Den tabloide og retthaverske kristenpressen

Det er agurktider i kristenpressen. Og hva gjør den da? Finner en hedning som ikke vil ta avstand fra noe som hedninger gjorde for flere tiår siden, og kjører i vei på sedvanlig retthaversk vis. Grei oppskrift som er brukt x antall ganger før i slike kretser.

I går ble jeg visst ufrivillig involvert i agurkmøkkasalaten.

Dagen “feirer” 30-årsjubileum for kirkebrannene, og skriver spalte opp og snakker podcast ned om saken. Sigurd Wongraven, som aldri har tent på en eneste kirke, har blitt en målskive for avisen fordi han har uttalt noe sånt som at selv om han ikke ønsker kirkebranner i dag, har han samtidig forståelse for den “bølgen” som skjedde på 90-tallet, siden den var et opprør som lå litt i kortene etter årevis med religiøst, statlig overformynderi (gjengitt etter hukommelsen).

Dette holder ikke for avisen Dagen. Av den grunn har Sigurd angivelig “tjent seg rik på restene av brente kirker” og gudveithva. God musikk og vinproduksjon har altså ikke noe med saken å gjøre.

Og jeg som mener at kirken har nok av egne dører å feie for, om de ikke også skal plage Sigurd – i den grad han i det hele tatt har fått med seg Dagens skriverier – blir da svar skyldig til familien til en brannmann som omkom i en kirkebrann, no less.

Om jeg kødder? Nei, dette er det nivået de har sunket ned på, siden det er så altfor lite action i Kirken å skrive hjem om.

I dag har de spisset overskriftene enda mer. I skrivende stund står følgende å lese med fete typer:

Mener Olav den hellige var verre enn satanistene. -Kirker bør fjerne alle bilder av ham.

Det er rett og slett en ekstremt tabloid og forvrengt versjon av mitt poeng. Jeg blåser da en lang marsj i hva slags bilder enkelte kirkesamfunn har på veggene sine. Av alle ting i verden som bryr meg minst, kommer den problemstillingen høyt opp.
For min del synes jeg både kirkene kan beholde bildene sine og Wongraven beholde sitt ståsted. I fred, begge to.

Mitt poeng hele veien, var følgende paulinske prinsipp: “Hva har jeg med å dømme dem utenfor? Det er de innenfor vi bør dømme.”
Ut i fra den tanken skrev jeg i Dagens kommentarfelt at dersom man skulle kreve at en selverklært hedning tok tydeligere avstand fra kirkebranner han selv ikke har noe med å gjøre, burde det først være på sin plass “at alle norske kirker fjerner ethvert bilde av Olav den såkalt hellige, som brant gudehov. Han til og med brant dem mens det var folk samlet i dem.”
Videre skrev jeg: “Deler av kirken har en langt styggere historie enn svartmetalen, så det her blitt litt som å be en ikke-troende om å fjerne en bitteliten flis i øyet sitt, mens man selv som institusjon har så mange anti-kristne bjelker å ta tak i at det ikke er lett å vite hvor man i det hele tatt skal begynne.”

Det var alt jeg skrev. I avisens eget kommentarfelt.

Tror Selbekk & Co oppriktig at Wongraven vil omvende seg og endre tankegang bare fordi en avis som Dagen krever det? Nei, så dumme er de ikke der i gården. Motivet er kun å selge aviser til kristne som i utgangspunktet allerede er sjokkerte over hva folk utenfor bedehusveggene tenker og tror.
Og hva forårsaker en slik konfrontasjonslinje (som også Kirken har vært så god på gjennom århundrene)? Vel, blant mine ikke-troende venner forårsaker det stort sett enda flere fordommer mot deler av Kirken. Spesielt når Dagen anklager metal-miljøet for ikke å ta avstand fra vold, all den tid dette miljøet er et av de tryggeste og fredeligste miljøene du kan vanke i her i landet.

Dagen har også fått Bjørn Are Davidsen på banen. Han er kristen-Norges “faktasjekker”, og en dyktig og saklig fyr jeg har stor sans for. I artikkelen står det: “Faktasjekkeren mener Åleskjær er med på å forsterke myter om hvordan kristningen skjedde. –Kristningen var en innside-operasjon som foregikk over mange hundre år, der nordmenn flest anla troen fordi den var et bedre alternativ.”

Hele mitt motiv for å dra inn gamle Olav i debatten, er nettopp det han symboliserer for mange, nemlig en form for tvangskristning. At det er nyanser i en slik historiefortolkning, er jeg helt enig med Davidsen i. Dro ham altså bare inn fordi Dagen var så opptatt av symboleffekten i at metal-folk ikke tar tydeligere avstand fra tidligere kirkebranner. Alt jeg skrev om Olav, var at han selv brant norrøne gudehov med mennesker i. Selv om kildene til Olavs liv er sene og divergerende, tror jeg det hersker bred enighet om at han faktisk gjorde dette ved minst ett tilfelle. Anerkjennelsen av et slikt faktum innebærer ikke at jeg svelger hele den klassiske fremstillingen av hvordan Norge ble “kristnet”. Tror det fantes kristne her i landet flere hundre år før denne krigerkongen kom på banen. (Selv har jeg vel mine personlige tvil til at Olav i det hele tatt var en kristen, men det er en annen debatt som det heller ikke finnes klare svar på.)

