikk i Kverrvilljuvet. Vi gikk over masse trefall, forbi spor som kanskje tilhørte ulven, og ned bratte skrenter.

Selve posten var den såkalte Prekestolen ved Rustadelven. En prekestol midt i Helvete, rett og slett. Jeg vurderte en reprise av talen jeg nylig holdt i Kingdomkirken. Men spørs hvor bra responsen hadde vært i selveste Helvete …

I skråningen under oss lå det visstnok et elgekadaver. Elgen hadde muligens blingset litt på stupkanten. Nok en assosiasjon til en Fønhus-roman, nemlig “Elge-Knut”.

Høydeskrekken til yours truly melder seg på kanten. Men flott utsikt, ned til elva under og klippene på den andre siden. Som sagt, litt Kverrvilljuvet-feeling i miniformat.

Vel tilbake ved bilen hadde vi bare gått noe sånt som 5000 skritt, bare halvparten av anbefalt dagsdose på en vanlig kontordag. Men en ting er sikkert: Jeg har gått turer på godt over 20 000 skritt som var langt enklere enn denne!

Tror kanskje denne vil ende opp blant topp 5 i årets kjentmannsbok. Men det gjenstår å se – det er mange spennende poster igjen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?