Det er ikke akkurat et langt historisk narrativ eller bredt lerret jeg tegner med min ene lille setning, selv om Dagen mener det faktisk er en “skildring av kristningen av Norge”.

Davidsen selv har vært så vennlig å kommentere på min Facebook: “Jeg ble trukket inn i dette uten å kjenne sammenhengen, men kan som den omtalte “faktasjekkeren” understreke at jeg altså også liker sortmetall og har sett flere band live. (…) Det jeg kommenterte var rett og slett en påstand jeg ble forelagt om Olav den hellige, uten noen kontekst forøvrig. Fikk det aldri til sitatsjekk, så ville nok justert en setning eller to, men ellers er det greit å skille debatten om hva som foregår i dag, hva som skjedde for 30 år siden og hva som skjedde for tusen år siden.”

Enig i det. Men for å trekke linjene like langt en gang til: Det Dagen driver med når de krever at Wongraven skal mene det samme som kirkens representanter, er nettopp den formen for “tvangskristning” den samme avisen mener Olav aldri drev med – om enn uten sverd. 🙂

OK, nok om alt dette. Hvis noen lurer på noe, så tar vi det i kommentarfeltet. Men gi meg god tid, denne debatten kom på et litt uventet og travelt tidspunkt, så jeg har ikke fått tid til å svare de mange henvendelsene. I går koste jeg meg med dama mi på Over Oslo, etter to års utsettelse av festivalen (mer om festivalen senere i dag, kanskje), langt borte fra kommentarfeltenes aggressive tone.

Som gamle blogglesere veit, mener jo jeg personlig at den religiøse tankegangen knyttet til “kirkerom” representerer en langt heftigere form for reell okkultisme enn det noen stakkars metal-folk noen gang har stått for.
Mer om det kan dere lese i min splitter nye e-bok, “OKKULT KIRKE”, som jeg herved vil reklamere for. Ved å kjøpe støtter du henholdsvis gjeldsnedbetaling og litt feriepenger til yours truly, så TUSEN TAKK! 🙂

Du får den som nedlastbar PDF-fil med det samme betalingen er foretatt.

(Og kjære kristen-journalister: I den boka får dere mer enn nok av spissformuleringer dere kan slå opp og debattere, og da vil jeg nok være langt mer positivt innstilt til deres skriverier uansett hvor negative de måtte være!) 🙂

Helt til sist: Det som har gjort at nettopp Wongraven har blitt skyteskive, er at hans musikk for tiden akkompagnerer en Munch-utstilling. Dette har provosert enkelte kappekledde med snipp, som mener at de to kunstformene ikke bør forenes. Og de har altså fått Dagen på laget.
For humorens skyld, la oss spole tilbake til hva nettopp Dagen skrev om en av Munchs første utstillinger:

“Munchs kunst er glorverdige eksempler på, hvor vidt den moderne skole kan drive det i flauhet og smakløshet – den beste parodi på kunst, som noen kan ønske seg.”

Vel, så kan utstillingen i det minste forsvares med at Munch og Wongraven har to ting til felles: De er begge blant Norges største eksportvarer, og har begge fått slakt i Dagen! 🙂

One thought on “Den tabloide og retthaverske kristenpressen

  1. Du kan jo velge å se det som nyttig at Dagen angriper deg, da. Men masete bedehusfolk ute av bildet får du tid til å være der du helst trenger å være.

    Som ung ble jeg selv frelst og gift inn i en nokså kristenkonservativ sammenheng. Jeg hadde samtaler (rykende krangler) med min svigerfar som mente det bare var et tidsspørsmål før AIDS ville smitte via luft, og at homser i samme rom ville smitte deg.

    Så fikk jeg kreft. Jeg skulle dø. Mirakuløst ble jeg likevel helbredet, men ekteskapet røyk. Svigerfamilien også. Menighet og nettverk. Logikken var at selv om jeg flere ganger ble bedt om å stikke, var det jeg som hadde gått. Jeg syndet, med andre ord. Ikke eksen.

    I fjor høst stanset invitasjonen til å preke i forskjellige menigheter. En pastor var vennlig og fortalte at en nær slektning av eksen hadde oppsøkt ham. Jeg måtte ikke brukes mer, for jeg var frafallen. Om han hadde varslet andre, vet jeg ikke, men stille ble det. Han nektet også på at han varslet, før han påstod at det bare var for å redde min sjel.

    Moral? Ikke så mye, men… jeg har fått tid til å fordype meg i nye oppgaver. Kanskje kommer det noe virkelig godt ut av det til slutt.

    Så også for deg, David. Så også for deg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?